Nyheter

Mette Henriette i flytsonen

I dag slipper ECM dobbeltalbumet «Mette Henriette», saksofonist Mette Henriette Martedatter Rølvågs debut for det prestisjetunge selskapet. Aner vi en liten sensasjon, 45 år etter «Afric Pepperbird»?

AV: TERJE MOSNES
Foto: Portretter: Mette Henriette © Anton Corbijn/ECM Records. Konsertbilde: Svein Gunnar Kjøde.

– Ønskesituasjonen for meg framover? Å følge flyten, sier Mette Henriette og utdyper:
– «Flyten» er det som måtte åpne seg av muligheter for meg med denne plata. Foreløpig er dét noe jeg ikke vet noen ting om, men uansett skal jeg fortsette å jobbe fokusert med saksofonen og de kunstneriske visjonene mine.
– Med andre ord: Musikk?
– Musikk. Og mye annet.

 *

Rask rekapitulering: For noen år siden begynte det å suse i jazz/impro-sivet om en ung, kvinnelig saksofonist med store ferdigheter og en bemerkelsesverdig original tilnærming til komponering og musisering: Mette Henriette Martedatter Rølvåg fra Trondheim. Da hun avsluttet studiene ved Norges musikkhøgskole våren 2014 med en godt besøkt masterkonsert på Nasjonal jazzscene Victoria, var den allerede garvede, 23-årige utøveren inne i et samarbeid med ECM, og nå, ett år etter at hun ferdigmikset ett trioalbum («O») og ett ensemblealbum («Ø») sammen med Manfred Eicher og Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, foreligger dobbeltalbumet «Mette Henriette». I dag slippes det i Norge og resten av Europa minus Frankrike, som har sin egen lansering om en uke, mens «Mette Henriette» treffer det amerikanske markedet 20. november.
– Det er ikke lagt opp til noen stor lanseringsturné i høst. Men jeg har nær kontakt med ECM og kommer til koordinere med selskapet når jeg er ute og spiller med trioen og som solist, sier Mette Henriette og tilføyer at hun har lyst til å reise endel og følge utgivelsene omkring i verden.
– Det blir spennende å se om albumet kan gjøre det enklere å booke jobber, sier hun. – Fram til nå har det vært litt vanskelig å gjøre ting i Europa, USA og Asia fordi folk der ikke har hatt tilgang til denne musikken. Dét blir annerledes nå.

*

Jazzinorge.no møter Mette Henriette i Oslo en høstdag der lav sol får Oslos gjenværende løvtrær til å fargesprake som trafikklys på speed. Plateslippet er ennå noen dager unna, og før den tid skal ECM-debutanten til mønstringen Young Nordic Jazz Comets ved Tampere Jazz Happening i Finland. «O»-trioen med Mette Henriette, pianisten Johan Lindvall og cellisten Katrine Schiøtt er årets norske representant ved den årlige showcasen der Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island stiller med hvert sitt band.
– Det blir første gang for meg i Finland, jeg gleder meg både til å spille og til å høre på de andre nordiske bandene, sier Mette Henriette og antyder at besøket bør inkludere badstue med vodka for å oppnå full status som finlandsdebut. Når dette leses, er imidlertid Young Nordic Jazz Comets over, og for Mette Henriette kommer mye til å dreie seg om ECM-albumets dobbeltservering av originalmusikk hinsides sjanger og sjablong i de kommende dagene. Går det an å beskrive den kreative prosessen som har ledet opp til de to ulike, men likevel så nært beslektede «O» for trio og «Ø» for den 13 musikere sterke sinfoniettaen?
– Veldig «hands on» og veldig rett fra levra, innleder Mette Henriette. – Det er lite konseptuell tenking og planlegging involvert, denne musikken kommer fra et sånt litt urørt sted, som noe jeg vil formidle. Den blir som den blir, og så kommer definisjonene etterpå.
– Det handler om komponert og arrangert musikk?
– Ja, jeg skjønte at jeg måtte lære meg arrangering og orkestrering som en del av prosessen med å lage disse to albumene. Det var nødvendig for å kunne lage den musikken jeg hadde hørt for meg.
– Du «hørte» hva du ville lage, og måtte finne ut hvordan du skulle lage det?
– Ja, men ikke så bokstavelig og konkret som det høres ut når du sier det sånn. Når jeg sier «hørte», gjelder det noe ganske abstrakt som gradvis konkretiseres. Det skjer gjennom valg av musikere, trekking av linjer, valg av strukturer, dramaturgi, alt sånt. Det kan være mange løse tråder i en sånn prosess, men når jeg jobber, er jeg ganske trygg på hvor jeg skal og på hva som er kjernen i og målet for det hele. Så blir det en del av prosessen å skaffe seg den inspirasjonen og kunnskapen som er nødvendig for å kunne pushe seg selv nærmere og nærmere  det du kan kalle «målet», «kjernen», «kilden», en «kraft» eller hva du vil. Da skjer det ting, og det er ikke sånn at jeg for ti år siden visste at dette skulle bli et dobbeltalbum med trio og sinfonietta.

