Intervju

Slipper porteføljen, beholder plekteret

I 12 år har seniorrådgiver Sverre Lunde vært norsk musikks beste venn i Utenriksdepartementet. Den festen er snart over, men nachspielet lover det beste.

Har du noen gang måttet spørre deg selv: «Er jeg UD’s mann i jazzen eller jazzens mann i UD?»
– Godt spørsmål, parerer Sverre Lunde. – Jeg har vel vært begge deler, og overgangen mellom de to rollene er ganske flytende, tror jeg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har brukt UD-rollen min så godt jeg har kunnet for å fremme norsk jazz, men det har jo liksom vært hovedmålsettingen også, da. Jeg har aldri følt noen konflikt i så måte, men da Oslo Jazzfestival ville ha meg inn i styret sitt, sørget jeg for ordens skyld å klarere det med mine overordnede i departementet.
– Som sa?
– At det var i orden. Jeg var styremedlem i åtte år, det gikk helt greit.

*

 7. desember runder Sverre Lunde 70 år, og sier samtidig adjø til jobben som seniorrådgiver i Utenriksdepartementet der han siden 2005 har vært ansvarlig for musikkområdet i departementets kulturseksjon. Ikke bare en av jazzens, men en av det samlede norske musikklivets viktigste støttespillere tar dermed steget over i pensjonistenes rekker, og det kommer ikke til å gå upåaktet hen.
Allerede 8. desember skal den joviale og allestedsnærværende diplomaten, som i parentes bemerket også leder Oslo Jazz Circle, ble kåret til «Årets by:Larmer» i 2016 og er en dedikert hobbygitarist, takkes av med en veritabel «gitarbonanza» på Nasjonal jazzscene Victoria. Bak hyllesten står venner og samarbeidspartnere i alle musikkleirer, et betydelig antall store og små aktører som via Sverre Lundes entusiastiske engasjement har fått UD-støtte til promoteringen av norsk musikk i og overfor utlandet. Reisestøtte til norske artister, finansiering av delegatprogrammer der utenlandske medie- og bransjefolk inviteres til norske festivaler og showcases, produksjon av den annethvertårlige trippelantologien «jazzCD.no» eller bidrag til enkeltprosjekter som den italienske journalisten Luca Vitalis bok om nyere norsk jazz, «The Sound of The North» – gjennom 12 år har Sverre Lunde hatt en mer enn én hånd på finansieringsrattet for alt dette og mer til. Som det diametralt motsatte av klisjeen «ansiktsløs diplomat» har han jobbet utrettelig for norsk musikks internasjonale satsinger, og han har gjort det med en smittende entusiasme og tilstedeværelse i musikkmiljøene som savner diplomatisk sidestykke.

«Sverres diplomatiske kraft og bankende hjerte for jazzen har vært uvurderlig for vårt arbeid i utlandet. En fagmann av hans kaliber er sjelden kost, og vi er svært takknemlige for den innsatsen han har gjort for jazzen frem til nå.»– Øyvind Skjerven Larsen, fagansvarlig i Norsk jazzforum

– I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å feire i det hele tatt, begynner Lunde. – Men så tok musikkbransjen dette hyggelige initiativet, og når det skjer på et sånt perlested som Victoria, med mye plass og musikk i min smak, tenkte jeg at da kan jeg jo invitere masse venner også. Så da gjorde jeg det.
– Du skal hylles og feires med en «gitarbonanza», hvorfor akkurat gitar?
– Jeg er jo gammal gitarist sjæl! Barney Kessel er fortsatt min store musikalske kjærlighet, han har en enorm plateproduksjon både som leder og sideman, og jeg har etter hvert sikret meg ganske mye av den. Å samle på Barney Kessel er ganske morsomt.
– Jeg regner med at du kom til musikken før du kom til UD. Hva er The Sverre Lunde Story, i korte og sterkt forenklede drag? Var det mye musikk i heimen da du var guttunge?
– Jeg må vel si det. Faren min spilte, og satt hjemme ved kjøkkenbordet på Rosenhoff under krigen og laget det jeg tror er den første norske gitarskolen: «Håkon Lunde: Gitar-Akkorder for selvstudium». Et brunt lite hefte som ble utgitt på Carl M. Iversens forlag i 1945.
Saken fortsetter under bildet.

MODELL: Jubilanten som gensermodell anno 1966. Foto: Privat.

