Virtuosen som ikke ville la seg oppdage

Av Pål Buset
Arkivfoto: Rolf Kr. Nilsen

– Gunnvor, her er de som irriterer oss så jævlig på TV-en.
Slik lød Normanns åpningsreplikk i møte med en ung Jon Larsen på midten av 1980-tallet. Han henvende seg til kona, Gunnvor, og refererte til pausemusikkinnslagene med Hot Club de Norvège på NRK. En pågående, ung string swing-entusiast var i ferd med å gjøre seg gjeldende i den aldrende og folkesky gitaristens liv. De sto på terskelen av et vennskap som skulle vare ut Normanns liv.

Gitarist, Hot Club de Norvège-frontmann, kunstmaler og, i de seinere år, mikrometeorittforsker Jon Larsen, har aldri brydd seg om tidsånden. Riktig nok er meteoritter av det helt tidløse slaget, men akustisk gitar var på ingen måte hot da han plukket den opp et lite stykke ut på 70-tallet. Beslutningen om å bli malende surrealist i tenårene, kan vel heller ikke karakteriseres som særlig opportunistisk. Møter du Jon Larsen, skjønner du allikevel raskt hvorfor denne mannen har gjort karriere på tross av sin tid. En større entusiast skal du lete lenge etter. Et upåklagelig pågangsmot har han også. Det var kombinasjonen akustisk gitar og pågangsmot som etter mange år med enveiskommunikasjon åpna for vennskap mellom Jon Larsen og den førti år eldre Robert Normann.

– Etter at vi hadde gitt ut String Swing, vår første LP, i 1981, fant NRK på at de skulle bytte ut de gode gamle pausemusikkinnslagene med Robert med oss. På denne tiden var det bare én fjernsynskanal i Norge, og etter noen uker hadde alle sett disse innslagene, men – som vi nå fikk klar beskjed om på tunet hos den aldrende mesteren – ikke alle var like begeistret. Situasjonen ble reddet da Robert Normann viste storsinn, og inviterte oss inn på kaffe, forteller Larsen.

Da den unge Larsen gravde i jazzhistorien og øvde ivrig på gitaren, opplevde han stadig å få råd fra eldre musikere om å lytte til Robert Normann.
– I siste halvdel av 70-tallet, var det telefonkatalogen som var Facebook, og jeg fant Robert der, på en adresse på Majorstua i Oslo, men han var aldri der. Jeg sendte julekort og bursdagshilsener, men det tok meg flere år å spore ham opp.

Allerede etter det første møtet, forsto Larsen at han var nødt til å dokumentere Normanns historie.
– Jeg skjønte at dette var unikt, og at noen en dag sikkert ville skrive en bok om Robert Normann, så jeg noterte flittig hver gang vi møttes, eller snakket på telefonen. Det ble etterhvert omfattende notater, og jeg fikk tilgang på Roberts egne familiebilder, avisutklipp og så videre. Merkelig nok er det ingen som har tatt tak i dette tidligere, sier Larsen.

Siden har Larsen vært med på å sikre Normanns kunstnerskap for ettertida. Både gjennom musikalskarkeologisk arbeid, gjenutgivelser og nå altså med monografien og festskriftet Robert Normann – Tusenkunstneren fra Sundløkka.

Magre kår. Robert Normann ble født inn i en arbeiderfamilie i Østfold i 1919. Han drømte om å bli mekaniker, men livet ville det annerledes. Fra 12-årsalderen spilte Normann på gata og på ulike tilstelninger for å bidra med noen slanter til husholdningen. Da mora døde og faren mista jobben, tok karrieren som omreisende musiker fart, på godt og vondt. En inngang til musikeryrket som må virke ganske fremmed for dagens unge frilansmusikere.

– Han og kameratene tjente overraskende godt, for musikk var ennå ikke blitt noe man måtte beskytte seg mot, det var mangelvare, og ettertraktet. De tok seg som regel fram til fots og spilte utendørs i 10 – 12 timer i alle typer vær, forteller Larsen.

Dette var med på å på gjøre Normann til en teknisk dyktig og svært rutinert gitarist. Da han et tiår seinere møtte jazzfiffen i Oslo, kunne han ifølge Larsen spille ringer rundt hovedstadens jazzmusikere, som gjerne var bedrestilte akademikertyper fra vestkanten.
– Robert hadde træler som skosåler på fingertuppene, og spilte faktisk gitar som ingen annen. Han hadde jo mest spilt sammen med virtuose trekkspillere, og sa selv at de vanskelige trekkspillstykkene til Pietro Frossini og Guido Deiro “lå så godt for gitar”. De gjør ikke det, de er nærmest uspillelige, sier Larsen.

