JazZstipendiatene Anja og Heiða er i rute med sitt Moldejazz-verk – og veldig mye annet.
På bildet over: Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tv) og Anja Lauvdal – JazZstipendiater med mange jern i ilden. (foto: Terje Mosnes)
Det er travle tider for Anja Lauvdal (28) og Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (28). Pianisten/elektronikeren og tubaisten/elektronikeren som utgjør improduoen Skrap, legger i disse dager nest siste hånd på det timelange verket «Antropocen», som de skal uroppføre sammen med Trondheim Jazzorkester på Moldejazz i juli, og samtidig lager de plate med den sjangersaboterende kvintetten Broen. Nylig avsluttet de en tre-konsert-turné med det store, improglade ensemblet Skadedyr, og når begge i tillegg er involvert i andre prosjekter hver på sin kant, må turtallet nødvendigvis bli forholdsvis høyt.
Uten at det later til å være noe problem i en tidlig formiddagstime på et sympatisk tilbakelent kaffehull i Oslo, nær trikkeskinner og store trær.
Bestillingsverk
– Det er fint å ha nok å gjøre, sier Anja Lauvdal. Hun og Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck startet samarbeidet sitt da de møttes på Sund Folkehøgskole for ti år siden, fortsatte da begge studerte ved Jazzlinja på NTNU, der de dro i gang Skadedyr, og fikk i fjor Moldejazz/Sparebank 1s store JazZstipend verdt en halv million kroner. Stipendiet er øremerket komponering og innstudering av et verk for og med Trondheim Jazzorkester, og de to stipendiatene forteller at det som for ett år siden hadde arbeidstittel «Eklektisk verk» nå langt på vei er ferdig.
– Vi har hatt én øving med fullt ensemble, og da fikk vi prøvd ut en hel masse, sier Mobeck. – Utgangspunktet var en storform, en helhet som vi plasserte mange forskjellige ideer i, og så har vi jobbet med å gi disse ideene, eller temaene, sine uttrykk, og finne den riktige plasseringen deres i helheten.
– Melodiske temaer?
– Nei, det handler mer om variasjoner og ulike former for utvikling i lydbildet, sier Lauvdal.
– Dere har valgt å sette sammen en stor Trondheim Jazzorkester-besetning der halve Skadedyr, hele Broen og ytterligere noen musikere er med. Med to vokalister og 12 instrumentalister i tillegg til dere selv har dere en diger klangpalett og et stort dynamisk spenn å boltre dere med?
Lauvdal: – Vi har det. Og det er mye elektronikk der…
Mobeck: – …og det blir veldig fort sterkt. Så det blir viktig for oss å jobbe med dynamikken, og at vi klarer å holde volumet nede der det skal være nede.
Originaltekst
– «Antropocen» (som fritt oversatt betyr «menneskets epoke» og er foreslått som betegnelse på vår tidsalder, etter holocen, red.anm.) er ikke et rent instrumentalverk?
– Nei, vi har en tekst som utvikler seg sammen med musikken gjennom hele stykket, sier Mobeck. – Temaet er, litt forenklet sagt, hvordan vi forstår vår egen virkelighet sånn som vi lever i dag når så mange, særlig via nettet, hele tiden speiler seg i omgivelsenes reaksjon på dem selv. Et sånt konstant feedback gjør ikke nødvendigvis mennesker sikrere på seg selv.
– Vi lagde en svær tankesmie og spisset oss inn mot hva slags tema vi hadde lyst til å lage tekst om, sier Lauvdal. – Det måtte være noe med en tyngde som sto i forhold til det store ensembleuttrykket, og vi fant en avisartikkel der tre psykologer sa noe veldig fint om denne tematikken. Heiða har skrevet teksten for tre fortellerstemmer, og i tillegg til at Marianna Røe og Rohey Taalah skal være med på scenen, har vi fått Hege Schøyen, Kjartan Fløgstad og Susanna Wallumrød til å lese inn tekst som skal spilles av underveis, muligens i litt manipulert form.
Saken fortsetter under bildet
– La oss snakke litt om store ensembler: Skadedyr har ingen fast finansiering via offentlige budsjetter, og alle vet at store band er dyre i drift. Likevel later det til at flere musikere, som for eksempel Paal Nilssen-Love, Eyolf Dale og dere to, nå våger å satse på større ensembler, etter at det i årevis har vært slags «lov» at det er umulig å holde noe dyrere enn en kvartett gående på profesjonell og permanent basis. Er Skadedyr rett og slett et entusiasmeprosjekt som ville vært umulig om ikke alle de impliserte hadde fryktelig lyst til å være med?
I kor: – Ja!
– Hvor mye penger taper dere på bandet?
Lauvdal: – Nå går det rundt. Det vil si, på forrige konsert fikk ingen lønn, men vi slapp å betale. Det har gått litt opp og ned, noen ganger har vi kunnet ta ut et lavt honorar, men ikke alltid.
– Hva med betalte øvinger?
– Absolutt ikke.
Annerledes band
– Men vi har det veldig hyggelig, da, og driver nok litt annerledes enn det som er vanlig for så store band, sier Mobeck. – Ingen kommer med noter og sier «Spill dette!», vi jobber mer som et lite band der alle har like stort ansvar for sin egen stemme og sitt eget bidrag til helheten. Og da blir det straks mer interessant for den enkelte å være med.
Lauvdal: – Vi har brukt noter én gang, på et stykke på to minutter. Vi har så enormt mange ulike improvisasjonsmuligheter i Skadedyr, og når det virkelig funker, er det kjempeinspirerende.
– Alle i bandet har mange jern i ilden. Legger det en begrensing på hvor mye dere kan jobbe og utvikle bandet?
Mobeck: – Det gjør jo det. Men jeg føler likevel at Skadedyr er en viktig del av det vi driver med for oss alle. Jeg håper iallfall det, og jeg tror det at alle gjør andre ting ved siden av og vokser sammen, tilfører veldig mye til Skadedyr.
Lauvdal: – Jeg tror tidspunktet vi startet på, spiller en rolle for entusiasmen vår. Alle sammen var så vidt ferdige med studier og skulle ut i verden og prøve ut hva det var mulig å gjøre, og dette ensemblet var litt annerledes enn alt annet. Men det ga fortsatt muligheten til å jobbe med improvisert musikk.
– Tankeeksperiment: Hvor mye penger måtte dere ha hatt i bunnen pr år for å drive Skadedyr på det nivået dere helst vil?
Mobeck: – En halv million.
Lauvdal: – Da kunne vi gjort vanvittig mye.
– Vil dere oppfordre alle som har lyst til å starte et stort ensemble til å ta sjansen og prøve?
Lauvdal: – Det er umulig å svare på. Men hvis de har lyst…
Mobeck: – …og har en god idé…
– …og er forberedt på at det ikke er en gullgruve som venter?
Lauvdal: – Nei, det er det ikke. Men likevel – det er jo en gullgruve, da, på veldig mange måter.
Terje Mosnes (tekst og foto)
