Mo i knærne

Tekst: Audun Vinger/Jazznytt
Foto: Niklas Lello

Det første man legger merke til ved Hans Hulbækmo er hans slående vakre utseende. Som om noen har funnet en fin stein og pusset seg frem et idealansikt, selvfølgelig ikke uten ujevnheter. Klesdrakten er idiosynkratisk sammensatt, noen ganger toppet med en litt eiendommelig hjelm, som om han (eller noen av bandmedlemmene?) er redd for at himmelen skal falle i hodet hans. Så opplever man hans spesielle og uimotståelige perkusjonsstil, som om alle skogens dyr har tatt posisjon bak trommesettet og er parat til å hjelpe ham med å kartlegge det rytmiske landskapets muligheter. Han er et naturlig sentrum for oppmerksomheten i de fleste band og prosjekt han er involvert i. Så hører man ham snakke, og bildet forstyrres ytterligere. Hva slags sjarmerende gnom fra dalstroka innafor er dette her, egentlig? Sitter han der og spikker på en seljefløyte? Elementene settes sammen til en slående og egenartet personlighet. Så hører man ham spille igjen, og skjønner at det er der nøkkelen til alt ligger: Hans Hulbækmo er født til å spille trommer og lage musikk med andre mennesker. Og det gjør han til gagns i år. Det er fullt mulig at jeg har oversett noe, men han er involvert i flere av årets aller viktigste plater: Skadedyrs Culturen, Hanna Paulsberg Concepts Eastern Smiles, Moskus tredjealbum Ulv, Ulv. Senere i år kommer en ny og påventet plate fra det eventyrlige popbandet Broen, han var med på Stavanger-trompeteren Simen Kiil Halvorsens debutalbum Scripted Conversations, og han er fortsatt trommeslager i den skandinaviske kvintetten Atomic, som mange i hybrisfylte øyeblikk utroper som verdens beste band. Men det er ikke over enda. Han er en viktig brikke i store bestillingsverk denne sommeren fra tidligere nevnte Paulsberg, fra Skrap med Trondheim Jazzorkester, og med Moldes Artist in residence Ola «felesvein» Kvernberg, der han skal være en av tre trommeslagere i prosjektet Steamdome. Ja, og så har han noen andre prosjekter, samt at han selvfølgelig også spiller med moren sin og resten av familien. Puh, hvor var det jeg satte ølen. Dette ble vanskelig. Men om det er vanskelig for en bladfyk å holde styr på, må det være en adskillig større påkjenning for musikeren selv, som vi treffer i en bitteliten lakune mellom Maijazz og Trondheim Jazzfestival, med tankene om noen dagers ferie på familiehytta ved Tolga som årets mest knasete gulrot.