– Er musikken på albumene ulik den du hadde i hodet da dere gikk i studio?
– Når jeg går inn i et prosjekt der jeg bestemmer et repertoar, samler musikere og på andre måter jobber med det, oppstår det så mange x-faktorer og muligheter at jeg legger av meg alle forventninger og omfavner det som skjer, uansett. Og de valgene vi tok, gjorde at det jo ble et veldig konseptuelt dobbeltalbum til slutt. Så da jeg hørte musikken på platene, var den kanskje litt annerledes enn den jeg så for meg i dagdrømminga for to år siden.
– Hvordan annerledes?
– Kanskje hadde jeg sett for meg at musikken skulle være litt mer dansbar, sånne ting. Eller at titler og cover skulle være annerledes. Jeg har alltid betraktet musikk, titler og cover som en helhet og har vært like opptatt av alle delene i den helheten.

Foto: Mette Henriette © Anton Corbijn/ECM
Foto: Mette Henriette © Anton Corbijn/ECM

– Apropos cover: Anton Corbijn, en av tidas meste meritterte fotografer, har tatt coverbildene av deg. Var det du som brakte ham inn i prosessen?
– Det var jeg som introduserte ham for Manfred Eicher, og Manfred likte det han så. For lenge siden hadde jeg sett for meg at jeg skulle ta hånd om det visuelle selv, jeg liker å jobbe med forskjellige uttrykk, men jeg fant ut at jeg kunne gjøre det på samme måte som da jeg satte sammen sionfoniettaen: Finne de rette folkene, gi dem tillit og spillerom og så bare lene meg tilbake og se hva som skjedde.
– Og det funka?
– Ja, det var utrolig fint å gjøre det på den måten både med Anton og Manfred og alle musikerne. Jeg synes treenigheten Corbijn, ECM og meg selv på en måte er tre ulike leirer som forenes, og det er kanskje derfor at albumet ble litt annerledes enn jeg hadde sett for meg mange år tidligere. Da var det bare jeg selv som satt der og jobba, og referansegrunnlaget var mye mer begrenset.
– Har du hatt noen form for «ensom ulv»-periode der du har låst deg inne, gått inn i din egen boble og bare jobba?
– Jaja! Absolutt! Jeg er veldig lidenskapelig når jeg setter meg ned med noe, kan glemme tid, sted, rom og alt i lange perioder. Det er sånt som jeg husker fra studietida, og med familien også. De kunne spørre «hva er det egentlig du gjør når alle vi andre er ute og drikker øl?» og det var nesten litt pinlig å svare at «nei, jeg sitter nå hjemme alene og drikker te, lager musikk og tenker.»
– Finnes det en annen side av deg også? En Mette Henriette som har spilt teaterjobber, revyjobber, dansejobber, popmusikk, vært bruksmusiker?
– Jajaja, er du gæærn? Jeg elsker det! Samtidig som jeg er en ensom ulv i perioder, er jeg også en som har flytt mellom miljøene, litt sånn sosial kameleon. Jeg har lett for å komme i kontakt med veldig mange ulike mennesker, har bodd i krysset Herslebs gate/Trondheimsveien i fire-fem år og samtidig som folkene der har vært min omgangskrets har jeg spilt på flotte private hjemmefester og på The Thief…
– ..og på Slottet…?
– …det også. Jeg elsker alle slags utfordringer, alle sosiale settinger.
– Tilbake til musikken din: Både «O» og «Ø» inneholder mange lyder som ikke er typiske for de instrumentene de frambringes på. Stian Westerhus har beskrevet el-gitaren som et verktøy for å skape akkurat de lydene han trenger for å uttrykke seg slik han ønsker, har du det samme forholdet til saksofonen?
– Jeg synes Stian forklarer det på en fin måte. Saksofonen er et medium. Jeg har inspirasjonskilder som ikke nødvendigvis er en spesiell saksofonist eller en spesiell saksofonsolo, og da blir det naturlig å bruke instrumentet på alternative måter for å nå uttrykket.