– En forløper for «Lillebjørns gitarbok»?
– Absolutt, med prikker for fingersetning og sånn. Den var vel den eneste i sitt slag da den kom ut i 45, jeg tror den nådde et opplag på over 100 000. Jeg satt visstnok der med små fløyter og viste et klart musikalsk talent da jeg var ganske liten, men det rare er at faren min, som lagde gitarskolen, var mest opptatt av trekkspill. Han kjente alle trekkspillkanonene, Toralf Tollefsen, Arnstein Johansen og andre, og da jeg var 13 år, kom han plutselig hjem med et svært Hagström-trekkspill til meg. Jeg fant ganske fort fram på det, skjønte hvordan harmonier var bygget opp og lærte å spille godt nok til at jeg kunne holde huskonserter for faren min og vennene hans i lystig lag. Det var de første betalte spillejobbene jeg hadde.
– Når byttet du ut trekkspillet med gitar?
– Rundt 1962/63. Den første gitaren min var en svær, fin, tysk jazzkasse som faren min hadde. Jeg fikk satt på mikrofoner og sånt, og traff etter hvert noen karer som jeg begynte å spille sammen med.
– Jazz?
– Nei-nei-nei, rock og pop. Et par av disse gutta var reine jazzmusikere, egentlig, men The Beatles blåste jo all annen musikk av banen, så det ble «if you can’t beat them, join them». Vi hadde et band som først het Jaspers Combo og var litt modellert på stilen til Bill Black’s Combo, rytmisk fin musikk i grenselandet mellom soul og blues og pop. Etter hvert ble bandet til Jasper Five, vi var et ganske bra coverband og fikk kontakt med plateselskapet til Arne Bendiksen og managementet til Barry Matheson. Vi spilte på de samme scenene som The Vanguards, Beatniks og Pussycats og turnerte litt med Kirsti Sparbo, og da samarbeidet mellom Vanguards og deres engelske medlem Johnny Day skar seg, overtok Jasper Five ham og ble til Johnny Day and his Daymen. I gymnasårene var jeg nesten for profesjonell musiker å regne, og det krevde sitt, jeg tror kanskje den artiumen jeg tok i 1967 er Norges dårligste nest etter Rolv Wesenlunds.
Saken fortsetter under bildet.

GITARHELT: Ung «axeman» på jobb med Jasper Five klokka fem på morgenen 17. mai 1965. Foto: Privat.

– Hvordan våknet jazzinteressen?
– Vi hadde spilt litt jazz, uten at jeg egentlig var klar over det, og saksofonisten i bandet, en veldig bra sanger og musiker som heter Dagfinn Sæther, introduserte meg for The Four Freshmen og deres harmonier. Omtrent samtidig satt jeg en søndag formiddag og hørte Bjørge Lillelien innannonsere en plate i en sportssending på radioen: «…og på gitar hører vi Barney Kessel….» før han satte på «April in Paris», fra en Contemporary-LP som heter «Easy Like» og var Kessels første album i eget navn etter at han  sluttet i Oscar Peterson Trio. Jeg holdt på å forsvinne inn i radioen, det var et sånt «hva i helvete er det denne fyren driver med?»-øyeblikk med noen akkorder som var så feite at jeg aldri hadde hørt på makan. Dagen etter løp jeg ut og kjøpte den første Kessel-plata.
– Har du holdt utøverferdighetene ved like?
– På gitar, ja. I studieårene – jusstudiet var heldigvis åpent på den tiden – tjente jeg noen kroner i et studentband som vi kalte KrossNash, Stillsby & Hermansen, og det blir fortsatt litt hyggespilling av og til. Men my shining hour som musiker er nok «Vuggevise for Benedicte», en liten vuggesang som jeg lagde da en av mine nærmeste venner, Cato Schiøtz, fikk sitt første barn. Da Bodil Niska skulle spille inn «First Song», hennes første album som leder, var hun på jakt etter originalmateriale, og «Vuggevise for Benedicte», i utsøkt arrangement av Egil Kapstad, ble spor 11. Det var et stolt øyeblikk da jeg for første gang hørte den dype, varme tenortonen til Bodil i min låt, og så navnet mitt stå der på coveret sammen med Billy Strayhorn, Freddie Hubbard, Lars Gullin, Charlie Haden og andre storheter.
– Likevel: Ingen surfer inn i de departementale korridorer på en jazzbølge? Hvordan ble du embedsmann?
–  Jeg ble ferdig jurist i 1977, og fikk jobb i Handelsdepartementet året etter. Etter en periode bar det over i Olje- og Energidepartementet i ett år, og så tilbake til Handelsdepartementet. I 87/88 ble Handelsdepartementet og Utenriksdepartementet slått sammen og i 88 ble jeg utnevnt til byråsjef. Jeg jobbet da med eksportkontroll av våpen og høyteknologi. Dette var under den kalde krigen, og Norge deltok i et vestlig samarbeid som i skjulte rom koordinerte den høyteknologien fra vesten som østblokklandene fikk tilgang til.
– Ikke så mange jazz- og kulturoppgaver i den sammenhengen?
– Det skal jeg love deg. Men i 1994 var jeg 14 dager i New York som medlem av utenriksministerens delegasjon til Tilsynskonferansen for ikke-spredning av atomvåpen, og det ble to hektiske, men utrolig fine uker. Tre av oss i delegasjonen var jazzentusiaster, så da var det først åtte-ti timer i FN på dagtid, deretter rett til hotellet for å skifte til sort utstyr og så ned i Greenwich Village og ulike jazzklubber. Vi fikk med oss masse bra, det eneste triste var at Les Paul, som spilte hver mandag på Fat Tuesday, var syk akkurat den mandagen da vi tre hadde sørget for å være ute i god tid og satt der og gledet oss til å høre legenden. Men Ahmad Jamal var en god erstatning.

