Det er 1. desember og for 8. år på rad åpner Vossa Jazz programslipp-julekalenderen. I den første luka står det: Nils Økland – tingingsverkkomponist.
På bildet over: Muntre menn med lang felles fartstid: Nils Økland og Sigbjørn Apeland.
(foto: Terje Mosnes)
«Glødetrådar» er den foreløpige arbeidstittelen på verket som den mangfoldige felespilleren og komponisten skal uroppføre i godt selskap på Voss lørdag 19. mars neste år.
– Skikkelig utfordrende og kjekt, sier Nils Økland på telefon fra hjembyen Haugesund om å ha fått det Vossa Jazz kaller «den høyest hengende bestillingen innen norsk jazz». – Jeg er forholdsvis tidlig i prosessen ennå og har brukt litt tid på å finne ut hvem jeg ville spørre om å være med. Nå er det klart, og jeg synes at jeg har fått sammen en fin gjeng.
– Først og fremst Nils Økland Band, som spilte på både Vossa Jazz og Nattjazz i Bergen tidligere i år?
– Ja, med Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner, Sigbjørn Apeland på trøorgel, Mats Eilertsen på kontrabass og Håkon Mørch Stene på slagverk. Sanger Åsne Valland Norli blir med, og jeg får også med meg de to som jeg spiller med i dronerock-trioen Lumen Drones, Per Steinar Lie på gitarer og Ørjan Haaland på trommer. Planen er å ha med det akustiske bandet på nesten alt, og bygge på med rocketrioen og Åsne på noen låter. Per Steinar og Ørjan bor i nærheten, så vi kan øve en god del og utvikle den delen av verket i ro og mak.
– Både Nils Økland Band og Lumen Drones kom med album på ECM tidligere i år, men til Vossa Jazz må du skrive helt ny musikk. Ser du for deg en konsert med enkeltlåter eller et mer helhetlig verk?
– Jeg prøver å tenke helhet, og det er derfor jeg har invitert de musikerne jeg har med meg. De gir meg for eksempel mulighet til å operere med store kontraster i musikken. Men siden jeg ikke har noen utdanning som komponist, blir det på en måte å eksperimentere seg fram til uttrykkene, selv om målet er å finne en helhetlig form.
Saken fortsetter under bildet
- Nils Økland Band, f.v. Mats Eilertsen, Rolf-Erik Nystrøm, Økland, Sigbjørn Apeland og Håkon Mørch Stene. Foto: Terje Mosnes
– Skal vi belage oss på sjangerkryssende musikk med mange ulike kilder? Du er jo kjent for å beskrevet musikken din som blant annet en hybrid av folkemusikkens poesi og punkens energi?
– Det med punk-energien skriver seg fra at jeg spilte i et slags punk/new wave-band, Løver og Tigre, tidlig på 80-tallet, sammen med Audun Strype, som seinere har vært lydtekniker på alle platene mine, Jon Larsen fra Hot Club de Norvège og Chris Erichsen og Sverre Knudsen fra The Aller Værste! Da var det veldig mye sånn at vi satte i gang, laget noe og gikk på scenen med det. Jeg likte godt den korte veien mellom å finne på noe og å ta det med til scenen, dette med å gjøre tingene selv ble en inspirasjon.
– Du laget et album sammen med bassisten Bjørnar Andresen også?
– Det var også på 80-tallet. Jeg hadde kommet til Oslo og syntes det var enormt spennende å gå på Club 7 og treffe alle disse folkene som hadde musikken som et slags personlig uttrykk, på en måte som poeter. Bjørnar hjalp meg til å forstå improvisasjon i den forstand at det gjaldt å lytte seg fram til hvilke toner som rørte seg i ens eget sinn. Calle Neumann, Arild Wikstrøm og noen til er også med på den plata, de var viktig inspirasjonskilder for meg den gangen og jeg fant ut at det å gå i studio var en grei måte å dokumentere det jeg holdt på med på.
– Står du i en spellemannstradisjon på den måten at du har lært av mestere, og at du er en bruksmusiker som må kunne innfri mange ulike ønsker og behov?
– Som yrkesutøver føler jeg at jeg fungerer på den måten. Jeg er frilanser, og skal jeg bo her i byen og klare meg som yrkesmusiker, må jeg være i stand til å gjøre forskjellige typer ting, jobbe i ulike retninger. Men tradisjon…jeg begynte egentlig veldig seint med å spille slåtter og spelemannsmusikk. Jeg lærte meg tidlig å spille «på øret» og spilte mye til dans i oppveksten, i tillegg til at jeg gikk på vanlig kulturskole og lærte fiolin. Så jeg har ikke hatt noen «tradisjon» å forsvare eller noen form for «mester» å forholde meg til. Men det at jeg lærte meg å spille «på øret» veldig tidlig, gjorde at jeg kunne orientere meg når jeg traff folk som var veldig sterke i ulike retninger. Jeg skjønte hva de holdt på med og kunne lære meg slåtter og sånne ting.
– Du har laget musikk på bestilling mange ganger, til både film og forestillinger. Nå handler det om Vossa Jazz-verket, er det lystbetont eller følger det litt skrekk med også?
– Det er litt skrekk med det. Men jeg har ikke fått den store skjelven ennå, beroliger Nils Økland.
Utfordrer
– Nils Økland er en spennende og allsidig musiker som går uredd inn i både nye sjangrer og uttrykk sier Vossa Jazz-sjef Trude Storheim når hun forklarer hvorfor Vossa Jazz valgte å invitere nettopp ham til den ærefulle oppgaven med å skrive tingingsverket. Hun beskriver «Kjølvatn»-albumet fra 2015 som «et fantastisk steg på veien hans» og sier at Vossa Jazz ønsker å utfordre ham til å gå enda lenger med den utvidede besetningen som han nå får muligheten til å arbeide med.
– Nils Økland passer også godt inn i Vossa Jazz’ kunstneriske profil?
– Ja, både i det at vi skal være nyskapende og i at festivalens ståsted i krysning av jazz og folkemusikk skal speiles i tingingsverket. Ikke på den måten at hvert eneste tingingsverk må helle mot folkemusikken, men innimellom vil vi gjerne finne komponister som er komfortable i det uttrykket. Og der er jo Nils en mester, sier Storheim.
– Dette blir det 35. tingingsverket på Vossa Jazz. Prøver dere allerede nå å legge til rette for at det kan få et litt lengre liv enn uroppføringens 75 – 90 minutter?
– Ja. Vi festivalsjefer snakker sammen om dette, og de siste årene har Nasjonal jazzscene gjort en god jobb med å få disse verkene ut på turneer. Det er viktig at vi får en fast ordning på dette, for det handler oftest om store produksjoner der det legges ned store ressurser som fortjener mye mer enn den ene framføringen, sier Trude Storheim som skal åpne en ny luke i Vossa Jazz’ programslippjulekalender på vossajazz.no for hver dag fram til julaften.
