Han er ikke messias, han er bare en veldig flink gutt

Jacob Collier er en 23 år gammel musiker fra London. Noen ganger, når jazzfestivaler booker ham (og det gjør de titt og ofte for tiden), blir han beskrevet som “jazzens nye messias”. Den merkelappen er hentet fra en panegyrisk konsertanmeldelse signert John Lewis i The Guardian i 2015. Det er fristende å stoppe opp ved de ulike implikasjonene av den oppsiktsvekkende formuleringen “ny messias” – hvor langt tilbake skal vi før vi finner den forrige? Og mener anmelderen at Collier er den ekte frelseren som denne musikken liksom trenger, eller antyder han at jazzen for øyeblikket befinner seg i en kaotisk oppbruddstid med falske profeter på hvert gatehjørne? Men vi kan vel like greit slå en strek over det hele og konstatere at jazzen selvsagt ikke trenger noen frelserskikkelse – og at et ungt talent av Colliers tapning på ingen måte fortjener et så skjebnesvangert stempel – samme hva man ellers måtte mene om musikken hans.

Ordet som både beskriver talentet og utseendet hans best, er kanskje “plettfri”. Han kan, for den fotballinteresserte tilskuer minne litt om verdens dyreste spiller, brasilianske Neymar jr. Likheten med flyveresset strekker seg, utover utseendet, til at begge to gjorde seg kjente som “youtube-fenomener” — Neymar ble sågar lenge avskrevet som en spiller som gjorde seg best i gif-og-tegneserieformat. Et par år med svært overbevisende og nådeløse forestillinger, har endret på det.

Det nådeløse glimrer fremdeles med sitt fravær i Colliers univers (hans fødenavn er Jacob Moriarty — tolk dét navnebyttet, den som vil). Tvert imot, om det er noe som preger det Collier i all hovedsak er kjent for — det vil si hyperaktive multitrack-covere av gamle klassikere hvor Collier fremfører alle instrumenter selv — så er det i grunnen det totale fraværet av mørke eller kompliserende understrømninger.
Saken fortsetter under illustrasjonen.

Illustrasjon: Jon Arne Berg

Det betyr ikke at disse fremføringene ikke er kompliserte. Men Collier danser, vektløst og virtuost, på overflaten. Han utstråler en uhemmet og boblende jubel over komplekse besifringer, mikrotonalitet, skeive taktarter og synkoper, coverversjonene hans romsterer begeistret i den musikalske verktøyskassen uten å ofre så mye som en punktert sekstendedels tankepause på tvil, musikalsk kleinhet eller klisjé. På godt og vondt er et møte med Colliers musikk et møte med noen som i svært liten grad er selvbevisst.

Det er en musikalsk grunnholdning som kan sende tanken til måten kormiljøer ofte fremstår for utenforstående. Som en slags kultbevegelse, blottet for alle antydninger til kledelig sjenanse. Den amerikanske skribenten Sarah Vowell har beskrevet det godt i sitt kåseri “Toccata and Fugue in Me, a Minor”, der hun forsøker å forklare hvordan selv pariakaster som orkesterbarn og korpsunger kunne tillate seg å se ned på korfolket da hun var liten og selv spilte i korps: “En sjenert fiolinist ville aldri funnet på å hjemsøke gangene med “Eine Kleine Nachtmusik” i friminuttene, like lite som det ville vært tenkelig for et korpsmedlem å blåse så mye som en tone av “Land of a Thousand Dances” på tubaen sin mer enn noen centimetre utenfor korpsrommet. Men det hindret ikke jentene som sang i kor fra å få alle de andre elevene til å glemme låskodene sine takket være spontane og totalt uvelkomne utbrudd av “Brigadoon””. I en diskusjon om Colliers musikk på forsommeren, som brøt ut på internett i forbindelse med bookingen av ham til Trondheim Jazzfestival, kommenterte en av de andre debattantene tørt at det noen ganger simpelthen kan bli “for mye musikkglede”. Og mange føler det definitivt slik. Hvordan kan noen folk fremstå som så gjennomført positive? Er de klar over at folk dauer her i verden?

Men dette er også en form for musikalsk underholdning som vi er blitt mer fortrolige med i løpet av det siste tiåret. Tonight Show-verten Jimmy Fallons stjerne er riktignok dalende etter at han lufset vår tids mest ikoniske hårmanke under fjorårets blodige amerikanske valgkamp, men hans hang til musikalsk selskapslek, hjulpet fram av det allsidige og legendariske (hus)bandet The Roots, vil allikevel bli stående som et tidstypisk form for bred musikalsk underholdning. Og det er ikke tvil, Collier ville vært en drømmegjest.

Spøkefull og virtuos lek med musikk har selvsagt alltid eksistert, men denne leken er blitt løftet fram til en mer prominent posisjon i folks hverdag ved hjelp av muligheten til å spille inn og dele videoer. I en lik-og-del-sammenheng funker flinkismusikk svært godt. Virale videohits er et format hvor innlysende instrumental dyktighet og godt humør skattes høyt, og hvor det slett ikke skader å jobbe med materiale som allerede er godt kjent. Colliers frapperende og visuelt tiltalende coverversjoner er skapt for denne virkeligheten. Han er blitt en av de store stjernene, og er videre blitt plukket opp av Quincy Jones. Debutalbumet hans In my Room er utgitt, og er som tittelen antyder spilt inn på hans eget rom, etter metoden som vi får se i videoene har lagt ut.

Oslo Jazzfestival, som også var vertskap for Collier denne sommeren, skrev i sin presentasjon at “Jacob Collier er en av få musikere har maktet å ta steget opp fra å være en Youtube-kuriositet og fenomen til å bli tatt inn i ”jazzvarmen””. I jazzvarmen er det sikkert i og for seg lunt og godt, altså, men Colliers youtubevideoer strømmes allerede i millionskalaen. Ikke bare det: transkripsjoner av Colliers covere er en egen høyst levende undersjanger. Youtube-videoer der du for eksempel kan se partituret over den heseblesende coveren av temaet fra Flintstones, har alene 50.000 visninger. Det er ikke til å kimse av, og legger du disse tallene til grunn, er det egentlig fristende å konkludere med at “youtube-flinkis” er en musikalsk disiplin som, på sine egne premisser, er fullt ut i stand til å konkurrere med jazz og dens verdifulle, kresne omfavnelse for øyeblikket.

Det er i det hele tatt lite vits i å se ned på måten Collier har gjort suksess på. Jeg kan godt innrømme at det for meg er vanskelig å ta inn musikken i noe stort mer enn fem minutters strekk uten å bli rastløs, men sånn er det jo med ganske mye musikk, i grunnen, og det betyr ikke nødvendigvis at de minuttene man bruker er totalt bortkastet tid. Appellen til den nevnte TV-spiloppmakeren Fallon var også godt egnet til det kortfattede formatet — suksessen han i sin tid opplevde som vert for “Late Night” var kjennetegnet av at showet hans lett lot seg porsjonere ut i videoklipp  hvor du ikke trengte all verdens kontekst for å la deg underholde.

Noen vil kanskje se hans inntreden på de største jazzscenene som et slags musikalsk endetidstegn (til The Guardians forsvar, kan man kanskje skyte inn at det å innevarsle endetiden er noe messiasfigurer stort sett har for vane), men det er mer konstruktivt å behandle ham som det han er – en nokså kontroversiell artist som er en nyttig inngangsport for å diskutere et par aspekter ved en helt spesifikk musikalsk estetikk som for enkelthetens skyld kan kalles flinkismusikk – elsket av noen, foraktet av andre – men som, nettopp fordi den i mange sammenhenger stiller seg utenfor god smak og kutyme, viser andre veier inn i musikken.

1.
Det første man må ha klart for seg er at flinkis, trass i at sjangeren sjelden blir assosiert med storslagne sceneshow eller et spesielt stilfullt ytre, allikevel er en høyst visuell sjanger. Poenget med Colliers musikk er på mange måter å se ham når han spiller, å se hvordan ett syngende fjes blir til en tohodet harmoni som blir til en kvartett, en oktett og til slutt en hel liten landsby med eneggede tvillinger som sitter og kauker i et stadig mer finmasket rutenett som brer seg over skjermen etter hvert som vokalarrangementene vokser i størrelse og kompleksitet. Støter du på denne musikken uten det visuelle holdepunktet kan det fremdeles være fin musikk, men noe av poenget med greia vil unektelig forsvinne.

Et annet, ikke helt ubeslektet musikkfenomen som på mange måter også har sparket inn jazzdøren fra utsiden, er Snarky Puppy — et band med en minst like omdiskutert musikalsk grunnholdning som Collier og med en minst like hengiven fanskare. Snarky Puppy kan ikke forklares utelukkende som et “youtube-fenomen”, men det er hevet over enhver tvil at de har nådd den bortimot unike posisjonen de har i dag gjennom å ta de visuelle mulighetene på alvor. Om du søker opp en video av dette bandet, støter du på velproduserte liveopptak hvor du kommer tett på detaljene i lydbildet til det store ensemblet.

Det er åpenbart svært verdifullt for mange musikkinteresserte. Den noe mosegrodde jamringen (som man forøvrig ofte finner i nettopp youtube-kommentarfelt) over hvordan dagens musikk ikke spilles “på ekte instrumenter”, preges selvsagt av en sorts reaksjonær moralisme som trekker opp urimelige grenser mellom legitime og ikke-legitime instrumenter og sjangere. Men et annet, mer forståelig aspekt av denne preferansen dreier seg om et behov for å la øynene ta del i det ørene hører.
Saken fortsetter under illustrasjonen.

Illustrasjon: Jon Arne Berg

Å se fingrene fly over tangentene, stikkene sprette lystig opp fra skinnet, perkusjonisten som graver dypt i rasleposen og drar fram merksnodige rytmeinstrumenter fra hele verden. Å føle at du forstår hvordan musikken skapes i dét øyeblikket. I akkurat dette perspektivet er det i grunnen forståelig at noen folk simpelthen føler seg litt fremmedgjort av å se macskjermen bli slått opp på klubb- og festivalscener. Tanken om at “de står jo bare og trykker på en tast” er selvsagt fullstendig forfeilet — men sammenlignet med en del andre mer visuelt slående instrumenter er det jo allikevel en døv, hverdagslig gjenstand å stå og se på, som om musikere plutselig skulle begynt å ta med seg ringpermer eller stiftemaskiner opp på scenen. Man blir stående og se på dekselet — hva enn som skjer der inne i det kraftfulle verktøyet forblir mer av en hemmelighet. Snarky Puppy har skjønt dette. Selv om de setter opp en flere kilometer høy mur av musikalske chops mellom seg selv og den vanlige, ufaglærte lytter, tilbyr de allikevel en sorts musikalsk intimitet. Du får hele veien lov til å se det skje.

2.
Flinkismusikk er et ungdommelig fenomen. Lyden av denne musikken vil kanskje fremkalle bilder av pistrede, grånende hestehaler og velbrukte, årgangsjazzfestival-tskjorter på manges netthinner. Men uten kids som plukker opp et instrument, hadde denne sjangeren allikevel hatt alvorlige problemer. Hver eneste dag finnes det åtteåringer og trettenåringer og syttenåringer som bestemmer seg for å bli inni granskauen god på et eller annet musikalsk verktøy. En betydelig prosent av disse vil i prosessen med å bli bedre, henvende seg til musikk først og fremst fordi den er virtuost fremført.

Det er ikke nødvendigvis den eneste formen for musikk de ender opp med å høre på (selv om det også selvsagt skjer). Men det finnes en særegen tiltrekningkraft i musikk som er makeløst fremført, med kraft og fart og smidighet, som er viktig i denne fasen, og som en gang i blant suger folk inn i tilbedelse av uttrykk som er fullstendig hinsides både god og dårlig smak. En del vil da også i ettertid avskrive eller (bort)forklare denne typen musikkinteresse som en tilbakelagt fase. Hvordan vi ser på musikk som knyttes til slike formative faser er kronglete materie – noe musikk blir for eksempel helt åpenbart undervurdert av folk over 18 fordi den overvurderes av folk under, mens andre opplevelser kanskje slipper et kritisk søkelys fordi de kan forklares som en liten stubb på veien mot noe annet. Det er kanskje ikke så nøye – men at denne virtuose, brifete musikken faktisk betyr en hel masse for visse ungdomssubkulturer er undervurdert.

Flinkismusikken bidrar til musikalsk åpenhet. Ja, det finnes åpenbare trekk ved denne estetikken som vender seg innover mot seg selv — navlebeskuende hinsides parodien. Men det å dyrke det flinke er også en måte å bevege seg “på tvers av sjangre” på. I teksten “Edges of pop” har musikkjournalist Alex Ross en fin metafor om musikken som et verdenskart der de forskjellige sjangrene ses på som ulike kontinenter. Mellom hvert kontinent finnes det “cold oceans of taste, which can be cruel to musicians who try to cross over.” Men, sier Ross, det finnes en vei: “It’s the avant-garde path – a kind of icy Northern Passage that you can traverse on foot.” Flinkis er en lignende, tørrskodd vei gjennom landskapet for lytteren.

For å komme med et eksempel: En ung metalbassist som er unormalt opptatt av å få snøring på bass kan, gjennom beundringen for det tekniske aspektet, ende opp med å høre på Scott La Faro, Bootsy Collins, Prince, Pablo Casals, vest-afrikansk musikk, Flying Lotus eller Beethovens symfonier. Dette er ikke uvanlig i det hele tatt – enhver som har snakket med unge musikere vil ha støtt på denne sjangerkryssende nysgjerrigheten som nettopp har med å forfølge det virtuose gjennom breddegradene.

Instrumentbladpressen er en ofte litt uglesett deloffentlighet som på mange måter har vært på sporet av den eklektisismen som er blitt helt gjengs blant interesserte musikklyttere i dag i mange tiår. Blader som Guitar World, Bass Player og Modern Drummer kan være komisk lesning, preget som de er av instrumentspons, ufikse fotoer av musikere foran riggene sine og så videre — men de har dekket mange sjangere med stor entusiasme og selvfølgelighet i en årrekke.

Åpenheten gjenspeiles ikke bare i antallet sjangere som representeres, men også i innholdet i intervjuene du kan lese i slike blader. Det er en fagpresse der instrumentlærere blir intervjuet av instrumentlærere. Mangt kan sikkert sies om hva slags musikk mange av disse av disse intervjuobjektene står for selv, men det som er gjennomgående er at de peker langt utover seg selv og sin egen sjanger, videre inn i all slags musikk når de får sjansen til det. “Hør på alt”, sier de. “Ikke vær redd, vær nysgjerrig”. “Prøv å spille alt”. “Spill mye” (i dobbelt forstand).

Et vindu inn til apellen til Jacob Collier som kanskje vil være enklere å forstå for mange enn musikkvideoene hans, er den påbegynte videointervjuserien laget av June Lee, hvor hvor Collier forklarer hvordan han anvender ulike kompositoriske virkemidler i musikken sin, hvordan de fungerer og hvordan de forholder seg til hverandre. Det er et stort kick å se på. I en slik pedagogisk setting kan man heller ikke anklage ham for å vise frem for mye av det han kan. Collier har en glede av å snakke om disse tingene som i svært liten glad er belærende eller kjepphøy — i øyeblikk er det snarere som å se ham oppdage hvordan musikken henger sammen på nytt, og å oppleve det med ham. Det er også en stor musikkopplevelse.

Det finnes musikk som forutsetter et høyt teknisk nivå, men som det allikevel vil være helt fjernt å kalle flinkismusikk. Eller, for å snu litt på det — om man ser bort fra den delen av musikk som gjør det rufsete eller “uflinke” til en helt eksplisitt del av uttrykket sitt, fordrer absolutt all musikk vi hører på at musikerne “kan spelle”. Men svært ofte brukes evnene til å vende oppmerksomheten vekk fra at det faktisk gjøres en innsats – ved at ting låter så riktig, velspilt og gjennomarbeidet at du ikke trenger å tenke noe mer over det og at publikums oppmerksomhet blir rettet mot noen få, dyrebare steder i lydbildet.

Såkalt flinkismusikk, derimot, tematiserer den musikalske jobbingen på ganske ubeskjedent vis. Som nevnt er det en sentral del av måten en artist som Collier formidler sin musikk på. Akkurat dette er mye av kimen til konfliktene som også oppstår rundt denne musikken. De som nyter sin Collier, sin instrumentmessefusion eller sin powermetal med andakt, har en tendens til å mene at motstanden mot denne musikken ligger i en slags kunnskapsforakt. At påstanden om at musikken kun er “brifing” er en dårlig skjult musikalsk misunnelse.

Men det handler om mer enn det. I såkalt flinkismusikk dikterer gjerne evnene mange av de andre kunstneriske valgene. I særdeleshet er ønsket om at hver eneste tone som blir spilt på hvert eneste instrument skal være hørbar, en forutsetning som for noen fremstår som “ærlig”, fritt for juks, men hvor andre igjen vil finne et ganske lite tiltalende, eller til og med uferdig, lydbilde. Det kan være som om jobben anses som gjort før den innspilte musikken ankommer miksepulten. Det er et slags dokumentarisk ideal man er godt kjent med i jazzen – me som i visse tilfeller føles som en manglende interesse for å fullføre de vidløftige sprangene som musikerne setter i gang med. Er du egentlig interessert i å være på Jacob Colliers rom når du hører en plate av ham? Eller forventer du at en plate skal kunne ta deg med til helt andre steder?
Saken fortsetter under illustrasjonen.

