KongsbergJazz: 37 872 billetter og hva så videre?

Av Terje Mosnes
Foto: Irene Islien/Kongsberg Jazzfestival

Det likner på en suksess. Den nye billettrekorden, 37 872 solgte klubb- og konsertbilletter i år, forteller om en festival som har knekt publikumskoden, funnet sin form og nå føler seg sterk nok til å utfordre omverdenen: Aksepter Kongsberg Jazzfestival sånn som den er nå, eller la være å komme hit, for vi kommer ikke til å forandre konseptet, bare se om vi kan forbedre enkelte detaljer i det.
(Styreleder Jan-Olav Styrvold på pressemøte lørdag 9. juli.)

Tre kategorier
La oss for ordens skyld minne om hva som er konseptet: En tre-delt festival med musikk for enhver smak, på et felles geografisk område.
Kongsberg Jazzfestival programmerer i  tre kategorier. Disse er kalt «nyskapende og grensesprengende», «jazz for jazzfolk» og «kommersielt med aksept i jazzmiljøet». Det er en uttrykt målsetning å presentere toppnavn i alle tre kategorier, og siden jazz-delen av treenigheten også i år var upåklagelig, hvorfor skulle man da ikke akseptere Kongsberg Jazzfestival slik den er?
For det er vel bare til å styre unna Kygo og Vassendgutane og annet man måtte finne uinteressant, og heller konsentrere seg om jazzen?
Nei. Det er ikke så enkelt som det. 37 872 solgte billetter forteller om en realitet som man ikke uten videre kan styre unna når man oppholder seg i Kongsberg som festivalpublikummer eller, viser det seg: artist. Jon Balke har skrevet i kritiske vendinger om dette i et Facebook-innlegg (9. juli), og støtten fra musikere og andre har vært bred.

Folkefesten
På et pressemøte betegnet festivalledelsen i et muntert øyeblikk den nye billettrekorden som «et arbeidsuhell». Den fastslo at festivalen ikke skal bli større, og at 25 000 solgte billetter skal være målsettingen for kommende år. Men konseptet med «nyskapende og grensesprengende», «jazz for jazzfolk» og «kommersielt med aksept i jazzmiljøet» ­skal ligge fast, og mye rart skal skje om ikke det fortsatt vil innebære en festival med artister som ikke er i nærheten av å operere innenfor selv et sterkt utsprengt jazzbegrep.
For, og dette er et kjernepunkt: Det er først og fremst kategorien  «kommersielt med aksept i jazzmiljøet» som skal skape folkefest i byen under jazzfestivalen. Og det er denne folkefesten som legitimerer og forankrer Kongsberg Jazzfestival i byen Kongsberg og den omkringliggende regionen. Uten denne legitimeringen og forankringen i lokalbefolkning, lokalt næringsliv og lokale sponsorer, blir festivalen raskt et fremmedlegeme i egen hjemby, slik den var i sine 10 første år, minst, og uten et entusiastisk lokalmiljø på sin side, vil festivalens billettsalg, sponsorinntekter og lokale omdømme synke raskt. Siden «money talks», her som ellers, trengs inntektene fra folkefest-publikumet, og da får vi det vi fikk i uke 27 i år: En jazzfestival med et utmerket jazzprogram, men med sin legitimitet i byen og lokalmiljøet tungt basert på «folkefesten».

Jazz for de få
For sånn er det: En norsk, utendørs folkefest kan aldri være basert på jazz, verken den «nyskapende og grensesprengende» eller «jazz for jazzfolk». Norske folkefester må baseres på noe som interesserer mange – rockekonserter, ski-VM, viktige fotballkamper, motorsportstevner, gammaldanstreff, etc– og jazz har aldri interessert mange nok i så henseende. Folkefesten på Kongsberg, den som ifølge festivalledelsen gjør at lokalbefolkningen og det sponsende næringslivet gidder å ha noe med festivalen å gjøre, må følgelig baseres på kategorien «kommersielt med aksept i jazzmiljøet». Det uttrykket kan oversettes med «book mest mulig tilgjengelig og populær musikk». Glem «aksept i jazzmiljøet»,  den frasen er tom pynt og handler dypest sett om å lokke til seg folk som drar til Kongsberg for å slå ut håret uten å la seg skremme av at det spilles mer og mindre rar jazz i byen så lenge ølkranene funker.

Støy
Det er lett å begripe hvorfor Kongsberg Jazzfestival er blitt utviklet slik den er blitt. Festivalen slet med i mange år med å skaffe seg legitimitet og forankring i byen og distriktet, og som i Molde ble folkefest-ideen løsningen. Men i takt med folkefestens voksende popularitet og omfang, har den kommersielle og fysiske støyen knyttet til folkefesten vokst, inntil den nå utløser reaksjoner som for eksempel Jon Balkes Facebook-ytring.
Det er Kongsberg Jazzfestivals ledelses soleklare rett selv å bestemme hva slags festival de ønsker å arrangere, og jeg velger å ikke oppfatte deres «take it or leave it»-holdning som uttrykk for suksess-og-billettrekord-arroganse. Snarere tolker jeg den som uttrykk for at det, i deres øyne, vil være forretningsmessig galt å forstyrre ei høne som siden 2013 har lagt regnskapsmessige gullegg, og at det er viktig å bygge opp en solid egenkapital for å møte magre år som før eller siden vil komme.
Men jeg ser også at Kongsberg Jazzfestival står overfor en alvorlig utfordring dersom mange nok – musikere og publikummere – tar dem på ordet og holder seg unna byen i uke 27 i kommende år fordi jazzen drukner i folkefestens trengsel og kommersielle støy. Det kan fort skje, for det finnes både nisjefestivaler og andre større, veldrevne jazzfestivaler – Vossa Jazz, MaiJazz i Stavanger, Nattjazz i Bergen, Oslo Jazzfestival – der denne støyen er mye lavere eller helt fraværende. Bor man i nærheten av Oslo, er det støyfrie jazztilbudet bredt og godt hele året, så 37 872 solgte billetter i et år der Kygo + Aurora sto for 11 000 av dem, er ingen garanti for at Kongsberg Jazzfestivals kjernepublikum vil fortsette å komme tilbake år etter år.
Men det er kanskje ikke så farlig? Det er jo mulig å redusere kategoriene «nyskapende og grensesprengende» og «jazz for jazzfolk», for så heller å satse enda mer på «kommersielt med aksept i jazzmiljøet». Da vil det nok gå rundt en stund til.

Terje Mosnes