Busy mann med stort band

Av Pål Buset
(pressefoto: Ziga Koritnik)

Trommis, komponist og bandleder Paal Nilssen-Love er en busy mann. Høyt og lavt med flere prosjekter enn lar seg oppsummere, om lag to hundre reisedøgn i året og 18(!) utgivelser i inneværende år. Jazzinorge får innvilga en prat mellom lydprøve og konsert på Victoria, Nasjonal jazzscene. Det er en torsdag i begynnelsen av november og klart for trioen The Thing (Nilssen-Love, Mats Gustafsson og Ingebrigt Håker Flaten). Det er dog ikke The Thing, Frode Gjerstad trio, Atomic (som Nilssen-Love nylig forlot) eller noen av de talløse andre prosjekta til den allestedsnærværende trommisen vi skal snakke om. Det er snarere Nilssen-Loves kjempeensemble Large Unit og deres etterlengta andreplate, Erta Ale, som er tema: en påkosta tre skivers boks (tre ganger cd, fire ganger vinyl eller tre ganger kassett (!)) som, i hvert fall i omfang, står i sterk kontrast til den 21 minutter lange førsteskiva First Blow fra 2013.

I forbindelse med Moldejazz 2012 ble Nilssen-Love kontakta av daværende Artist in Residence, Eldbjørg Raknes, som lurte på om han kunne tenke seg et skogsopphold med eget band. Ideen var, skal vi tro Moldejazz hjemmesider, at Nilssen-Love og et par håndplukka musikere skulle ”møtes der, inne i skogen for to dagers intens øving, før de setter seg i bussen til Molde, og presenterer denne musikken for første gang.”
Raknes forestilling om en håndfull musikere i en skog, kan sies å ha eskalert noe: snart hadde trioen vokst til å bli ellevemann sterke Large Unit.

– Hvorfor tre dager i skogen med en trio? var min første reaksjon. Jeg så ingen grunn til å sløse bort noen dager på å øve med musikere jeg kjente godt fra før. Så jeg sa til meg selv, og for så vidt Eldbjørg, at jeg ville gjøre noe annet og større. Jeg har lenge hatt lyst til å komponere for og lede et stort ensemble. Fra Peter Brötzmann Chicago tentet (pluss én) og Frode Gjerstads Circulasione Totale Orchestra, har jeg en viss kjennskap til hvordan det er å arbeide med band av denne størrelsen. Molde ga meg muligheten til å teste det ut, og slik kom Large Unit til verden.

Økonomisk fallhøyde eller ikke. Moldejazz gjorde rett i å la Nilssen-Love utvide med åtte musikere. Det ryktes at debutkonserten til Large Unit så godt som fylte Teatret vårt, den største scenen på det da nybygde kulturhuset Plassen i Molde sentrum.
– Det ble faktisk en del jobber av det. Det er ikke direkte rimelig å reise med elleve mann. Molde hadde henta inn festivalfolk og agenter fra rundt omkring. Alt i alt var debuten en suksess og det var ikke annet enn naturlig å fortsette å jobbe med Large Unit. Også gav vi altså ut 21 minutter av debutkonserten som EP. Egentlig skulle den bli lenger, men opptaket streika. First Blow var mest ment som en slags promoskive, en vi kunne bruke i innsalg mot festivaler og klubber, men den ble godt mottatt og solgte faktisk ut.

– Du valgte deg et forholdsvis ungt band. Hvorfor akkurat denne gjengen?
– Jeg var 35 og begynte å spille med Jon Rune Strøm (bassist, red.anm.). For første gang var jeg ikke yngst. Det var helt ute, tenkte: faen meg på tide å spille med noen yngre folk. Jeg tok rett og slett kontakt med unge folk og konstellasjoner jeg har tro på. Jeg hadde hørt KNYST (Andreas Wildhagen, Kasper Værnes og Christian Meaas Svendsen red.anm.) før og likte det de dreiv med, det samme med Gutvik/Marhaug/Mølstad.

Jeg synes det er interessant å sette eksisterende trioer inn i en større sammenheng. I et ensemble med elleve dyktige og treff- og selvsikre musikere ligger det veldig mange mulige kombinasjoner. For meg som bandleder og komponist gir det et stort spekter. Det kan strippes ned til trio eller jeg kan øse på. Det er både dynamisk og slagferdig, alt ut fra hvordan det arrangeres.

