Den zen-stemte bassisten

Nasjonal jazzscene Victoria 13. oktober 2016: Portugisiske Clean Feed har labelkveld, og på scenen fosskoker en av plateselskapets norske gryter, trioen Momentum.

Saksofonist Jørgen Mathisen og trommeslager Andreas Wildhagen er de hardeste decibeljagerne i den intense musiseringen, men midtpunktet, bokstavelig og ikke minst visuelt, er bassisten Christian Meaas Svendsen. Luftig kledd i shorts og fargerik singlet, og med det lange, svarte håret samlet i en knute i nakken, nærmest fusjonerer han fysisk med den store fela der han kreerer sin «big rumble» med uortodokse grep: arcospill med to buer, flathåndslag på strengene med begge hender, plassering av lange, hårete legger over basskroppen. Hva slags bassmusikalsk høy-energi er det egentlig han er ute etter, bassisten fra bl. a. Mopti, Duplex, Paal Nilssen-Love Large Unit, Nakama og Ayumi Tanaka Trio?

Zen-buddhist?
– Hmm…hvor skal jeg begynne, innleder Christian Meaas Svendsen svaret når vi møtes i øverommet/kontoret hans et halvt år og mange falne hårlokker seinere. 29-åringen fra Kongsberg disponerer noen kvadratmeter i en del av Rinzai Zen Senter Oslos lokaler der han har praktisert zen-buddhisme i fem år, men dette til tross er han ikke helt sikker på om han kan betegne seg som zen-buddhist.
– Jo lengre jeg praktiserer zen, desto vanskeligere blir det å svare på sånne spørsmål, sier han med et smil. – Ifølge én definisjon av begrepet «religion», er jeg nok zen-buddhist, ifølge en annen, er jeg det ikke. Men tankegodset i zen appellerer veldig til meg, som filosofisk overbygning og noe som skal gjennomsyre alt man gjør. Zen sier at praksis, altså det man gjør, er mye viktigere enn alt som blir skrevet og sagt, og det er noe jeg forsøker å ta med meg videre.
– Også til musikken?
– Ja, og i en slik sammenheng blir det å spille bass min praksis, en praksis der det å stå opp, gå til øverommet og spille bass en time blir en type religion. Bare det å gjøre det, enten du vil det eller ikke – dét føler jeg blir en slags definisjon på en som er religiøs, eller i hvert fall en religiøs praktiker. Zen handler også om å strippe vekk det unødvendige: Det er ingen ting å oppnå fordi vi allerede har alt vi trenger. Men vi er altfor kondisjonerte til å tenke, og lurer oss selv ved å projisere tankene våre på omverdenen. Vi ender opp med å konstruere en illusjon for oss selv hvor vi gjør og tror veldig mye unødvendig. Spørsmålet om nødvendighet er alltid aktuelt, ikke bare i musikk, men også når det gjelder miljø, samfunn, etikk, det å leve. Zen-praksis kan være et godt hjelpemiddel til å gjennomskue illusjonen, dogmene, autoritetene, det vedtatte, sånn at man kan komme tilbake til det nødvendige.
– Du er veganer også?
– Ja. Det kan være et eksempel på det jeg snakker om. Veganisme definerer veldig bra min oppfatning av hva som i vår tid er nødvendig. Men veganisme i seg selv er bare enda et dogme. Zen sin styrke og svakhet er at den i sin essens er tom for innhold, fri for dogmer. Zen ber oss stille spørsmål ved det vi tror er sant, enten det er veganisme eller hvem vi er.

