Nyheter

Rapport fra flytsonen

INTERVJU: 2016 ble et nytt godt år for Nasjonal jazzscene som blir på Victoria fram til 2024 – minst.

Tekst og foto: Terje Mosnes

– Vi ender på om lag 27 300 publikummere for 2016, godt over de 22 000 som var normalen tidligere, sier Nasjonal jazzscenes daglige leder Jan Ole Otnæs (65) og legger til:
– Riktig nok hadde vi 33 000 innafor dørene i 2015, men det var et ekstremt år med litt flere arrangementer. 135 solgte sesongkort i høst er også bra, for tre år siden lå det antallet på 80-90.
– Har det skjedd at sesongkortholdere ikke har sluppet inn på utsolgte konserter?
– Ikke så lenge jeg har vært her. Folk med sesongkort vet at de må komme tidlig når det er rift om plassene, så det har gått bra.

FIRE ÅR: Jan Ole Otnæs tar fatt på sitt fjerde år som daglig leder for Nasjonal jazzscene. Foto: Terje Mosnes
FIRE ÅR: Jan Ole Otnæs tar fatt på sitt fjerde år som daglig leder for Nasjonal jazzscene. Foto: Terje Mosnes

Oppsummerings- og se-fremover-intervjuet finner sted på Otnæs’ nøkterne kontor i Akersgata en desemberdag. Den tidligere Moldejazz-sjefen er i ferd med å avslutte sitt tredje år som hovedansvarlig for programmering og drift av Nasjonal jazzscene, og er glad for at leieavtalen med Thon Eiendom for Victoria nylig ble forlenget med sju nye år.
– Det er på Victoria vi helst vil være. Vi får stadig høre fra musikere som besøker oss for første gang at Nasjonal jazzscene Victoria er den kuleste klubben de har spilt på, og med leieavtale fram til 2024 får vi arbeidsro og anledning til å gjennomføre ytterligere forbedringer, inkludert noen akustiske, sier han.
– Men matservering blir det ikke?
– Ingen mat. Vi skulle gjerne ha sett et utvidet serveringstilbud, men på den annen side: Jeg var nettopp på Blue Note i New York, og det å se folk sitte og bakse med digre biffer rett foran Chick Corea virket ikke helt riktig, det heller. Det ideelle for oss ville vært å ha et eget rom der folk kunne spise middag før eller etter konserten, men den kapasiteten får vi ikke. Svenskene har en helt annen tradisjon enn oss på det feltet. På Fasching i Stockholm, for eksempel, har det alltid vært matservering, det forlanges nærmest. Mens  du finner alle varianter i en by som New York, fra full middag, som på Blue Note, til en enkel bar, som The Village Vanguard, til ingenting i det hele tatt, som The Stone.
– Til gjengjeld byr Nasjonal jazzscene på et så kvalitativt kresent program at vi nesten glemmer hvor unikt det er. Reagerer de utenlandske kollegaene dine på en så ukommersiell programmering?
– Helt klart. Mange blir overrasket over at vi klarer å få det til. Men misjonen vår er at Nasjonal jazzscene skal presentere både det kjente og det ukjente, både det som fyller huset og det som ikke nødvendigvis gjør det. Ashley Capps, som driver den meget kresne Big Ears-festivalen i Knoxville, Tennessee, var i Oslo under Ultima i år, og kommentaren hans til programmet vårt var: «Jeg skulle ønske jeg bodde i Oslo og kunne høre sånn musikk hele året!».
– Mens vi har vent oss til at «sånn er det bare»?
– Ja, og vi blir nesten litt blinde selv. Jeg hører for eksempel folk skryte av programmet på Tampere-festivalen, bare for å oppdage at vi har jo de samme artistene her hos oss i løpet av to uker. Særlig perioden fra midten av oktober til slutten av november har vært ekstrem de siste to årene, og det at den har hatt en overvekt av internasjonale navn, fordi turnéaktiviteten er høyest i den perioden, balanserer vi med mye norsk på programmet i ukene før og etter.
– Når Nasjonal jazzscene kan programmere så kresent, er statsstøtten en viktig forutsetning?
– Ja. Skulle vi ha levd av markedet, ville det ha blitt et ganske rart program her.
– Med ganske rare billettpriser også?
– Ja. Og skulle vi ha presentert et program med bare den musikken som jeg personlig er aller mest opptatt av, ville det også ha blitt et rart program. Programmet vårt må være i en form for balanse, Nasjonal jazzscene er en stiftelse opprettet av Norsk jazzforum og musikerne opplever at de er en del av strukturen. Noen – ikke mange, men noen – tolker det slik at Nasjonal jazzscene skal være en scene for nasjonale musikere, og det er hard kamp om å få en av de 150 – 160 konsertene vi arrangerer hvert år. Noen mener at de nærmest bør kunne bestille plass, og sånt kan være litt vanskelig. Når det er sagt, mener jeg at vi bør klare å leve med den kritikken som kommer på dette området, og de fleste musikerne viser forståelse for at Nasjonal jazzscene ikke kan programmere ut fra et slags ansiennitetsprinsipp.
– Letter det balanse-problematikken at enkelte jazzformer, eksempelvis tradjazzen, har sitt eget klubbmiljø utenom Nasjonal jazzscene?
– Her i Oslo har tradjazzen, og til dels mainstreamjazzen, sine arenaer og sitt publikum på Gjestgiveriet og Herr Nilsen, og til en viss grad reduserer det vår forpliktelse. Men samtidig er det sånn, som jeg har sagt til både Magnolia Jazzband, Christiania 12 og andre, at dersom de har prosjekter som går utover vanlige klubbkonserter og krever ekstra ressurser, er det klart at vi er åpne for å gjøre det. Det kan for eksempel gjelde en større lanseringskonsert eller konserter med en eller flere gjesteartister.

