Nyheter

SOFA feirer 17 års jakt på det uhørte

9. november er det «SOFA label night» på Nasjonal jazzscene Victoria. Møt to av de tre eksperimentglade SOFA-sjefene, musikerne Martin Taxt og Kim Myhr.

I 17 år har platemerket SOFA vært en liten, men uopphørlig boblende kilde til kreativ uro i det improvisasjons- og eksperimenteringsdedikerte feltet av norsk jazz. Med gitaristen Ivar Grydeland og trommeslageren Ingar Zach som både gründere og sjauere introduserte SOFA seg med tre albumutgivelser høsten 2000, og kan i dag skilte med en internasjonalt spekket diskografi på nærmere 70 katalogoppføringer.

Skifte i 2010
Grydeland ble etter hvert svært opptatt med forskning og doktorgradstudier ved Norges musikkhøgskole og valgte å tre tilbake fra rollen som  styreleder i SOFA. Inn kom Kim Myhr og Martin Taxt, og sammen med Madrid-bosatte Ingar Zach har de to drevet SOFA fra Oslo siden 2010. Myhr, Taxt og Zach utgjør også SOFAs styre (med Taxt som styreleder), alle tre er aktive utøvere og komponister (Taxt er også produsent for Trondheim Jazzorkester i halv stilling) og alle skal i aksjon under «SOFA label night» på Nasjonal jazzscene Victoria torsdag 9. november.
Fire SOFA-artister med 2017-utgivelser skal representere selskapet denne kvelden: fiolin/bass-duoen Vilde&Inga, trioen Muddersten (Håvard Volden,el-gitar, tape loop; Henrik Olsson, objekter, friksjon, piezo; Martin Taxt, mikrotonal tuba, elektronikk), videre gitar/elektronikk-duoen Kim Myhr/Lasse Marhaug og endelig trommeslager/elektroniker Ingar Zach (solo).

Fra ECM til SOFA
– Vilde&Inga platedebuterte på ECM for et par år siden, og vi var godt fornøyde da de kom over til oss med oppfølgeren, «Silfr», sier Kim Myhr. Selv skal han for første gang spille duokonsert i Oslo med Lasse Marhaug denne kvelden, og deres «On the Silver Globe» er i likhet med Mudderstens «Karpatklokke» blant SOFAs 10 albumutgivelser i år. Det samme gjelder for «Trashumancia» fra trioen O3 – Ingar Zach, Alessandra Rombolà og Esteban Algora – og Myhr og Taxt medgir at hele 10 utgivelser i ett og samme år nok er rekord for SOFA. Om det blir like mange neste år, vet de imidlertid ikke.
Saken fortsetter under bildet.

Vilde&Inga (pressefoto: Sigrid Bjorbekkmo)

– Utgivelsesaktiviteten blir litt tilfeldig fra år til år. Noen prosjekter initierer vi, andre får vi mer i fanget, forklarer Myhr, men legger til at Zach, Taxt og han selv har funnet fram til en arbeidsdeling som gjør det mulig å drive effektivt og rekke over mye.
– Og så har vi gode samarbeidspartnere, supplerer Taxt. – Vi har samarbeidet i flere år med en designer som  kjenner oss ut og inn og jobber lynraskt med covere, vi får presset fysiske plater ganske kjapt og vi har et unikum av en promotør i Berlin. Han sørger for at nesten alle utgivelsene våre får spilling på de nasjonale radiostasjonene over store deler av Europa. Flere av disse internasjonale forbindelsene våre er invitert til label-kvelden på Victoria, egentlig er SOFA-aktiviteten vel så stor i utlandet som i Norge.

Ikke impro?
De tre albumene som introduserte SOFA i norsk musikk høsten 2000 var Ingar Zach/Ivar Grydelands «Visiting Ants», Derek Bailey/Ingar Zachs «Llaer» og Tony Oxley Project 1’s «Triangular Screen» (Tony Oxley, Ivar Grydeland, Tonny Kluften). Etter hvert ble det plater med No Spaghetti Edition, Tri-Dim og en lang rekke mer og mindre improviserte samarbeider mellom ledende norske og utenlandske fri-impromusikere. I dag er utgivelsesfilosofien litt annerledes.
– SOFA startet som et improvisasjonsmusikkselskap, men både verden og selskapet har forandret seg ganske mye på 17 år, sier Myhr. – Det eksperimentelle feltet er blitt veldig mye større enn det var i 2000, så for vår del har vi gått fra å ha hovedkonsentrasjon på improvisasjon til å gi ut prosjekter som på en måte har eksperimentert seg fram til en egen, spesifikk musikk. Da er vi kanskje mer over i et komposisjonslandskap. Jeg synes det er viktig å få fram at SOFA egentlig ikke er et impro-selskap.
Taxt: – En god del av backkatalogen vår består av plater som ble tatt opp den ene gangen musikerne møttes og spilte sammen. Prosjektene ble altså dokumentert, men så skjedde det ikke mer med dem, og det er vanskelig å drive et plateselskap med prosjekter som bare har eksistert én kveld.

«…hvis man ikke er økonomisk avhengig av å selge veldig mye plater, kan man trives med å utgi veldig bra musikk.»