– Uten at vi skal gå nærmere inn på det dypere innholdet i zen: Noe sier meg at den uortodokse spillestilen din ikke skal betraktes som et ytre effektmakeri?
– På ingen måte. Jeg betrakter det jeg driver med som en helt naturlig konsekvens av alt som har skjedd før. Kontrabassen ble i sin tid lagd for orkesterbruk, ikke sant, og en eller annen gang for lenge, lenge siden var det antakelig rystende at noen begynte å spille kontrabass sånn som jazzbassister gjør i dag. Kanskje var det også hårreisende at man seinere tok i bruk stålstrenger i stedet for tarmstrenger, kanskje ikke ulikt den responsen jeg har fått på at jeg av både etiske og praktiske årsaker har gått over fra hestehår til syntetiske hår på buene. Det funker ekstremt bra, men folk er fremdeles skeptiske, tradisjonen på disse instrumentene er tung og seig. Og det fantes sikkert folk som lo av de utvidede spilleteknikkene som utviklet seg i løpet av det 20. århundret, teknikker som ikke får noen til å heve et øyebryn i dag. Det har alltid dukket opp nye måter å spille bass på.
– Du bidrar bare til en naturlig utvikling?
– Ja, og utgangspunktet mitt i så måte er det fysiske. Kontrabass er jo et veldig fysisk instrument, og hvorfor må vi alltid stå sånn og sånn og spille? Det er veldig mange andre måter å tilnærme seg kontrabassen på.
– Som å slenge leggene over basskroppen i tur og orden?
– Det kom ganske naturlig i en periode da jeg gjorde mye yoga. Plutselig var det bare en fot der.
– Som en fysisk refleks?
– Ja. Og så begynte jeg å utforske den. Jeg mener at vi hører veldig mye med øynene og ser ganske mye med ørene, og hvis jeg for eksempel løfter opp et bein mens jeg spiller, påvirker det omgivelsenes opplevelse av musikken også. Ikke sånn å forstå at det visuelle ene og alene skal være målet, men jeg mener at heller ikke det utelukkende auditive skal være målet. Jeg kan ikke lage lyd uten å gjøre en bevegelse, ulike bevegelser gir ulik lyd og ulike typer energi og for meg er det summen av det vi ser og hører som teller. Jeg tenker på de to opplevelsene som en helhet. Dessuten – musikk i seg selv er fysisk. Vi må ikke la oss lure av vestlig kunstmusikk hvor musikken har flyttet seg ut av kroppen og i stor grad inn i hodet.
– Du stilte i shorts og singlet på Momentum-konserten i Oslo i fjor høst. Var det fordi du ville så nær den resonnerende basskroppen som mulig? Nærmest ha hudkontakt med instrumentet?
­– Nei, det hadde med fleksibilitet å gjøre, at det var lettere å komme rundt bassen med beinet. Men for min egen psyke gjør det også noe å for eksempel ta på seg bare kortbukser. Man føler seg mer her, mer tilstedeværende. Men jeg har prøvd med langbukser, og det funker det også.

Solo med sang
Christian Meaas Svendsen begynte å gjøre seg gjeldende i det yngre norske jazzmiljøet lenge før Mopti – Harald Lassen, Kristoffer Eikrem, David Sjølie, Andreas Wildhagen og han selv – vant Jazzintro/Årets Unge Jazzmusiker-finalen i 2012. De fem hadde truffet hverandre som førsteårsstudenter ved Norges musikkhøgskole fire år tidligere, og Christians yrkesvalg hadde ikke alltid vært selvsagt. Da han fikk Kongsberg Jazzfestivals Jazzstipend som 19-åring i 2007, besvarte han Laagendalspostens spørsmål: «Hvor tror du at du er om 10 år?» med: «Da er jeg ferdig med ingeniørstudiet og er ingeniør med musikk som en sterk hobby».
Sånn gikk det altså ikke. Da Christian avsluttet studiene ved Musikkhøgskolen i 2015, hadde han for lengst etablert seg som en ettertraktet bassist. Det er han fortsatt, og siden den gang har han også rukket å starte sitt eget band, kvintetten Nakama, samt plateselskapet/musikerkollektivet Nakama Records. Selskapet, som han leder, har utgitt ni album så langt, og når han presenterer det tiende, «Avin», 11. mai, er det duket for om ikke akkurat sjokkbølger, så iallfall en viss forundring i den delen av jazzmiljøet som til nå har forbundet Christian Meaas Svendsen med et fritt, ofte  impro-basert eller i det minste sterkt eksperimentelt uttrykk. «Avin» – et kurdisk pikenavn som betyr «kjærlighet» og dessuten er navnet til hans kurdiske kjæreste – er et annerledes og utfordrende singer/songwriter-album der Christian spiller gitar og synger sine egne personlige og nærgående-inntil-det-hudløse tekster, mens en frilynt strykekvartett samt trombone, tenorsax og en ekstra stemme sørger for den lydlige omgivelsen.
– Hvorfor? Fordi jeg hadde lyst. I blant er det grunn god nok, ikke alt må ha en stor idé eller tanke i bånn, sier Christian.
– Et reinspikka con amore-prosjekt?
– Kan du si. Det har aldri vært noen egentlig plan om å lage dette albumet. Men før jeg begynte å spille bass og jobbe med jazzmusikk og den type ting, spilte jeg gitar og sang litt og skrev tekster. Så er det med meg som sikkert med mange andre, at man kommer tilbake til røttene sine etter hvert. Etter at nytt materiale hadde samlet seg opp gjennom et par år, fikk jeg bare lyst til å lage et album, rett og slett.
– Hvis du hadde vært ung rundt 1970, ville du da ha havnet i Dolphins-miljøet og blitt visesanger av typen Finn Kalvik, Lillebjørn Nilsen osv? Var dragninga mot viser og singer-songwriter-rollen så sterk?
– Nei. Da jeg var 15-16, hadde jeg en sterkere dragning mot det tekniske, det var derfor jeg tok opp bass og begynte å interessere meg for jazz. Fordi jeg er en teoretisk anlagt fyr og ikke hadde en sånn gehørbasert musikalsk bakgrunn fra jeg var liten av, ble det på en måte min vei inn i musikken. Jeg likte å lese teori, men har i møte med mange av mine nåværende kollegaer gått mer vekk fra det teoretiske og fokuset på den tekniske briljansen til å bli mer opptatt av musikk som sådan. Det er for eksempel ikke noe skolert over vokalen min på «Avin». Albumet er en utforsking av det personlige representert ved meg, mot det fremmede representert ved arrangementene og symbiosen av disse to verdenene.

