Torsdag 13. juli kom den triste nyheten om Egil Kapstads død. Kapstad døde i Kristiansand etter en tids sykdom, nær 77 år gammel. Han vil bli husket, langt ut over jazzkretser, som en formidabel pianist, komponist og arrangør gjennom 50 år.
foto: Kapstad portrettert i 1989 (foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix)
Blant venner og samarbeidspartnere innen musikk, poesi og teater var Egil Kapstad en beskjeden og vennlig, men dedikert og kunstnerisk kompromissløs fagmann. Han var like hjemme i alle de musikalske rom han oppsøkte, og uansett hvilken musikalsk hatt han bar for anledningen. Følsom akkompagnatør for en sanger eller en lyriker, hardtswingende pianist i en akustisk jazzkvartett, Bill Evans-inspirert harmonitrollmann i solo balladeutfoldelse, moderne komponist eller arrangør med håndskrevne noter, pedagog – Egil Kapstad behersket det hele med ro og bunnsolid fagkunnskap. I Einar Øklands strålende intervju med den noenogtredve år gamle Kapstad i bok-klassikeren «Jazz i Norge» finner vi kanskje noe av forklaringen på mesterskapet i følgende Kapstad-utsagn om yrkesholdning innen jazz: «Du må kunne det først, og så får du se hva som skjer etterpå. Du må ha et skikkelig grunnlag for å komme noen vei, ellers stopper det et eller annet sted og da blir du stående der. Det er helt sikkert. Nytter ikke bare med guddommelig inspirasjon. Du må kjenne faget ditt.»
Oslo-fødte Egil Omar Kapstad hadde «et skikkelig grunnlag», og han la det lenge før «jazzutdanning» ble et ord innen norsk akademia. Da pianisten Kåre Grøttum åpnet døra til jazzen for den unge gymnasiasten på slutten av 50-tallet, og introduserte ham for Bill Evans’ spesielle harmoniske tilnærming, hadde den unge mannen noen barndomsår med pianoundervisning, men ingen musikkteoretisk skolering bak seg. Da han ble yrkesmusiker på fulltid, så seint som i 1973, hadde han studert klaver med Margrethe Jansson; kontrapunkt, 12-toneteknikk og harmonilære med Bjørn Fongaard og instrumentasjon med Sigurd Berge. Samtidig hadde han rukket å spille med bl.a. Bjørn Johansen Kvartett, Frode Thingnæs Kvintett og Thorleif Østerengs orkester, lede egne grupper og spille inn sin debut-LP, «Syner». Og ikke minst hadde han allerede spilt mye med en seinere hyppig samarbeidspartner, Karin Krog, blant annet ved jazzfestivalen i Antibes og på Krogs første album, «By Myself». Han hadde også deltatt aktivt i organisasjonsarbeid, blant annet i 1965/66 som medlem av det første styret i den musiker-etablerte konsertorganisasjonen Norsk Jazzforum, og i en periode som daglig leder i foreningen nyMusikk.
Bare i sterkt begrenset grad kan stikkordsformen lyssette en så omfattende og mangslungen komponist- og utøverkarriere som Egil Kapstads. Det lange plate- og konsertsamarbeidet med Jan Erik Vold (bl.a. «Blåmann! Blåmann!» med Chet Baker som gjest), årene med Bjørn Johansen/Egil Kapstad Kvartett (1975/85), Vossa Jazz-verket «Epilog – Bill Evans in Memoriam» (1983, utgitt på plate 1984) og de mange samarbeidene med samboer og seinere ektefelle Hilde Hefte, utgjør bare en brøkdel av et livsverk der komponisten og arrangøren Kapstad trådte stadig sterkere fram. Filmmusikk, teatermusikk, symfonisk musikk, musikk for kor og instrumentale ensembler, og i flere år undervisning ved Agder musikkonservatorium utgjorde en stor og viktig del av Kapstads virke, men naturlig nok i utkanten av eller utenfor det rampelyset som omslutter utøveren i aksjon på scenen.
Buddy-prisen, to Spellemannspriser, NOPA-prisen, Gammleng-prisen, Sildajazzprisen og fem år med statsstipend bekrefter hvor høyt samtida verdsatte Egil Kapstad. Men antakelig er det bare dem som sto den stillfarne, fugleelskende musikeren nærmest som fullt ut kjenner bredden – og dybden – i hans virke. Det er en gigant i norsk musikkliv som nå er borte, men ekkoet i form av innspillinger, opptak og noter vil heldigvis være der, helt til svarttrosten tier for godt.
Terje Mosnes