Illustrasjon: Jon Arne Berg

Om det til enhver tid er meningen at du skal høre på at “det spelles”, er det enten man vil det eller ikke mindre plass til å fortelle andre ting. Muligheten til å reise langt vekk gjennom musikken reduseres om den konstant drar deg tilbake til øyeblikket og situasjonen den blir fremført i. Evnen til å formidle andre stemninger som sorg, melankoli, desperasjon, raseri eller mystikk, reduseres om musikken også til enhver tid forteller deg positive, oppbyggelige ting som at “spilling er gøy”, “musikk er et spennende verktøy, dere” og “det nytter å jobbe med faget sitt”. Det kan munne ut i en sorts ulidelig letthet – “for mye musikkglede”.

Flinkis er både en luksusvare og en slags imitasjon av helt vanlig arbeid. Mye av apellen i det virtuose ligger i å få det bortimot umulige til å se hverdagslig ut — å navigere seg gjennom krattskogen med en hardt ervervet ubekymrethet. Men på sett og vis tematiserer denne musikken også timene som ligger bak – noen ganger mer eksplisitt enn andre.

Ta, som eksempel, følelsen av å høre på en musiker som sjelden eller kanskje aldri får flinkismerkelappen klistret på seg: John Coltrane. Selv om musikken hans dreier seg om svært mye annet er han også et godt eksempel på en lytteropplevelse som ofte kan handle om å høre på musikalsk arbeid, i seg selv. Det finnes opptak av Coltrane hvor utholdenheten hans når et punkt hvor den rett og slett blir rørende. Utholdenhet er et ord som låter litt smått og idrettsaktig når man bruker det om virkelig stor musikk. Selvsagt er det også andre ting på ferde her — stor musikk, monumentale gjennombrudd. Men det er også noe i det å simpelthen høre ham stå og jobbe.

I det du lar deg sluke opp av figuren som står der og blåser alt i stykker, i sirkel rundt seg selv, i time etter time, så er det du til syvende og sist blir med på en slags meditasjon rundt arbeid i seg selv. Utforskning er kanskje et mer hyppig brukt uttrykk, fordi det alltid impliserer at man skal videre et eller annet sted. Men det som slår meg med denne lytteropplevelsen er tålmodigheten, det metodiske, viljen til å stå bom stille, til å følge forberedelsene sine metikuløst, til man enten når gjennombruddet eller går tom for krefter.

Zoom ut fra en storhet som Coltrane — som jeg skjønner kan virke som en distraksjon i denne sammehengen — og flytt blikket til praksisen han helt åpenbart var hekta på: Øvingen. Så lenge den er seriøs, er den ganske lik på absolutt alle nivåer av nærings- og ferdighetskjeden: Øving handler om å bli bedre, ett skritt av gangen. Øvingen er en helt sentral musikkopplevelsene som allikevel er underbeskrevet. Kanskje fordi mange ikke egentlig er så interessert i hvordan ting man liker lages — eller kanskje fordi ekstasen ofte oppleves av én person av gangen.

I likhet med Colliers arbeide, trives også denne praksisen innenfor en delingskultur på for eksempel youtube, der folk villig vekk poster øvingsopptak. Der synes det – rundtom verden foregår det en jevn summing av oppvarmingsøvelser, skalaer, arpeggioer, harmonier, rudimenter, permutasjoner, ragaer, etyder, standardlåter, terpinger på licks, som tilhører hverdagen i den forstand at ingenting egentlig hører hjemme på en scene eller en innspilling, men som allikevel en gang i blant svever opp i de gjeveste luftlagene der andre virkelig store musikkopplevelser flyr, fordi folk også her opplever gjennombrudd og åpenbaringer, en glede over å leve med musikk som matcher de største konsertene, de mest monumentale albumopplevelsene og de aller mest knusende eller fengende låtene.

Og en gang i blant makter også musikken som sorterer under flinkisestetikken å rette søkelyset mot den opplevelsen. Nei, den er ikke alene om det, og ja, det kan noen ganger bli “for mye musikkglede”, men musikk er også en uttrykksform som helt fint kan handle om seg selv en gang imellom. Den tåler det mer enn mange andre kunstformer, det faller liksom naturlig for den. Akkurat det tror jeg Jacob Collier er enig i. Trass i messiasblurber og en voksende rolle som “profil”, er det lite av det han driver med som egentlig handler om ham. Musikken er alt.

Tekst: Filip Roshauw
Illustrasjon: Jon Arne Berg (byHands)