Ildsjeler i eget hus

I 2013 ble Barnas Jazzhus kåret til Årets Jazzklubb. For noen måneder siden flyttet den inn i eget – riktig nok leid – hus på Keyserløkka i Oslo, og her, fem minutters rolig, men målbevisst gange fra trikke-, buss- og t-baneknutepunktet Carl Berners Plass, slår primus motor Odd André Elveland døra opp en gråfuktig høstformiddag.

– Lokalet er ikke stort, men det fungerte veldig bra da vi arrangerte konserter her under Kids in Jazz-festivalen i august, sier Elveland. Saksofonisten, som har vært aktiv som utøver i flere sammenhenger, er initiativtaker til og drivkraft i så vel Barnas Jazzhus og Kids in Jazz som i undervisningsinstitusjonen Improbasen.
– Det var stinn brakke og ekte klubbstemning da elevene fra Improbasen og gjester fra Japan og andre land spilte, så vi skal gjøre flere konserter her, sier han. – Jeg håper å få i gang en konsertserie på nyåret, å spille konserter er kjempefin samspilltrening for barna og veldig utviklende for dem.

Saken fortsetter under bildet.

Tre institusjoner
Noen, men langt fra alle er klar over forskjellen på Improbasen, Barnas Jazzhus og for den saks skyld Kids in Jazz. Her er en oppklaringsrunde:
* Improbasen er en undervisningsinstitusjon der barn lærer å spille jazz. For tida er om lag 15 barn i Oslo samt et titalls i Stavanger, Hemsedal og Tromsø tilknyttet Improbasen, der improvisasjon står sentralt i den pedagogikken som Odd André Elveland begynte å utvikle som instruktør for storband og skolekorps etter endt utdannelse ved Jazzlinja i Trondheim. Etter hvert har han tilpasset metoden for stadig yngre barn, og Improbasen har i dag elever fra sju til 15/16 år, med hovedtyngden i alderen 8 -13.
* Barnas Jazzhus er en konsertarrangør med medlemskap i Norsk jazzforum. Jazzhuset er en annen forening enn Improbasen, men nøkkelpersonene er de samme for begge. Barnas Jazzhus jobber med å utvikle konsertkonsepter som skal gi Improbasens elever framføringsmuligheter, og kom under eget tak i Kråkstad samfunnshus i 2011. Seinere flyttet BJ til Oslo og har arrangert konserter i ulike lokaler, blant dem Nasjonal jazzscene Victoria. Under tittelen Barnas Jazzscene går neste konsert av stabelen der lørdag 28.november klokka 15.
* Kids in Jazz har siden 2012 vært en årlig minifestival for de yngste jazztalentene fra inn- og utland. I år overlappet festivalen Oslo Jazzfestival og arrangerte konserter i Oslo og Hemnes.

Blanke ark
Improbasens undervisning foregår i det gule jazzhuset på Keyserløkka, der instrumenter og øvrig utstyr er på plass. Hvor godt bør barna kunne spille før de kan tas opp som elever på Improbasen?
– Det høres rart ut, men jeg foretrekker at de ikke kan spille i  det hele tatt når de kommer hit for første gang, svarer Elveland. – Jeg jobber på en måte som kan virke veldig konkret håndverksmessig, men samtidig er den sterkt basert på kommunikasjon og lytting, og det er lettere å få barna på rett spor når de ikke har bakgrunnskunnskaper fra før.
– Går håndverk for eksempel på instrumentbeherskelse og kunnskap om akkordprogresjoner?
– Ja, sånne typer ting. Vi har utviklet noen modeller for hvordan man enkelt kan improvisere på akkordprogresjoner, og det er overraskende hvor gode selv de yngste er til å uttrykke seg gjennom improvisasjon på den måten. Vi har tiåringer her som spiller «Giant Steps», og det klarer du ikke uten å forstå ganske komplisert harmonikk. Metodene har vist seg å fungere særlig godt på jenter, og vi har hele tiden hatt mange meget sterke jente-profiler. Vi ser det som en viktig oppgave å bidra til å få gjort noe med kjønnsbalansen på jazzfeltet, og er akkurat nå på jakt etter nye jenter i aldersgruppen 8-11 år, som vi kan utvikle videre. Kanskje er det slik at de yngste tar det lettest fordi de har færre hemninger før de kommer i puberteten, jeg vet ikke.

– Står både samspill og individuell undervisning på programmet for elevene dine?
– Ja, begge deler. Vi har hatt flinke gjesteinstruktører her, Thomas Strønen, Hanna Paulsberg, Mats Eilertsen, Ayumi Tanaka, Ole Morten Vågan, Hedvig Thomassen og andre. Drømmen er at flere lærere kan jobbe her regelmessig, men nå er økonomien vår så dårlig at det bare er jeg som underviser. Vi kan bare betale gjesteinstruktører når det dreier seg om spesialprosjekter der vi har prosjektstøtte.

