Silhuetter på dansegulvet

Tekst: Audun Vinger/Jazznytt
Foto: Testpress

Som nevnt andre steder i denne utgaven av Jazznytt, er det tegn som tyder på at nittitallets sluser mellom jazzmiljøer og house, techno og electronica igjen er blitt åpnet. Dette var selvfølgelig ikke bare et norsk fenomen, spesielt i England var det mange fruktbare tverrmusikalske møter, der britiske saksofonister som Courtney Pine ble gjort adskillig mer interessante i møte med produsenter som 4hero, i jungle-remikser, og i generell medvind representert ved plateselskaper som platesamler og radio-DJ Gilles Petersons Talkin’ Loud. Dette var også en slags gullalder, med magasiner som Straight No Chaser, og en vei inn bakdøren til store selskap som Polygram. Og det handlet om mer enn bare livsstil og diskoteker; overgangen mellom nittitallet og det nye årtusenet representerte en markant utviklingsperiode i britisk jazz. Men nå er det altså tendenser til det samme igjen, mye takket være internetts øreåpnende og sjangeroppløsende effekt, på musikere såvel som på publikum. Den høflige og vidunderbarnaktige Sam Shepherd, opprinnelig fra Manchester, nå basert i London, har de siste par årene gjort stor suksess som DJ og som produsent under navnet Floating Points. Hans egne produksjoner har vært preget av dyp rytmisk forståelse, siden debuten med tolvtommeren «Vacuum Boogie» i 2009 har han tilhørt en særdeles sjelfull videreføring av dubstep, britisk house og broken beat. Med plateselskapet Eglo har han utgitt veldig mye bra musikk av andre artister også, deriblant svenske Fatima som hadde konsert på Oslo World Music Festival for noen år siden.
Men han har som DJ og medmenneske aldri lagt skjul på sin store forkjærlighet til og forståelse av jazz. På en DJ-jobb skal han etter sigende ha spilt en historisk oversett søttitallsskive av Pharoah Sanders, i sin helhet. DJs kommer unna med slikt nå — publikum har fått ørene sine åpnet.
Og med det ambisiøse debutalbumet «Elaenia», som ble utgitt på selskapet Pluto sent i høst, har han skrevet ny musikk som går langt utover den man burde kunne forvente av en dunkdunkmusikk-produsent. Britiske jazztradisjoner, fusion, elektroakustisk samtidsmusikk, trommeløs techno, meldiøse sveip av prog … alt vikles inn i hverandre på oppvakt vis på platens seks spor. Han har også tatt musikken på veien med elleve musikere på scenen.

— Jeg hadde tidlligere noe som het Floating Points Ensemble, med 16 personer, men nå har det blitt nedtrimmet. Halvparten av konsertsettet er fra albumet, resten er nyskrevet, noe av det skrives underveis nå, det er en del av poenget. Vi oppfører oss temmelig kontrollerte, men det er mange steder der hvor de kan få muligheten til å improvisere og utvikle musikken. I besetningen har vi fløyte, saksofon, trombone, cello, to fioliner, en bratsj, gitar, bass, trommer, og meg på diverse synther og elpianoer. DJ-ing er moro, men dette er mer interessant, det er her jeg vil fortsette å utvikle meg, sammen med andre musikere.

Er det slik at klubbmusikken din er laget, mens denne mer seriøse musikken er skrevet?

— Nei, jeg lager all musikken på samme måte, det føles egentlig ikke annerledes. Det er mye elektronisk musikk i den, selv om det organiske dominerer. Målet er å finne et felt der elektronikk og akustiske instrumenter kan interagere på en sammenhengende, naturlig måte. Tittelkuttet er meget synthtungt, samtidig er det en Fender Rhodes der som føles veldig hjemmekoselig i miksen. Jeg ser en klar linje fra tidlige låter som«Shadows» til det jeg gjør nå, således bør ikke denne musikken føles som et stort sjokk for den som er mer vant til mine haredere danselåter.

Shepherd har også hatt anledning til å jobbe sammen med nevnte Gilles Peterson om musikk, på det strålende prosjektet Sonzeira, der de samlet gamle og nye musikere fra mange forskjellige deler av Brasil til å lage ny og frisk musikk, noenlunde rytmisk og atmosfærisk oppdatert.

— Det var en spesiell stor glede å jobbe med jazzfunk/bossanova-legenden Marcos Valle, han har det så absolutt i seg fortsatt. Han synger vakkert, og tror du ikke at han hadde med seg Caetano Velosos gamle falleferdige Fender Rhodes i studio. Det låt helt strålende.

Er du en nerd som gjerne vil oppsøke steder der musikken du elsker ble spilt inn?

— Nja. Men det er morsomt å vite at de for eksempel brukte en Neumann-mikrofon, og plasserte den så og så langt fra trommesettet. Det er umulig å forsøke å gjenskape det, men det er bra å lære seg de grunnleggende ideene. Jeg eksperimenterer ganske mye i mitt eget studio, det har sikkert noe å gjøre med min teknologiske oppdragelse hjemmefra. Det er viktig med rommet og mikrofonene, som i Rainbow Studios i Oslo, men til syvende og sist det er jo utøverne som er det aller viktigste. Man kan rote seg bort i alle mulige tekniske spørsmål.

Hvor er det den britiske jazzen kommer fra i musikken din?

— Jeg vil ikke tørre å kalle dette en jazzplate. Det er elektronisk musikk, med live-instrumenter. Jazz er et veldig ladet begrep. Det er jo ikke Parkeresque, det har ingen bebop-swing, og det er vel dét de fleste i mitt originale publikum assosierer med jazz. Det britiske viser seg kanskje mer i klangflater? Kenny Wheeler, han er jo kanadisk, men for meg har han vært til stor inspirasjon. Music for large and small ensembles, på ECM og innspillt i Rainbow, var den første platen mine foreldre ga til meg, tro det eller ei. Og via pianolæreren min i Manchester ble jeg ekstra oppmerksom på John Taylor, som jo også spiller på den. Det er ikke viktig å kalle alt han gjør for jazz, heller. Det bare forbløffende å høre på hans omgang med harmoni, melodi og rytme. Jeg har aldri vært studenten hans, men han må være den britiske musikeren jeg har lært mest av. Og ved et vidunderlig sammentreff viste det seg at han som ble trommeslager i bandet mitt er sønnen hans, Leo Taylor. Det fant jeg ut først etter at kjemien mellom oss var satt!

Sam Shepherd har mer enn kjemien i orden, før musikken tok overhånd var han utdannet innen nevrovitenskap, med en grad i hvordan smerte omformes fra et signal i hjernen.
Omslaget på «Elaenia» er laget med en selvlaget harmonograf, lyskildene informert av musikken på det vakre sporet «For Marmish». Andre kutt som det tredelte «Silhouettes», med stort ensemble, viser også en ung vitenskapsmann med et kraftig utviklet musikalsk følelsesliv.

Saken ble først publisert i Jazznytt #237 vinter 2016.
Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her og få magasinet rett hjem i postkassa.