Jazznytt

Inne i et stort rom

JAZZNYTT: Kim Myhr i full blomst med orkestral generøsitet.

Tekst: Arild R. Andersen

Jazznytt har spurt Kim Myhr om det er viktig å ha en egen signatur. Han tenker lenge, og ser rundt i rommet. Spørsmålet omformuleres.
– Når opplever du at musikken din er bra?
– Den musikken jeg liker å høre, befinner seg i sprekkene mellom mange felt, men det er ingen drivkraft for meg å være spesiell. Jeg ønsker å komme fram til personlige musikalske løsninger, og være så ærlig som mulig overfor det som driver meg.
I september utkom Bloom, gitaristens andre soloalbum. Det er en av høstens mest lysende utgivelser, og det er et album som stiller seg et stykke unna førstealbumet All Your Limbs Singing, fra 2014.

Intervjuet ble først publisert i Jazznytt #241 vinter 2017. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her, http://jazznytt.jazzinorge.no/abonnement/ , og få magasinet rett hjem i postkassa.
Intervjuet ble først publisert i Jazznytt #241 vinter 2017. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her, http://jazznytt.jazzinorge.no/abonnement/ , og få magasinet rett hjem i postkassa.

– Med Bloom føler jeg at jeg har gått inn i et nytt, stort rom, hvor materialet jeg utviklet på All Your Limbs Singing er tatt ut i en større verden. Den platen kunne på overflaten virke litt selvrefererende, siden all musikken er skapt på 12-strengsgitar. På Bloom ønsket jeg en orkestral generøsitet, med et utvidet instrumentarium og med utstrakt bruk av studio som komposisjonsverktøy.  Bloom viser i større grad at mine musikalske interesser er vidtfavnende.
Hadde du det gøy under innspillingen?
– Veldig! Jeg gikk i studioet og spilte inn noen spor, noen rå-idéer. Så tok jeg 2–3 uker fri. Deretter begynte jeg helt på nytt, etter å ha hørt gjennom det jeg hadde spilt inn. Da kom ting fort. Jeg brukte seks uker på innspillingen, og jo lenger inn i prosessen jeg kom, jo artigere ble det. Underveis lot jeg noen venner komme inn og lytte.
Noen av disse vennene er David Stackenäs, Adrian Myhr og Lasse Passage. Jazznytt lurer selvsagt på hvorfor Myhr vil ha inn noen andre som lytter.
– Jeg er et sosialt vesen. Når jeg får en idé, får jeg ganske raskt behov for å sende den ut i det sosiale rom. Siden denne type arbeidsprosess var ny for meg, var det godt å kunne lytte med litt andre ører. Det var annerledes med All Your Limbs Singing, som var en mer ensom prosess. Da hadde jeg spilt mange solokonserter i forkant og kunne spille inn hele plata live i studio på to dager, uten mye redigering i etterkant.
Kim Myhr mottok bildet som etter hvert skulle bli brukt som forside på plateomslaget, allerede før han hadde spilt inn en eneste tone. Han visste straks at han skulle lage en plate med det coveret. Bildet som er tatt av Tebbe Schöningh, viser en haug tomater som ligger og råtner på en eng eller et jorde.
– Det hadde en skitten detaljrikdom som tiltalte meg.
Lar du deg inspirere av bilder?
– Jeg syns det bildet ganske godt representerer det nye musikalske rommet jeg befinner meg i. Etter plata med Jenny (Hval) og Trondheim Jazz Orchestra, hvor musikken var akustisk og ganske sart, hadde jeg lyst til å lage en tjukk, elektrisk, skitten suppe av lyd. Denne skitne kvaliteten ville jeg bruke, ikke for forenkle musikken, men for å forsterke detaljrikdommen i den. Bildet til Tebbe er både skittent og fullt av detaljer. Det er også veldig catchy og umiddelbart, som er kvaliteter jeg setter pris på. På Bloom ville jeg trekke de forskjellige elementene i musikken min litt lenger fram i lyset. Det er mye pulsmateriale på All your limbs singing, men det er mer artikulert og fremtredende på Bloom, hvor pulsene ofte er forsterket med oscillatorer og elektroniske virkemidler. Det er også noen melodiske elementer på den nye plata. En melodi sier «hei, jeg tar plass». Jeg ville dytte ting lenger fram og si at det er det her du skal høre på.
Vet du hvilken retning du går i?
–- Jeg har et ganske godt bilde av den neste plata, tror jeg.
Det er gitaren som er Kim Myhrs hovedinstrument, men han har aldri vært spesielt opptatt av gitarister, iallfall ikke siden han gikk på gymnaset. Nå er han 34. Jeg spør han når det startet.
– Jeg har i grunnen aldri vært i tvil om hva jeg skulle gjøre. Han forteller om to foreldre som var personlig interessert i musikk, at han satt på fanget til faren og hørte gitar da han var to og at han som tolvåring fortalte mamma at han hadde lyst til å studere musikk.
– Jeg hadde en plan og prøvespilte for musikklinja da jeg var 14. På gymnaset møtte jeg Håvard Volden og Martin Taxt. Vi ble gode venner og startet senere festival sammen i Trondheim. Den het Fri resonans og eksisterte fra 2005 til 2012.
– Hvordan vil du beskrive det dere presenterte der?
– Vi presenterte eksperimentell musikk i ordets brede betydning. Vi inviterte folk vi hadde møtt da vi var ute og reiste. Jeg inviterte Jim Denley det året jeg møtte han første gang.
Er du opptatt av improvisasjon?
– Jeg føler meg generelt mer hjemme i det eksperimentelle enn i det improviserte. Det har også med å gjøre at jeg er involvert i en god del komposisjonsprosjekter. Forskjellen på komposisjonsprosjektene og for eksempel MURAL (med Jim Denley og Ingar Zach), er ikke at sistnevnte prosjekt ikke strukturerer musikken, men at denne struktureringen skjer på en annen måte. «Improvisasjonsband» som MURAL lar være å binde musikken til et lineært resultat, men har likevel funnet fram til løsninger og måter å spille sammen på slik at musikken kan oppleves som tydelig og spesifikk. Det skal sies at en ikke-lineær strukturering av musikken gir musikerne et helt annet handlingsrom i forhold til å tilpasse musikken til rommet og konteksten. Dette handlingsrommet liker jeg godt å ha i konsertsammenheng. Når jeg spiller et akustisk 12-strengssett, så har for eksempel akustikken i rommet avgjørende betydning på hva slags musikk som blir spilt.
Øver du mye?
– Jeg bruker først og fremst tiden til å lage musikk, framfor å øve teknisk på instrumentet. Jeg kan øve hvis det er musikalsk nødvendig, hvis det er noe jeg ikke får til. Siste spor på Bloom, for eksempel, tok litt tid å få til.
Når er en plate ferdig, vil du si?
— Det tar lang tid å forme musikk, og den er jo aldri ferdig på et vis. Hadde jeg gått tilbake nå, ville jeg sikkert forandret mye på plata. Jeg er ganske inni det når jeg holder på. Jeg kan høre på plata noen måneder, men så kommer det til et punkt da jeg sier ha det og vil se framover.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Jazznytt

NTT: Lufttrommer i sorg og ekstase

Jazzbloggen minnes Neil Peart, prater med Hans Hulbækmo om en hel konsert-uke med Atomic og hans favoritter fra Paal Nilssen-Love-æraen, ringer til Eldar Vågan og skriver reisebrev fra Tjøme.

Meld deg på vårt nyhetsbrev