Langsiktighet
– Nå konsentrerer vi oss i større grad om mer langsiktige prosjekter med tydelig identitet og en utvikling som vi kan følge, sier Myhr og nevner Streifenjunko (Eivind Lønning og Espen Reinertsen), Vilde&Inga og Sheriffs of Nothingness (Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv) som eksempler.
– Dette er tre ensembler som illustrerer den måten å jobbe på veldig bra, fortsetter han. – De jobber veldig spesifikt med å utvikle en musikk som de har lyst til å lage, og der improvisasjon fortsatt inngår som en del av det hele, men der det også i høy grad etableres et sterkt felles formspråk.
– Om vi tar Streifenjunko som eksempel, er jo det et prosjekt som Eivind og Espen har holdt gående i over 10 år, følger Taxt opp.
– De starta prosjektet med en felles interesse for europeisk samtidsmusikk og ble veldig nysgjerrige på lydlandskapet til komponister som Giacinto Scelsi, Helmut Lachenmann og Salvatore Sciarrino. Så jobba de med å tilegne seg det vokabularet med gehør-pedagogikken fra Jazzlinja i Trondheim. Først tror jeg faktiske at de bare spilte Scelsi-komposisjoner på øret, det var sånn det begynte. Så utvikla det seg til en tydelig band-identitet der de på en måte satte sammen trompetlyden og saksofonlyden til en ny lyd, en slags «komposittlyd».
– Med et resultat som låt organisk, mer enn som et laboratoriumsprodukt?
– Ja, for det finnes jo ikke noe partitur på dette. Det er mye lekenhet og spontanitet i det, selvfølgelig.
Saken fortsetter under bildet.

MUSIKERE: I tillegg til plateselskapsdriften har Martin Taxt og Kim Myhr komponist- og utøverkarrierer. Begge spiller mye i inn- og utland, og begge utgir plater på flere selskap enn SOFA. Foto: Terje Mosnes.

Bredt felt
– Gir ordet «sjangrer» lenger noen mening i det hele tatt når vi snakker om SOFA?
Myhr: Nei, jeg synes det blir veldig vanskelig. Vi liker nok heller å plassere oss i et slags bredt eksperimentelt felt der eksperimentering er en viktig form og en måte å jobbe seg fram til musikken på.
– Er det da sånn at nesten en hver musikalsk tradisjon ligger i den verktøykassa som står til rådighet for komponistene/improvisatorene?
I kor: – Ja.
– Og vi ser ofte SOFA-artister på programmer fra Ny Musikk-arrangører, samtidsmusikkfestivaler som Ultima og Borealis i Norge og FIMAV i Canada, tilføyer Taxt.
– Hva står på SOFA-programmet for de kommende månedene?
– Et album med Keith Rowe, John Tilbury og Kjell Bjørgeengen, begynner Myhr, og forteller at forrige utgivelse med Rowe og Tilbury, 4-CD-boksen «Enough still not to know» fra 2015, solgte ut hele opplaget på 600 i løpet av to måneder.
– CD-boks er et genialt format, det er lavere porto på den enn på en vinylplate, sier Taxt og opplyser at også Streifenjunkos tredje album, pluss album med nederlandske Rutger Zuydervelt og russiske Ilia Belorukov er i kjømda.
– Det virker som om dere har funnet en måte å drive et smalt plateselskap på i en tid der plater sies å ikke selge?
– Vi lever jo ikke av dette, og hvis man ikke er økonomisk avhengig av å selge veldig mye plater, kan man trives med å utgi veldig bra musikk, sier Myhr. – Men det er kult å selge plater og vi jobber selvsagt mye med å prøve å selge så mye som mulig. SOFA-utgivelsene er tilgjengelige på alle plattformer,  men snarere enn at de blir publikumssuksesser opplever vi at mye av det vi utgir blir referanseplater i stedet. Også for folk utenfor vårt felt, for det eksperimenterende feltet har en slags innflytelse på mye av populærmusikken også.
Taxt: – Streifenjunko er et eksempel der også. «Sval Torv», dobbeltvinylen deres fra 2012, har ikke solgt veldig mye, men den havna på Jazznytts liste over de 100 viktigste jazzutgivelsene i Norge og på lista over årets beste plater  i Chicago Reader. Den er en sånn plate som forblir til stede, den går ikke ut på dato på samme måte som en del popmusikk, og vi vil gjerne utgi sånne plater, både med norske musikere og musikere vi treffer i utlandet når vi er ute og spiller selv.
– Helt til slutt: Stemmer det at navnet SOFA ble valgt fordi så mange av de første platene ble tatt opp i Ingar Zachs sofa på Røa i Oslo? Eller er det en myte?
Taxt og Myhr ser på hverandre.
– Jeg tror helst det er en myte, sier Taxt, og Myhr nikker enig.
– Men å være i en sofa er fint når man skal høre musikk, så jeg synes det er et bra navn, konkluderer han.

Terje Mosnes (tekst/foto)

Fra forsiden

Nyheter

Jazzprogrammet på Canal Street

Rymden, Arild Andersen Group og Hot Club de Norvège er blant bandene på jazzprogrammet til festivalen Canal Street i Arendal som åpner 24. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev