Jazznytt

My Favourite Thing

JAZZNYTT: I år feirer Stian Carstensen 25-års jubileum med Farmers Market. Her forteller han om sin utforskende musikalske reise, med stadig flere instrumenter i ryggsekken.

Fortalt til Maria Lokna/Jazznytt

Saken ble først publisert i Jazznytts sommernummer 2016. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her, http://jazznytt.jazzinorge.no/abonnement/ ,  og få magasinet rett hjem i postkassa.
Saken ble først publisert i Jazznytt #239 sommer 2016. Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz, Tronsmo og Big Dipper, eller du kan abonnere her, http://jazznytt.jazzinorge.no/abonnement/ , og få magasinet rett hjem i postkassa.

Da jeg var ni år kom faren min hjem med et trekkspill til meg. Da jeg så at det var knapper isteden for tangenter på spellet, ble jeg først fortvila, og syntes det så helt umulig ut. Men første kveld greide jeg lære jeg meg en enkel låt med bass i venstre og melodi i høyre hånd. Etter det ble jeg vel egentlig sittende og spille mer eller mindre non-stop i fem år.
Trekkspillet er en familietradisjon, fire på den ene sia av slekta, fem i den andre. Faren min, farfar, oldefar, spilte, og alle brødrene til bestefaren min. Det var sånn det var på Eidsvoll. På hver familiefest dro vi frem trekkspillet, og det var mye hverdagsspilling hjemme hos folk. Instrumentet var såpass populært at på barneskolen var vi ni trekkspillere i klassen.
Alt endra seg selvfølgelig drastisk på ungdomsskolen. Da kom heavyrocken, og trekkspillet var ikke stuereint lenger. Jeg begynte å spille gitar, og forsøkte å skjule alle spor fra mitt forrige liv som trekkspiller. Det fortsatte jeg med da kom inn på jazzkonservatoriet i Trondheim. Helt til Jarle Vespestad avslørte meg. Han var fra Jessheim, et kvarter unna hjembygda mi, og spurte om jeg ikke kunne ta trekkspillet med på bandøving. Jøss, tenkte jeg. I mild sjokk tilstand dro jeg trekkspillet fram igjen under tvil, og Farmers Market var et faktum.
Da jeg var yngre spilte jeg en del russisk klassisk- og folkemusikk, men dragningen mot østeuropeisk musikk lå latent i blodet også. Når rikskringkastingen spilte sigøynermusikk på radioen husker jeg at farfaren min ba alle rundt ham om å være stille. Da forsto vi at det var alvor. Han var ikke en mann som blottet følelsene sine akkurat, men fikk gåsehud av den mollstemte ornamenterte tristessen fra Øst-Europa. I 91 hørte jeg Misha Alperin på Vossajazz, og de ukrainske tonene og skakke rytmene satt fortsatt varmt i minnet da vi starta Farmers Market. Først var vi en akustisk freebag-gruppe, men etter altsaksofonist Håvard Lund og jeg reiste til Bulgaria et år senere tok musikken en enda tydeligere dreining mot øst.
Å ankomme Bulgaria for første gang var som å oppleve livet på en annen planet. Kommunismen hadde nettopp gått av moten, og landet hadde vært hermetisk lukket for omverden en i lang tid. Triste, grå bygg og blokker dekorert med store Coca-Cola-skilt, og punkere som både hadde Abba og Sex Pistols skrevet på skinnjakka. Gamle damer solgte syltede grønnsaker på gata og på motorveien var det krabbefelt for eselkjerrer. Trekkspillet ble ansett som hipt og kult, og nærmest en teknologisk nyvinning i Bulgaria, og jeg ble umåtelig fascinert av den eksotiske spillemåten med triller og underlige rytmiske krumspring. Bulgarere var stolte av og lyttet nesten bare til sin egen folkemusikk overalt. I den ene platebutikken som fantes i Sofia kjøpte vi meterhøye bunker med LP-plater og kassetter med folkemusikk. Det var en pilgrimsferd for oss. Jeg lærte meg nye måter å spille på, og kjøpte med bulgarsk sekkepipe og fløyte hjem. Hvert år siden har jeg reist ned dit igjen.
I studietida hørte jeg også mye på bluegrass og country. Det var ikke særlig politisk korrekt blant studenter på den tida. Hatet var så intenst at en student fra NTH bygde en radio som fanget opp frekvensene til en steel-gitar. Radioen skrudde seg automatisk av i øyeblikket steel-gitaren ga lyd fra seg, til stor glede for datidens hipstere. Jeg, derimot, greide ikke å la være å like det jeg likte. Countrymusikken førte meg til banjoen — et av verdens mest forhatte instrumenter. Jeg bestemte meg for å lære mer om faget, og skrev fire søknader om støtte til en studiereise til USA, men fikk avslag helt til “country & western” ble byttet ut med sjangeren “afro-keltisk tradisjonsmusikk fra Appalachian-fjellkjeden”. Da ble det stipend og USA-tur på bassist Finn Guttormsen og meg. I en måneds tid kjørte vi rundt i sørstatene og spilte med alt som kunne krype og gå av bluegrassentusiaster. I Nashville bor alle musikerne ganske tett, så vi slo opp i telefonkatalogen og ringte rundt til heltene vi hadde hørt på plate og kassett fra Sambandsstatene. De som var hjemme ba oss komme innom, og mot en sixpack med Budweiser fikk jeg banjotimer — blant annet med banjospilleren til Dolly Parton. Med et smil og et instrument får man alltids kontakt med artsfrender.
I dag er det steel-gitaren som fascinerer meg mest. Det er ikke bare et instrument, men en maskin med drøssevis av bevegelige deler og pedaler som trekker strenger i forskjellige retninger. I tillegg er den trinnløs og temperert, og ligner dermed veldig på vokalen. Det er et aspekt som ofte blir glemt i mange instrumentalsammenhenger i dag — at de fleste melodiinstrumenter, både innen folkemusikken og jazz, har forsøkt å etterligne sangerne.
Jeg har alltid vært nysgjerrig på lyden av ulike instrument, og hvordan de virker. Når nysgjerrigheten på et instrument har blitt for stor, har jeg forsøkt å lære meg det. Det har jeg fått mye ut av, selv om jeg ikke er like komfortabel på alle. Det som fungerer på ett instrument, fungerer ikke nødvendigvis på et annet. Når jeg prøver å lære nye instrument gjør jeg det på samme måte som når et barn lærer å snakke; først med herming – å lære seg hvordan andre har spilt på det før – og deretter spe på med eget språk. Slikt tar tid. Først etter tretten år med steel-gitaren, forstår jeg nok til å utforske og modifisere den med nye deler slik at den kan låte annerledes og slik som jeg vil. Nylig var jeg i USA og fikk satt på egen designede pedaler for å spille ikke-standariserte akkorder. Nå har jeg tjue strenger, ni gulvpedaler og åtte knepedaler. Et slikt instrument blir en veldig personlig gjenstand.
Øving gjør jeg når jeg har tid, men jeg er god på å finne tid til det. For eksempel har jeg blitt ganske god til å styre en bil med knærne, fordi jeg har øvd en del fiolin bak rattet. Anbefales kun på nattestid i lite trafikkerte strøk, og man må åpne vinduet for å få plass til bevegelsene. Bulgarsk fløyte pleide jeg å spille mellom togvognene da vi var på turné, og på flyet satt jeg alltid bakerst for å kunne øve gitar. Dødtida hvor folk leser Koranen, Se og Hør og løser sudoku, forsøker jeg bruke på å lære jeg meg flere instrumenter. Eller vedlikeholde de jeg allerede har pådratt meg.

Saken ble først publisert i Jazznytt #239 sommer 2016.
Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her og få magasinet rett hjem i postkassa.

Fra forsiden

Jazznytt

NTT: Lufttrommer i sorg og ekstase

Jazzbloggen minnes Neil Peart, prater med Hans Hulbækmo om en hel konsert-uke med Atomic og hans favoritter fra Paal Nilssen-Love-æraen, ringer til Eldar Vågan og skriver reisebrev fra Tjøme.

Meld deg på vårt nyhetsbrev