I bakgrunnen. På slutten av 30- og begynnelsen av 40-tallet, gjorde Normann seg gjeldende på hovedstadens jazzklubber. Han ble etter hvert også fast innslag i rikskringkastingen, men samtidig holdt han fast på sin mer tradisjonelle og folkelige trubadurvirksomhet. I bakgårder rundt omkring i Oslo kunne han trekke inn langt mer på en dag, enn han tjente på å spille på radio eller klubb.
– Kompgitarist Hans Larsen, spurte betegnede nok, etter en av deres første innendørs oppdrag, i regi av Rikskringkastingen, skal vi ”sitte her og tape penger?”
Allikevel ble avstanden mellom gatespilling og innespilling etter hvert stor. Normann skammet seg nok over å spille ute, men ble heller aldri komfortabel med forfinet scenespill. Ifølge Larsen var Normann av den oppfatning at musikk skal høres, ikke ses.

Normann likte seg best i bakgrunnen, og skal vi tro Larsen er det også noe av forklaringen på hvorfor han aldri tok hyre på noe ensemble på kontinentet.
– Robert ville rett og slett ikke oppdages, som Svend Asmussen, Danmarks store jazzmann på 30-, 40- og 50-tallet, sa i et intervju en gang.
Normanns tid og krets var også preget en omgang med rus som er ubegripelig for vår tids profesjonelle musikere.
– Selvsagt la alkoholen en demper på mulighetene, men jeg tror ikke det var årsaken til at Robert trakk seg unna. Når han først kom seg unna alkoholismen, ville han heller dyrke jorda på småbruket han kjøpte i Skjeberg i Østfold.
Saken fortsetter under bildet.

En teknikk som ingen andre. Larsen beskriver Normann som one of a kind. Han hadde liten eller ingen tilgang på tradisjonell skolering og fikk en utdannelse av et litt annet slag enn på dagens jazzlinjer. Kanskje var det nettopp det som tillot Normanns særegne spillestil.
– Bare det at faren og bestefaren hadde vært langpendlere til steinbruddene rundt tsarens St. Petersburg, hvor de musiserte sammen med russiske arbeidsfolk på fritida, gjorde at det ofte kunne klinge melankolske russiske mollakkorder og ganske avansert strengemusikk rundt Robert gjennom oppveksten, forteller Larsen.

Selv om Normann lange var å regne som en jazzmusiker, ramlet han av jazzkjøret i løpet av 50- og 60-årene. Det helt frie var ikke for ham, til tross for at han selv ble noe av en sjangersjonglør.
– Robert var ikke redd for å krysse kunstneriske grenser, men heller ikke for å utforske andre felt. Det har på mange måter blitt mer vanlig i dag, at en kunstner på ett område ikke nødvendigvis holder seg for god til å forsøke seg på nye områder.

Flersporspioner. Med barndomsdrømmen om å bli mekaniker i bakhodet, utforsket Normann hele sitt liv ulike teknologiske muligheter. Da Les Paul gjorde seg gjeldende med sine trick-innspillinger på 50-tallet la Robert seg på hjul.
– Fra før hadde han bygd sin egen elgitar før noen annen i Norge, og nå, femten år seinere, lagde han en maskin for flersporsinnspillinger. Teknikken med “sound-on-sound” tar vi som en selvfølge i dag, men på 50-tallet var dette revolusjonerende. Helt opp til 80-tallet, da jeg begynte å jobbe i studio, var åtte spor sett på som noe fantastisk. Robert eksperimenterte med denne teknikken, og NRK på Marienlyst fikk laget en flersporsmaskin som Robert brukte til sine innspillinger for blant annet Søndagsposten, der han arbeidet tett med blant andre Erik Bye og Alf Prøysen.

Robert Normann visste hvordan Django spellte, påsto Lillebjørn Nilsen i ”Tanta til Beate” –åpningssporet på plata Original Nilsen fra 1982, der Jon Larsen for øvrig spiller sologitar.
– Men visste egentlig Normann hvordan Django spellte?
– Robert Normann spilte ikke Django-musikk, og hadde helt andre røtter, riktignok med et par parallelle tråder. I februar 1939 spilte Django Reinhardt og hans Quintette du Hot Club de France i Norge, for første og siste gang. Robert og gutta satt på første rad, men før konserten hadde Robert i grunn ikke hørt om den franske virtuosen. Imidlertid har han fortalt meg at Django var den beste gitaristen han hadde hørt.

I pausen møttes de to gitaristene backstage og Normann viste motvillig noen av sine kunster for Reinhardt.
– Robert husket at gitaren til Django var så lettspilt, og hadde så fin klang. Robert spilte noe på gitaren, og Django utbrøt noe som siden har blitt stående som “Hva har jeg her å gjøre, dere har jo Robert Normann?”. Men som Robert sjøl sa: ”Det jo ingen av oss som kunne no’ fransk”, så med sannhetsgehalten er det så som så.

44 år seinere brukte altså Lillebjørn Nilsen episoden i “Tanta til Beate”, en sommerhit som ifølge Larsen ble avgjørende for Hot Club de Norvèges suksess.
– Den innspillingen ble det definitive gjennombruddet for Django-musikken i Norge.

Pål Buset