– Noen få dager uten for mange folk vil gjøre meg godt, jeg føler meg så tett knyttet til naturen der. Jeg kan føle meg litt utbrent etter lange perioder med mye reising og spilling, men det tar ikke lang tid før jeg er klar igjen. For tre år siden var jeg veldig lei, ville kutte ned på spillinga, og tenkte ta en to års master på NMH. Etter juleferien gikk det over, og jeg fikk en ny giv, haha. Å spille sammen med folk er jo det beste jeg vet. Og jeg er ikke noe usosial type, på ingen måte, dessuten er det bra for spillinga å være mye sammen med medmusikantene. Om det fungerer sosialt fungerer det enda bedre på scenen.
– Du er med overalt for tiden. Er det forskjell på hvor mye du gir av deg selv på scenen, bør trommeslagerens signatur alltid være klar og dominerende?
– Jeg spiller mye forskjellig musikk, og det er jo en metode for ikke å bli for liktlydende. Samtidig er det viktig for meg å velge prosjekter der jeg kan være personlig i spillingen min.
– Det må da være vanskelig å bestyre alt det du holder på med?
– For jazzband er det greit, det handler om god turnéplanlegging og oppdaterte musikerkalendre. Jeg spiller også mye med mamma og pappa, der er det et helt annet tempo når det gjelder planlegging og spillesteder. Med popband som Broen handler det mye om momentum, man må gjøre jobber, promo og events når temperaturen er høy. Nå skal vi lansereres i England. Det kan være vanskelig å kombinere de tre arbeidsmetodene, men det virker også inspirerende.
– Du er med på det nye, spenstige dobbelalbumet til din mor Tone Hulbækmo – er det paying the dues eller en naturlig del av ditt musikalske virke?
– Broren min Alf og jeg spiller både på mamma og pappas mye soloplater. Det er jo litt spesielt å spille med familien. Før var jo Alf og jeg med som en kuriositet for publikum. Nå er vi mer på linje og har i tillegg Hulbækmo/ Jacobsens Familieorkester. Alt arrangeres, skrives og lages på demokratisk vis. Vi starter med blanke ark. I familieorkesteret er det tradisjonell musikk, men vi omarrangerer det ganske kraftig.
– Det er inntrykk av at folkemusikken er i en eksperimentell fase nå, og at også jazzen igjen har fattet interesse for folkemusikken, noe man merker på mange utgivelser på Hubro?
– Folkemusikken har blitt mer institusjonalisert. Jeg hører mest på gamle arkivopptak og sånt, er ikke så oppdatert på den nye, egentlig. Jeg er egentlig sjukt kritisk til å sette sammen jazz og folkemusikk, det kan fort bli så påståelig og fusion-aktig. Jeg ønsker heller å se hva man kan hente ut av musikken, rytmikken, og bruke den aktivt. På den siste Skadedyr-plata har jeg laget en slått som går oppå en annen groove. Å ta en tydelig ting og setter ved siden av en annen tydelig ting på en klumsete og grov måte, det liker jeg. Det blir corny, men interessant.
Moskus hadde nylig en konsert med felespiller Nils Økland, og musikken ble umiddelbart preget av hans spill.
– Alt han gjør er veldig tydelig «Nils Økland», og det gjør det mulig for oss andre musikerne å forsøke å belyse ham. Det blir mer spilling med ham fremover, det synes vi alle var veldig artig.
– Med alt du gjør, har du et musikalsk sentrum?
– Jeg er vant til at musikk skal være demokratisk. Heida (Mobeck), Anja (Lauvdal), Lars Ove (Fossheim) — det er kjernen i mitt musikalske liv. Det livet starta med popbandet Your Headlights Are On, og trioen Moskus på samme tid, senere kom Snøskred, Broen, Skadedyr, vi har også en kvartett som spiller fri-improvisert musikk. Vi lager ting sammen, og det vil jeg gjerne fortsette med. Jeg har alltid hatt et uhøytidelig forhold til å spille. Hvis noen ringer og spør om jeg vil være med på noe spilling er den første innskytelsen yes! Jeg har et naturlig forhold til musikk. Det å jamme med folk er det sentrale for meg, det handler om å kommunisere.
– Det er en kreativ impuls, men man trenger jo også en inntekt, det er en merkelig kombinasjon i drivkraften der, kanskje?
– Man greier seg med lite penger, det har aldri vært noe problem, ikke noe jeg tenker særlig på, bortsett fra når jeg gjør selvangivelsen!
– Har du hatt et mål om å bli en profesjonell trommeslager hele livet?
– Jeg har ikke øvd hele livet, men gikk på diverse musikkskoler i barndommen. Fele var kjedelig, piano gikk jeg på i fire år, mens trommene var mer for lek og moro. Ble etterhvert med i korps, og så startet jeg og noen kompiser et progband. Det gikk i Marillion, Genesis, King Crimson … du kan sikkert forestille deg progrockere fra Tolga. Det var salongrifle og mjølk på øving. Mine trommeidoler var tidlig Phil Collins, Steve Gadd og Ringo. Etter at jeg begynte å høre på jazz ble det noen norske trommiser, spesielt Jon Christensen på Belonging, samt Jack DeJohnette, som jeg oppdaget på en kassett jeg hadde av Timeless med Jan Hammer og co. Han var lenge den aller kuleste. Da hadde jeg enda ikke hørt de eldre greiene hans. Jeg tror ikke man burde kjenne hele jazzhistorien for tidlig, det er bare sunt å ha noen hull å fylle.
Mange tenkte nok sitt da den meget karakteristiske trommeslageren Paal Nilssen-Love sluttet i Atomic og måtte erstattes. Han var jo et slags lead-instrumentalist i det bandet, men Hulbækmo har etter en litt nølende start til de grader funnet sin plass i helheten, og bandet er nå bedre og friskere enn noensinne.
– Det var veldig vanskelig, faktisk. Det kom som julekvelden på kjerringa. Atomic var et av de bandene jeg hørte på da jeg først virkelig begynte å høre på jazz. Jeg gikk på biblioteket på Tolga og lånte Urban Connection, Come Shine og Atomic. Da jeg gikk på Sund folkehøgskole øvde jeg jo og plukket mange triks fra platene for å kunne høres ut som Paal, før jeg etterhvert sjekket andre ting, og fant helt andre stiler.
Jeg trodde først det var kødd. Jeg fikk en mail fra Håvard Wiik i bandet, og han bruker hotmail, noe vel de færreste i dag bruker, så jeg trodde det var en practical joke fra en av vennene mine. Det var stort, jeg begynte å skjelve … Det var fett den første konserten i Norbonne i Frankrike, ikke noe stress, men etterhvert ble det verre. Jeg var veldig nervøs den første konserten på Oslojazz. Det kan bli litt tvangstanke å skulle «høres ut som seg selv» og ikke som den forrige trommeslageren. Det var mange folk ute i salen som var spente. Nå spiller vi hovedsaklig materiale som er laget etter at jeg ble med i bandet, og nå er jeg ikke nervøs lenger! Det er  rett og slett fantastisk å spille i Atomic. Det har virket inspirerende for meg, jeg har satt opp tempoet i spillingen, og det påvirker også hvordan jeg spiller i de andre bandene jeg er med i.