Turneer og verk
Hvor lystbetont «Avin» enn måtte være, er det flere gjøremål som krever Christian Meaas Svendsens konsentrasjon i disse dager. Nakama – Agnes Hvizdalek, Adrian Løseth Waade, Ayumi Tanaka, Andreas Wildhagen og ham selv – skal snart spille 14 jobber på en turné som går innom seks europeiske land, og for en som er booking- og repertoaransvarlig for bandet, medfører det atskillig forberedelsesarbeid. En Etiopia-turné med Paal Nilssen-Love Large Unit står på datoer som nærmer seg raskt, og en ganske så spesiell komponistoppgave betyr utfordringer som foreløpig ikke er helt taklet.
– Jeg holder på med er verk for Nakama og et zen-buddhistisk chante-kor, forklarer han. – 40 minutter som skal presenteres på Only Connect-festivalen til Ny Musikk i mai. Vi har øvd litt, det er både enkelt og vanskelig på samme tid. Koret chanter ulike sutraer som bare går og går, upåvirket av hva vi gjør i bandet, så oppgaven min blir å få oss til å spille med og mot og over og under koret og på den måten forhåpentligvis skape noen interessante relasjoner. Jeg har ikke helt landet på om jeg skal utforske så mange måter som mulig å løse oppgaven på, eller om jeg skal satse på én eneste struktur og gjøre verket til noe veldig homogent.

– Duplex i duo med Harald Lassen, solokonserter, Large Unit, Nakama, trioen til Ayumi, Mopti (som for tida riktig nok ligger på is), Momentum – du beveger deg innen et stort musikalsk mangfold? Definerer du rollen din veldig ulikt for de ulike gjøremålene?
– Det er egentlig ikke noe jeg tenker veldig mye over. Men jeg har merket hvordan spesielt Momentum har formet meg som bassist. Det er en slags klassisk saksofontrio uten akkorder, men det er så sinnssykt mye trøkk i Jørgen og Andreas. Måten de spiller på har fått meg til å prøve å matche deres volum, og det har gjort at jeg har skapt meg en spillemåte i det bandet som jeg ellers garantert aldri ville ha tenkt på. Noe fra den spillemåten tar jeg med meg i andre settinger, kanskje mer som en effekt, men jeg har iallfall fått et større arsenal av teknikker og måter å uttrykke meg på.
– Akkurat Momentum- spillemåten blir muligens litt for utadvendt for Nakama, som mer utforsker landskapet nærmest stillheten?
– For eksempel, ja! Og der skriver jeg jo musikk, og har de musikerne i tankene når jeg skriver.
– Nakama har samme trommeslager som Momentum?
– Ja, og som de fleste jazzmusikere er vi fleksible. Jeg tenker aldri på å spille på en bestemt måte, jeg prøver bare å fargelegge, hjelpe musikken fram med det jeg har å spille på.
– Paal Nilssen-Love Large Unit har to trommeslagere og to bassister. Opererer dere som to team eller fire separate aktører i musikken?
– Begge deler. Paal har konstruert musikken sånn at iblant er det to team, iblant ett, iblant tre-fire, mens andre ganger er ingen på lag.
– Opplever du deg selv mindre og mindre som del av et «komp» og mer og mer som del av et ensemble? Er det den veien den musikalske utviklinga inne jazz og impromusikk går? At det snart bare er noen eldre amerikanere som holder på bass/trommer som det gamle begrepet «komp» for solistene?
– Iallfall i de konstellasjonene der jeg er med, er «komp»-rollen mindre tydelig definert, og det er vel lenge siden bassister og trommeslagere var begrenset til å være «komp» av tekniske årsaker. Men jeg tror at mange fortsatt holder på den tradisjonelle rollen, og jeg tror ikke at den er på vei ut, heller. Musikken funker bra når bassen har den rollen som bass er lagd for å ha, og jeg elsker jo den tradisjonen, å være kompmusiker, spille walking… jeg gjør det nesten aldri lenger, men jeg elsker det. Uten at man trenger å stoppe bassistrollen der.
– Hva hvis du og Andreas Wildhagen plutselig skulle få telefon om å steppe inn som komp for en 70 år gammel amerikansk tenorist samme kveld fordi bandet hans satt værfast i Madrid? Ville dere fiksa jobben? – Ja, vi ville klart det.
– Ville det vært morsomt? Hvis det for eksempel handlet om å spille standarder med Sonny Rollins?
– Ja, iallfall hvis det var standarder. Det ville jo vært en kjempekul opplevelse. Men jeg må likevel si at jeg er mer opptatt av min egen generasjon. Det betyr ikke at man skal stoppe å utveksle mellom generasjoner, den utvekslingen er kjempeviktig. Men jeg er mer interessert i å spille med bandet mitt enn med Sonny Rollins.

Terje Mosnes (tekst/foto)