Økonomikrise
– Hvordan finansieres egentlig Improbasen og Barnas Jazzhus?
– Gjennom en elevavgift på 2000 kroner pr halvår, omtrent det samme som kulturskoleelever betaler. Det holder ikke til stort mer enn en måneds drift. Vi er nærmest i krise nå, men vi ønsker ikke å skru prisene så høyt at det blir et prosjekt for eliten.
– Har det vært «hånd til munn» hele tida?
– Vi har aldri hatt driftsmidler. Da vi etablerte oss i Oslo, fløyt vi i ett år på en prosjektstøtte fra Sparebankstiftelsen, men nå har vi egentlig ingenting. Vi søker om støtte flere steder hele tida, men vi passer visst ikke helt inn i noen eksisterende bås når det gjelder å nå fram. Jeg klager ikke, vi har fått mye hjelp fra bl a Norsk jazzforum og Østnorsk Jazzsenter og alle er veldig positive til Improbasen og Barnas Jazzhus, men jeg jobber døgnet rundt og nå er det snart ikke mer å hente. Jeg har fått så mange klapp på skuldra at jeg er helt øm, men skal vi komme videre, må vi ha hjelp.

Ekspansjon
Arbeidsmengden til Odd André Elveland har ikke blitt mindre ved at flere japanske musikkinstitusjoner for barn har fattet interesse for Improbasen, og ved at workshop-virksomheten også er utvidet til Sverige og Danmark. (I høst publiserer JazzDanmark boken Improvisasjon for børn, som hovedsakelig er skrevet av Elveland.) De siste månedene har den Oslo-bosatte, japanske sangeren og danseren Seshen assistert Elveland som workshopkoordinator, og ikke minst sørger hun for at det stadig økende utvekslingssamarbeidet med japanerne foregår effektivt.
– Jeg kom til Norge i januar 2014 fordi jeg var interessert i den nye norske jazzen og improviserte musikken, sier Seshen som i tillegg til den kunstneriske virksomheten også arbeidet som oversetter og med prosjektledelse i Japan. I Improbasen har hun spesielt vært engasjert i å arrangere kurs der undervisningsmetodene formidles til jazzlærere som gjerne vil til å jobbe med barn.
– 21. og 22. november skal vi ha en egen workshop for jazzpedagoger på Barnas Jazzhus, og jeg håper etter hvert å få til en serie av slike workshops, sier hun og poengterer at interessen for undervisningsmetodene i stadig sterkere grad blir internasjonal.
– Kontakten med Japan oppsto da Mari Boine spilte konsert i Sapporo og bandet hennes hadde en workshop på en skole der, forteller Elveland. – Japanerne ville vite om det var noen barn som spilte jazz i Norge, Boine-bandet tipsa dem om oss og i mars 2012 kom det en reperesentant fra Sapporpo og sjekket oss ut. I august kom de tilbake med nesten 30 stykker, da startet vi Kids in Jazz-festivalen vår. Siden har jeg vært i Japan tre-fire ganger i året, vi har kontakter flere steder der nå, og får besøk derfra rett som det er. Avstanden gjør det til et upraktisk vennskap, men det er fryktelig spennende og stas, og veldig bra å ha Seshen her som tolk og en som kjenner japansk kultur.

Forskes på
Improbasens virksomhet følges også i et toårig forskningsprosjekt som førsteamanuensis (og sanger) Guro Gravem Johansen gjennomfører ved Norges musikkhøgskole, et samarbeid Elveland beskriver som «utrolig stimulerende».
– Hun følger noen av elevene våre ganske regelmessig i undervisnings- og samspillsituasjonene, og var med da vi hadde med norske og japanske barn på turné til Helsingborg og København i vår, sier han.
Elveland har også registrert interesse fra fagmiljøer i flere land etter at han presenterte Improbasen for delegatene på Europe Jazz Networks årskonferanse i Trondheim i 2013. Rekruttering og opplæring var tema for konferansen, og under presentasjonen av Improbasen gjorde Elveland «live» undervisning med barn med bare to ukers undervisning bak seg. Før instrumentene var pakket ned, hadde delegater fra fem-seks land kommet med invitasjoner, så ringene rundt det lille, gule huset på Keyserløkka er i ferd med å nå atskillig lengre enn bydel Grünerløkka. Forhåpentligvis fører ikke mangel på midler til at de ebber ut.

Terje Mosnes (tekst og foto)