Om man er veldig fordomsfull mot folkemusikere går an å forestille seg en oppvekst i Hulbækmo-familien der imperialistiske impulser og modernitet var uønsket, fjernsynsapparat var forbudt, og de bare satt der og drakk blod  fra uthulte trestubber og spilte munnharpe uti skauen dagen lang.
– Haha, neida vi hadde fjernsyn, med både NRK og TV2, så dét gikk bra. Jeg hadde også datamaskin, og var ganske god på strategi- og skytespilll. Folkemusikk-mennesker er ikke så innsnevra. Det er bare noen få elementer ved folkemusikken som føles konservativ. Det viktige er tonalitet og frasering. Når man har satt seg ordentlig inn i det først, kan man gjerne utforske og koble inn helt moderne ting, men vet man ikke hvor ting kommer fra, blir det fort bare en gimmick. Det er kult å blande gamle instrumenter og ny teknologi.
– Er det en musikers plikt å finne på nye ting og vokse?
– Man er i utvikling hele tida som musiker, enten man vil det eller ikke. Og ny kunnskap om teknologi forandrer også litt hvordan akustiske trommer spilles. Jeg kan bruke Ableton live, og har en sampling-pad som jeg bruker, riktignok på lavt nivå. Det er faktisk flere likhetstrekk mellom folkemusikk og hiphop. Jeg tenker på ting som tøying av beaten, hele det assymetriske. Det er mange trommeslagere som har hørt programmerte trommer og lagt seg den stilen når de spiller selv. På en annen side har slåttespill hatt stor betydning for hva slags groover jeg lager.
En hiphop-produsent som den avdøde kulthelten J. Dilla har påvirket veldig manges beatforståelse, den haltende stilen hans er jo overalt.
– Enig. Mye av det jeg liker ved J. Dilla er det skissepregede. Det handler om ideer, og om følelser. Det viktigste er ikke at det skal være ferdig.
– Er det noen flere greier fremover som du gleder deg spesielt til?
– Gleder meg til alt, jeg. Har veldig kick på den nye Broen-plata som skal ut i høst, den er innspilt i studioet til Marcus Forsgren og Christian Engfelt. Den låter bra! Jeg har også et prosjekt med Anders Røine fra folkemusikkgruppa Sudan Dudan. Det er helt klart den kuleste folkemusikken i Norge for tiden. Han har vært meget viktig for meg. Anders er en sann mester av det tradisjonelle, men klarer også å utvide rommet. Der blir det garantert noe mer musikk fremover. Vi har allerede jobbet med å sette musikk til den gamle stumfilmen «Kristine Valdresdatter».
Det er i alle fall ingen tvil om at Hans Hulbækmo vil sette sitt tydelige og personlige preg på veldig mye viktig musikk, ikke bare i år men i uoverskuelig fremtid. Alternativ pop, improvisert jazz, avansert folkemusikk — hans rytmiske signatur beriker ørene våre, og vil påvirke andre til å gjøre det samme. Sann!

Saken ble først publisert i Jazznytt #239 sommer 2016.
Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her og få magasinet rett hjem i postkassa.