«Sverres innsats og engasjement for norsk jazz har vært formidabelt! Med sitt rause vesen og sin uformelle væremåte har han vært en solid brobygger.»– Nina Torske, daglig leder for Vestnorsk jazzsenter

– Du bodde en periode i London også?
– Ja, jeg hadde tre veldig fine år som ambassaderåd i London fra 1996, med mye musikk, mye jazz, selvfølgelig.  Så er det jo sånn i UD at når du kommer tilbake etter å ha vært stasjonert i utlandet, blir du plassert der noe er ledig, og jeg fikk tilbud om jobb i Asia-seksjonen med ansvar for Japan, Korea-halvøya, Australia og Oseania. Jeg begynte der i 99 og det ble også noen veldig morsomme år med vanvittig mye reising.
– Vi nærmer oss 2005?
– Ja, men allerede før dét, var det kjent i UD at jeg var jazz- og musikkmannen, og så tidlig som i 99 ble jeg spurt av Kulturavdelingen om jeg kunne tenke meg å ledsage en japansk kulturjournalist fra verdens største avis på Quart-festivalen og Kongsberg Jazzfestival. Det var mitt første jazzoppdrag, og det første året jeg var på Kongsberg. Siden har jeg vært der hvert år bortsett fra ett, da jeg prioriterte Førdefestivalen, som jeg også har jobbet mye med. Så, i 2005, fikk jeg tilbud om å jobbe med musikk i UDs kulturseksjon. Den første tida var vi to, jeg hadde rytmisk musikk, mens Jan Gerhard Lassen, onkelen til Harald Lassen, tok seg av kunstmusikken, men etter hvert fikk jeg hele musikkfeltet.
Saken fortsetter under bildet.

PENSJONIST: Sverre Lunde forlater UD, men den blide, joviale og rause gitaristen, diplomaten og Oslo Jazz Circle-lederen forlater ikke det musikkmiljøet som akter å feire ham med en stor «gitarbonanza» på Nasjonal jazzscene Victoria. Foto: Terje Mosnes

