– Jeg har bodd i Austin, Texas, siden 2009 og stortrives der. Men det er i Europa jeg turnerer og tjener penger, sier Ingebrigt Håker Flaten.
AV TERJE MOSNES
Gjennom store deler av 2000-tallet har Atomic- og The Thing-bassist Ingebrigt Håker Flaten (43) vært norsk jazz’ atlanterhavspendler par excellence. Denne uka leder oppdalingen sin Austin-baserte sekstett The Young Mothers på en norgesturné som startet i Arendal forrige torsdag og slutter på Vossa Jazz seint fredag kveld.
– Nightliner med «bunk beds» og ikke så altfor mye søvn, kommenterer Ingebrigt. – Men det er okay, og kjempeflott å møte et nytt publikum hver kveld på denne måten.
– Du har med deg blåserne Jason Jackson og Jawwaad Taylor, vibrafonisten Stefan Gonzalez og gitaristen Jonathan Horne fra Texas samt trommeslager Frank Rosaly fra Chicago. Er det norgesdebut for hele gjengen?
– Frank, som også er med i Chicago-sekstetten min, har vært her før. De andre er i Norge for første gang og opplever det som ganske eksotisk, sier Ingebrigt og tilføyer at faren til Stefan, den kjente trompeteren Dennis Gonzalez, spilte på Moldejazz for mange år siden.
Eklektisk
The Young Mothers hittil eneste album, «A Mother’s Work Is Never Done», kom i fjor, og har fått strålende mottakelse. Folk som kjenner bandet fra albumet eller konserter, vet at det er snakk om eksplosiv musikalsk last langs de norske før-påskeveiene denne uka.
– Joda, vi spiller ganske energisk musikk. Dels albumlåtene, dels nyere ting, sier Flaten, og beskriver bandet som «en fantastisk gjeng med musikere som kommer fra vidt forskjellige leire musikalsk.»
– Rock, jazz, frijazz, hiphop – ganske eklektisk. Men alle er forankret i jazz og improvisasjon og har et sterkt forhold til det ut fra ulike innfallsvinkler. De er veldig godt orientert som hva som foregår innen nyskapende jazz både i USA, Europa og ikke minst i Norge, men samtidig er de også rotfestet i sin egen tradisjon. Alle har sin egen greie gående, og jeg håper at The Young Mothers mer og mer skal bli et band der alle bidrar med ideer og låter, sier han.
Rart uten Paal
For Ingebrigt Håker Flatens del, venter et nytt norgesbesøk allerede i april, og da med Atomic.
– Atomic er definitivt hovedprosjektet, fastslår han. – Ikke minst føles det sånn nå etter den nye plata, «Lucidity», til tross for forandringen i «trommerekka». (Der Hans Hulbækmo har tatt over etter Paal Nilssen-Love, red. anm.) Det har vært utrolig interessant å ta bandet ett steg videre med friskt blod i besetningen når det nå engang ble som det ble.
– Det må ha vært litt rart for deg å ikke skulle spille sammen med Paal i Atomic etter så mange år?
– Det var kjemperart. Ikke bare for meg, det var rart for oss alle. Men da Pål fikk det klart for seg at han etter hvert var på et annet sted rent musikalsk, var det jo så mye streitere å si ifra om det og slutte, i stedet for å fortsette for halv maskin. Jeg synes det står stor respekt av det han gjorde.
Ikke Zappa
– Du og kona di driver plateselskapet Tektite som utgir The Young Mothers, Ingebrigt Håker Flaten Chicago Sextet og dine egne soloalbum. Hvordan distribuerer dere?
– Det er vanskelig, nesten umulig å få et større selskap til å ta distribusjonen så lenge du ikke har en stor backkatalog å komme med. Det har ikke vi, så det blir mest å selge cd’er på konserter. Her i Norge har The Young Mothers distribusjon gjennom Grappa/Musikkoperatørene, og Atomic utgir jo fortsatt på Jazzland.
– Tatt i betraktning de to bandene pluss Chicago Sextet pluss The Thing pluss alt annet du er involvert i: Hvor befinner det musikalske tyngdepunktet ditt seg i disse dager?
– Hmm..jeg skriver jo musikk for ganske ulike band. Så tyngdepunkt…det er nok riktigere å snakke om en blanding.
– Det uunngåelig spørsmålet til sist: Er bandnavnet et nikk til Frank Zappa og hans Mothers of Invention?
Ingebrigt ler: – Du er ikke den første som har spurt. Men nei, navnet har ingenting med Zappa å gjøre. Det skriver seg fra et ganske banebrytende og etter hvert kjent bolig- og kunstprosjekt for unge alenemødre som kona mi jobbet med i Houston. En non-profit-organisasjon etablerte en del små hus der mødrene og barna kunne søke om å få bo gratis, og samtidig var hvert hus et kunstprosjekt med utstilling. Vi syntes The Young Mothers var et fint bandnavn med litt flere betydninger som passet fint på denne gjengen. Nå har vi holdt på siden 2011 og vært på to turneer i USA. Men å turnere med denne musikken der borte er et undergrunnsprosjekt uten like, så det er begrenset hvor ofte vi kan gjøre det. Men jeg håper vi kan komme tilbake til Europa og Norge igjen om ikke så altfor lenge.