PÅ FLYTTEFOT: Jan Ole Otnæs på kontoret i Akersgata, som han og resten av staben i Nasjonal jazzscene, Jazznytt og Norsk jazzforum forlater i løpet av mars til fordel for mer hensiktsmessige lokaler i Grensen, bare et kvartal fra Victoria. Foto: Terje Mosnes
PÅ FLYTTEFOT: Jan Ole Otnæs på kontoret i Akersgata, som han og resten av staben i Nasjonal jazzscene, Jazznytt og Norsk jazzforum forlater i løpet av mars til fordel for mer hensiktsmessige lokaler i Grensen, bare et kvartal fra Victoria.
Foto: Terje Mosnes

– Samarbeider Nasjonal jazzscene med de øvrige jazzscenene i Oslo?
– Ja, vi har jevnlig kontakt og vi unngår å ha arrangementer på søndager og tirsdager, for da har Kampenjazz og Blow Out sine konserter. Videre har vi en tett dialog med Cosmopolite om booking, og enkelte artister, som Bill Frisell og Mike Stern, deler vi på. De spiller annenhver gang hos oss og på Cosmopolite når de er i Oslo. Vi er litt i konkurranse med Herr Nilsen, men vi prøver å holde en åpen dialog med dem og de andre spillestedene i Oslo og være oss vårt ansvar bevisst, sånn at vi ikke ødelegger for noen.
– Hva med Nasjonal jazzscenes rolle i det som skjer i resten av landet? Er den i utvikling?
– Ja, på det feltet skal vi prøve å gjøre enda mer. I 2017 skal vi bruke om lag 300 000 kroner i samarbeid med de regionale jazzsentrene om turneer eller enkeltkonserter. Vi samarbeider allerede ganske mye med spillestedene i Bergen, Trondheim og Stavanger, og etter hvert også noe med Bodø og Tromsø. I tillegg kan vi samarbeide med andre om turnéopplegg, konserter og prosjekter.
– Bestiller Nasjonal jazzscene verk eller konserter?
– Ja, Hanna Paulsberg hadde en bestilling hos oss i fjor, og vi har en ny bestilling på gang hos en sentral norsk musiker med et helt nytt band. Dette er prosjekter som innebærer flere konserter, og vi ønsker også å fortsette satsingen på å gi festivalenes bestillingsverk et lenger liv med konserter hos oss og om mulig formidle en turné. Tidligere tok Rikskonsertene et ansvar for at det skjedde, men da den delen av deres virksomhet forsvant, sto ingen klar til å overta. Vi gjorde det, og har blant annet sørget for at Mats Eilertsens «Rubicon» (Vossa Jazz) og Trondheim Jazzorkesters prosjekter med JazZtipendiatene (Moldejazz) har kommet ut på veien.
– Kommer dere til å strømme flere Victoria-konserter enn hittil?
– Vi har strømmet ca 15 pr. år de siste årene, og det skal vi fortsette med. Omsider er NRK også kommet på banen og vurderer et samarbeid om å formidle enkelte av konsertene våre, men hva det blir til, og om det eventuelt vil komme som et supplement til strømmingen vår, gjenstår å se. Det som også er viktig, er at vi har fått en avtale med Nasjonalbiblioteket/Jazzarkivet om deponering av konsertopptak fra Victoria, både de 1800 timene som allerede foreligger og fremtidige opptak.
– Finne det opptak av alt som er spilt på Victoria siden Nasjonal jazzscene flyttet inn i 2008?
– Ja, og vi fortsetter den praksisen. Det er en viktig dokumentering, men materialet må systematiseres før det eventuelt kan gjøres tilgjengelig.
– Blir det flere eksempler på at samme artist spiller to Victoria-konserter i løpet av en dag eller spiller flere kvelder på rad?