Saken fortsetter under bildet.

Konsertbilde: Svein Gunnar Kjøde
Konsertbilde: Svein Gunnar Kjøde

– Overblåsninger, leppelyder, slaptongue, luft – du bruker mye luft?
– Ja, iallfall på denne plata er det mye luft. Jeg vet ikke, kanskje jeg har vært igjennom en sånn luftfase? Det har vært spennende å jobbe i dybden med klanger, jeg er veldig klangorientert. På ensembleplata er det jo mer lyd, og støy som kommer innimellom.
– Du har spilt mye frijazz, men jeg oppfatter likevel både trioplata og ensembleplata som melodiøs musikk? Musikk der du ikke har sluppet taket i verken melodi eller puls på reinhekla friimprovis?
– Jeg er glad i sterke melodier og i harmonier, glad i å jobbe med rytmikk og kjempeglad i å danse og synge. Jeg føler ikke at alt dette og frihet er motsigelser i det hele tatt. Det vil alltid være et harmonisk og rytmisk materiale i fri musikk også. I en periode spilte jeg nesten bare friimprojobber, og jeg elsket den friheten, lyttingen, oppmerksomheten og kommunikasjonen både med band og publikum som finnes i friimpro. Så skjedde det interessant skifte. Jeg hadde komponert litt på si hele tida, og innså at jeg hadde mye musikk som folk ikke visste at jeg kunne spille eller var glad i. For meg ble det viktig å få ut denne musikken, sånn at den kunne stå sammen med alt det frie jeg gjør, og da jeg begynte å ferdigstille repertoaret til albumet, kom jeg inn i en fase der det ble mer rom for stillhet i musikken. Kanskje handlet det om en reaksjon, kanskje er jeg nå på vei inn en annen fase igjen. Jeg tror alle mennesker beveger seg mellom ulike faser gjennom livet.
– La oss runde av med noe du sa om de kunstneriske visjonene dine: «Musikk. Og mye annet.» Hva annet?
– Jeg gjør mye forskjellig. Det finnes en katalog hjemme hos meg med collager, dikt og musikk som ikke er publisert noe sted, og som jeg ikke vet om jeg kommer til å publisere med det første. De inngår i de kreative prosessene mine, og så får vi se om jeg på et eller annet tidspunkt føler at de kan stå for seg selv og eventuelt utgis.
– Det ligger et stort uttrykksbehov i bunnen av alt du foretar deg?
– Ja. Det gjør det. Men jeg trenger ikke å vise fram alt, heller, sier Mette Henriette med et smil som kanskje lover noe.
Eller kanskje ikke.

Terje Mosnes

 

Fra forsiden

Nyheter

To AiR-konserter og amerikanske stjerner i Moldejazz-slipp

To av Moldejazz-konsertene til Artist In Residence, Gard Nilssen, legges ut for salg i dag: Bushman’s Revenge feat Anja Lauvdal & Per «Texas» Johansson og Acoustic Unity feat Ambrose Akinmusire. Marcus Miller, Joshua Redman og Henry Threadgill er også blant dagens programslipp.

Meld deg på vårt nyhetsbrev