– I disse 12 årene har vi ofte sett deg på festivaler og konserter som vert for utenlandske delegasjoner av festivalarrangører, klubbdrivere og mediefolk?
– Ja, og er det noe jeg har vært veldig entusiastisk til å bygge opp, så er det disse delegatprogrammene. Ved å invitere utenlandske eksperter til Norge, gjør vi de norske festivalene til utstillingsvinduer for norsk musikk på en måte som har vist seg veldig bra. Jeg har vel kanskje vært mer synlig enn noen før meg i denne jobben, og når jeg ser tilbake på det, tror jeg det har vært bra. De utenlandske gjestene synes det er svært stas at noen på såpass høyt nivå som et ministerium deltar såpass aktivt.
– Nå er det jo en nedfelt praksis at det skal være armlengdes avstand mellom de bevilgende myndigheter og det frie kunstlivet i Norge. Likevel: Begriper folk utenfor Skandinavia dette samspillet mellom det offentlige og det private, eller tror de at vi har statsdrevet jazz i Norge, siden Staten er en så tung sponsor som den vitterlig er?
– De tror ikke at vi har statsdrevet jazz! Men det er nok en del jazzbyråkrater i andre land som ser at norske musikere nyter godt av en del støtteordninger for satsing i utlandet. Der må jeg jo nevne UDs reisestøtteordning for norske profesjonelle musikere i alle sjangrer. Den er gull verdt, og jeg har jobbet hardt for å få den potten opp på et anstendig nivå. Da jeg begynte, tror jeg den var på 6 – 700 000 kroner, og i 2013 var vi iallfall oppe i 3,5 millioner, tror jeg. Med regjeringsskiftet det året ble det en reduksjon i alle kulturbudsjetter, men samtidig så Music Norway dagens lys, og i den sammenheng ble det tilført nesten fire friske millioner på toppen av UDs reisestøtte. Dermed ble potten ganske bra likevel, og i 2014 eller 2015 ble det gitt reisestøtte til nesten 2500 konserter i alle sjangrer. Støttebeløpene dekker sjelden hele reisen, men tilskuddene gir oss et komparativt fortrinn framfor veldig mange land.
– Finnes det noen god måte å måle resultatene av reisestøtteordningen på?
– De er ikke så enkle å måle, men Music Norway jobber med å prøve å kartlegge noe av dette, og har noen tall som viser gode resultater. Et tilfelle der både delegatprogrammet og reisestøtteordningen virket, er fra noen år siden da en av lederne for en av Asias største jazzfestivaler, Jarasum i Sør-Korea, deltok på Nutshell-opplegget som vi samarbeider med Nattjazz i Bergen om. Han besluttet at Jarasum skulle ha en norsk hovedprofil året etter, så Musikkprofil og Kalleklev Management satte i gang og vi fikk stablet på beina reisestøtte en bloc til Terje Rypdal/Ketil Bjørnstad Duo, Tord Gustavsen med fullt band, Mathias Eick med fullt band, Arild Andersen Trio og Amund Maarud med fullt band. Det ble en bra norsk eksponering, de spilte der i løpet av en lang helg, og ingen av dem hadde opplevd å spille foran 30 000 mennesker før.

«Med sine gode sosiale ferdigheter, kombinert med en genuin interesse for musikk, har Sverre vært en solid støttespiller i vårt arbeid med å fremme norsk musikk i utlandet.»– Aslak Oppebøen, prosjektleder, Music Norway

– «JazzCD.no» er også et tiltak der du plukker opp regninga på vegne av UD?
– Ja, jeg har hatt et hovedansvar for denne trippel-CD’en der et stort antall norske musikere er representert. Da jeg begynte, hadde den kommet ut én gang, og hele tiltaket var i ferd med å bli et engangsfenomen. Jeg fikk den inn på budsjettet, sånn at den kunne fortsette å utkomme annethvert år, og i disse dager er nummer åtte rett rundt hjørnet. Denne sampleren blir distribuert som et norsk jazzvisittkort via alle de norske utenriksstasjonene, og trippelformatet gjør at den blir lagt merke til.
– Du nærmer deg punktum for den yrkesaktive biten av livet og en jobb som har gitt deg store gleder. Har du våget å tenke tanken om hva du vil savne mest?
– Uten tvil: Alle menneskene! Det å kunne jobbe med sine store interesser fra en arbeidsplass som UD, har jo vært en fantastisk glede gjennom 12 år. Nå er det over, men jeg kommer fortsatt til å oppholde meg mye i musikkmiljøene. Jeg er fortsatt leder av Oslo Jazz Circle, som etter 11-12 strålende år på Bare Jazz nå arrangerer møtene sine på det like strålende Victoria, og jeg håper jo at noen festivaler og andre organisasjoner har lyst til å knytte meg til seg på en eller annen måte.
Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne fra jazzmiljøet. Om noe, får jeg kanskje enda mer tid til å delta i det.

Terje Mosnes


Fra forsiden

Intervju

Norsk slipp fra Nattjazz

Fem norske band er klare for Nattjazz 2018: Nils Økland Band, Erlend Apneseth Trio, Skydive, Cortex og Petter Wettre.

Meld deg på vårt nyhetsbrev