– Hvordan jobber du som komponist?
– Det kan begynne med en rytme, en figur jeg vil ha med. Det er ikke slik at jeg umiddelbart setter meg ned å skriver ut en komposisjon. Det tar tid, kan ta flere uker før jeg videreutvikler en idé. Men med dette utgangspunktet, denne utgangsideen går jeg og kverner på hvem som skal med, funderer over elementer jeg vil ha inn. Ellers jobber jeg døgnet rundt, to hundre reisedøgn i året. Jeg låser meg ikke inne i ukevis for å fikle med et sett låter, de blir til fram mot en aktuell begivenhet, for eksempel en turne. Slik som med Large Unit nå: vi skal på en turne i mai, da håper jeg å ha noe ferdig. Jo mer vi har å velge i, jo mer moro blir det å spille. Jeg liker også å forandre sett-liste hver kveld; grupperinger i låtene og solister. Dette er med på å holde musikken frisk og musikerne på tuppa. Det kan også være jeg gjør endringer på scenen mens vi spiller, det vil si: jeg omarrangerer der og da. Det er mer krevende, men da er det heller ingen fare for at vi stivner. Vi tvinger vi oss selv til å tenke nøye gjennom låtsammensetningen og ikke minst tror jeg det er veldig sunt for materialet at det ikke kun repeteres fra konsert til konsert. Det gir en annen dynamikk når vi stadig endrer på rekkefølge og utvalg. Slik sett håper jeg å ha en del klart innen turneen førstkommende vår: da kan vi overraske oss selv og publikum.

– Og hvordan er du som bandleder?
– Det var som sagt noe av idéen bak Large Unit. Jeg har jo spilt i band av dette omfanget, men aldri leda det. Som bandleder tror jeg først og fremst jeg er hyggelig. Jeg tror ikke jeg er en sånn storbandnazi som skriker og skjeller ut for hver minste feil. Ikke at det er et stort problem, det er jo snakk om folk som kan spille. Så er det heller ikke sånn at alt er skrevet ut i detalj. Noen partier kan være notert ned til det minste, andre kan være noe så enkelt som linjer på arket som skal indikere retning og tone. Jeg både komponerer og leder ganske åpent, tror jeg. Har hele veien hatt en målsetning og å komponere enkelt nok til at bandet kan konsentrere seg om å spille godt, snarere enn om å ikke spille feil.

– Det er jo sympatisk.
­– Ja, ikke sant? Men misforståelser kan oppstå selv om det er godt planlagt. Det er greit å bomme, så lenge musikerne spiller fletta av hverandre. Selvfølgelig: noen partier er mer komplisert enn andre, men ofte handler det om hvem som spiller når, hvem spiller solo og hvem skal spille mot hvem.

– Hvor mye plass til tilfeldigheter er det i materialet?
– Det er, som så mye annet, en god blanding av gjennomkomponert og fritt. Soloer er naturligvis i utgangspunktet fritt. Som sagt: det trenger ikke være så mye mer enn et grunntema og en angivelse av hvem som trakterer hvilke instrumenter og i hvilke roller. Her kommer vi også tilbake til det med å variere hva vi spiller fra konsert til konsert. Det som i utgangspunktet er fritt og improvisert kan sette seg hvis du spiller det kveld eller kveld. For å være sikker på at musikken beholder en spontan kvalitet, er det viktig å bytte om på og hele veien variere repertoaret.

– Vi kommer vel ikke unna albumtittelen. Erta Ale er ikke en gate i Kreüzberg, men en vulkan i nordøst-Etiopia og nå altså navnet på andreskiva til Large Unit. Hvorfor?
– Det tror jeg er en blanding av Googel og en tiltakende interesse for Etiopia og etiopisk kultur. De siste fire-fem åra har jeg reist dit så ofte jeg har fått anledning.  Det var The Ex (nederlandsk avant-punk band red.amn.) som først fikk meg dit. Der møtte jeg en rekke framtredende folk- og jazzartister, blant annet saksofonist Getatchew Mekuria som inviterte meg hjem på lunsj. Jeg tok timer, jeg gav timer, jeg jamma. Dro på lokale klubber, såkalte azmari bets, der tradisjonsmusikken runger til langt utpå morgenkvisten. Så fort jeg kom hjem hadde jeg lyst til å reise tilbake.  Erta Ale kom jeg over da jeg leste meg opp på Tigrina-området nordøst i landet.

Erta Ale er ute nå på Nilssen-Loves PNL Records som 25. utgivelse på eget label.