– I mai gjør vi to kvelder med Brad Mehldau Trio, han foretrakk det framfor to konserter på én dag. Men hovedmalen vil fortsatt være ny artist hver kveld. Dette er også et spørsmål om økonomi, artister som kan trekke flere fulle hus på Victoria kan også fylle større saler og jeg blir hele tida spurt om jeg kan tenke meg å flytte arrangementer til Aulaen eller Konserthuset. Men i slike tilfeller foretrekker vi flere kvelder på rad på Victoria, for å styrke identiteten vår der. Vi skal ikke bli altfor fascinert av den muligheten, men vi vurderer den når det passe sånn.
– Andre nyheter som peker framover mot 2017?
– Ja, Nordisk Kulturfond har vedtatt  å sette av 3,5 millioner kroner til nordisk turnévirksomhet for band, og Nasjonal jazzscene kommer til å ta et initiativ overfor Fasching i Stockholm, Nefertiti i Göteborg, Jazzhouse i København og et sted i Finland med tanke på å etablere et nordisk turnénettverk. Vi samarbeider allerede med de tre første, fortrinnsvis om internasjonale artister, og pengene fra Nordisk Kulturfond vi gi muligheter for å gjøre mer med nordiske band.
Vi har også lenge hatt en idé om å få i stand et tettere samarbeid mellom noen europeiske klubber, og nå ligger det an til at Nasjonal jazzscene skal medvirke til å etablere et turnénettverk sammen med Bimhuis i Amsterdam, Stadtgarten i Köln, Porgy & Bess i Wien og kanskje et par til. Sånne typer internasjonale nettverk er noe som jeg personlig har lyst til å utvikle mer av.

EVAN PARKER: Til Victoria i februar. Foto: Terje Mosnes
EVAN PARKER: Til Victoria i februar. Foto: Terje Mosnes

– Apropos nettverk: ­Hvor mange navn med tilhørende kontaktinfo har du på mobiltelefonen din?
– Vet ikke. Mange hundre.
– Og da snakker vi om nettverk, som ikke er det samme som en navneliste?
– Ja. En navneliste er ikke til særlig nytte hvis du ikke kjenner disse personene, og de ikke kjenner deg. Da jeg begynte i Moldejazz, hadde jeg et ganske bra nordisk nettverk, men det store internasjonale nettverket av agenter, musikere, managere, klubb- og festivalsjefer og andre bransjeaktører måtte jeg bygge opp i løpet av de første årene der. Og det er sånt du må gjøre selv, du kan ikke bare «overta» en annens nettverk.
– Ville Nasjonal jazzscenes sesongprogrammer ha sett veldig annerledes ut om du ikke hadde hatt med deg nettverket ditt da du overtok som daglig leder?
– Det ville nok ha vært nokså annerledes, ja.
– Kan du til sist anbefale tre konserter på vårprogrammet som er direkte resultat av dette nettverket?
Når det er 70 konserter å velge mellom, og jeg er fornøyd med å ha alt dette på programmet, blir det vanskelig å plukke ut noen få-. Så jeg velger noen som ikke er helt åpenbare, men som jeg synes er verdt å låne øret til: Evan Parker/Alexander Hawkins, Marit Sandvik sitt nye band, Ben Wendel Group og Mette Rasmussen Quintet!

(Se hele vårprogrammet for Nasjonal jazzscene her)

Fra forsiden

Nyheter

Jazzprogrammet på Canal Street

Rymden, Arild Andersen Group og Hot Club de Norvège er blant bandene på jazzprogrammet til festivalen Canal Street i Arendal som åpner 24. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev