Thore Warland er nok et navn få folk i jazzmiljøet drar kjensel på, kanskje mest av alt fordi han er en musiker som helst går motstrøms. Denne helgen arrangerer han og John Hegre jazzfestival på Landmark i Bergen – samtidig med Nattjazz og Festspillene.
Tekst og foto: Stephan Meidell
Trommeslageren fra Stavanger har studert jazz i Bergen de siste tre årene, men hyppig turnering har ført til lite tid på skolebenken. Det siste halvåret har 24-åringen bodd på både båt og kontor, mens han pakker om kofferten for de neste 20 konsertene på rad rundt i Europa med støyrockbandet Staer.
Innimellom turneer har han laget festivalen «Jazzfestivalen» i Bergen sammen med gitaristen John Hegre – kjent fra blant annet Jazkamer. Arrangørene Utmark, nyMusikk og Playdate har gitt dem carte blanche til programmeringen, og artistene på plakaten varierer fra improvisatører som Axel Dörner (DE) og Okkyung Lee (KR), til støypunkerne Consumer Electronics (EN) og No Balls (SE). Det eneste lokale innslaget er saksofonisten Kjetil Møster. Vi tok en prat med Thore for å høre litt om hans bakgrunn, hans oppfatning av jazz og om jazzfestivaler generelt.
– Kan du kort fortelle hvordan og hvorfor du begynte å spille jazz?
– Jeg fikk anbefalt Miles Davis kvintetten fra ’65 med platene Miles Smiles og The Sorcerer av min trommelærer Dag Magnus Narvesen, som jeg hadde rundt tiden på videregående. For meg var dette noe helt nytt, noe som gjorde det veldig forlokkende. Det var også mye frijazz konserter på Sting Nere i Stavanger. Jeg skjønte ikke en drit i begynnelsen, men det pirret noe, og jeg fortsatte å gå på konsertene. Jeg skjønte stadig mer og mer, og begynte å grave etter nye plater som gjorde at jeg fant stadig nye ting som gikk i flere retninger. Jeg hadde også venner som var interessert, så vi startet jazzband og andre forskjellige prosjekter.
– Anser du deg selv som jazzmusiker idag?
– Jeg kaller meg ikke en jazzmusiker, på samme måte som jeg ikke kaller meg en støymusiker. Jeg er ikke så interessert i å sette meg i en spesifikk sjanger – tror det er veldig hemmende.
– En annen trommeslager fra Stavanger, Paal Nilssen-Love, startet festivalen Blowout som opposisjon til bookingen på Oslo Jazzfestival. Er Jazzfestivalen et motsvar til Nattjazz?
– Ja, du kan gjerne kalle det det. Jeg føler vi tilbyr en side av jazzen som Nattjazz ikke gjør. Musikk som befinner seg helt i ytterkanten av det etablerte jazzbegrepet og gjerne også på utsiden. Jeg gjør det med respekt for jazzen som en nyskapende tradisjon. Jeg ønsker ikke å undervurdere publikum, og jeg tror at det finnes et relativt stort publikum som ønsker å bli utfordret i større grad enn de blir på dagens etablerte jazzfestivaler.
– Hva er det med Stavanger som oppfostrer musikere i opposisjon?
– Vet ikke helt, vanskelig å si. Tror det handler om en knippe mennesker med en god og sunn holdning til musikk.
Bort fra sjangrene
– Programmet inneholder ikke bare jazz, hvorfor kaller du da festivalen Jazzfestivalen?
– Vi prøver jo å lage en jazzfestival, men vi behandler ikke jazz så tradisjonelt som en sjanger som andre jazzfestivaler. Jeg synes når du behandler jazz, frijazz og improvisasjon som en sjanger, så mister det hele sin spesielle energi, intensitet og kraft. Det blir bare jævlig kjedelig konservering av en bevegelse som gjennom tiden stadig har gjennomgått flere transformasjoner. Det som blir sett på som nyskapende jazz i dag er at tradisjonelle jazzmusikere jammer sammen med en DJ. Jeg synes det verken er stilig eller radikalt.
– Men noen av navnene på plakaten har spilt på andre jazzfestivaler?
– Joda, flere har det, men de blir ofte bare gjemt bort et sted. De artistene har også ofte spilt med prosjekter som er vesentlig mye mer tradisjonelle enn de på Jazzfestivalen.
– Men har ikke jazzfestivaler også et ansvar for publikumstall?
– Vet ikke, de har kanskje det. Jeg synes uansett at de i dag virker mer opptatt av å lage en folkefest enn å presentere god musikk.
– Men hvordan skal festivalene vise såkalt relevante prosjekter når publikum ikke vil høre dem?
– Det er nettopp det jeg tror at de vil. Som sagt tidligere så tror jeg folk er klare for å bli utfordret på ting de ikke hører på vanligvis, noe som også kan gi folk unike opplevelser som de ikke visste fantes. Jeg synes også at jazzfestivaler som nisjefestival har et utdannende ansvar.
– Kunne dine prosjekter spilt på en jazzfestival?
– Ikke slik programmene ser ut nå for tiden. Jeg tror vi hadde vært både for høylytte og intense for dagens jazzfestivaler.
– Man ser ofte at arrangørene som også er musikere selv spiller under arrangementene. Du spiller ikke selv på festivalen, er det bevisst?
– Ja, jeg føler det blir klamt om jeg skal spille med mitt eget band samtidig som jeg skal promotere samme festival.
Eksperimentell musikk i Bergen
– Hvordan er jazzmiljøet i Bergen?
– Det finnes alt mulig i Bergen, og det synes jeg er bra. Det finnes også flere gode konsertserier som for eksempel nyMusikk, Utmark, Playdate og Action Jazz. Disse seriene samler folk fra forskjellige leirer.
– Blir ikke det utydelig for publikum med flere serier som programmerer likt?
– Jeg synes ikke de gjør det. Action Jazz og Playdate har kanskje likheter, men Utmark presenterer mer outsider-musikk og nyMusikk tar seg mer av samtidsmusikken. Det er et veldig bredt tilbud, og alle har sin funksjon.
– Hva må musikk du liker inneholde? Finnes det en fellesnevner?
– Jeg liker et ganske bredt spekter av musikk, og jeg tror ikke alt har en fellesnevner. Det jeg uansett ofte setter pris på med musikk er originalitet og at det har er en viss intensitet og motstand. Jeg liker også ofte ting som står helt ute på siden av etablerte sjangere og som er vanskelige å definere. Jeg synes band i dag generelt er litt slappe, og mener de kan gjøre en større innsats for å høre ut som seg selv. Jeg tror kanskje det var et annet fokus for 40 år siden.
– Du har hentet inn brorparten av artistene fra utlandet, har du noen tanker om jazz i Norge spesielt?
– Jeg føler vi har et opphøyet selvbilde, og er ekstremt navlebeskuende. Vi omtaler oss selv som den mest nyskapende og beste jazzen i verden. Det er merkelig. Jeg synes jazzen har blitt motstandsløs og konform – kanskje jazzens nyvunne popularitet har drept alt som var spennende med den?
Store forventninger
I tillegg til bandet Staer, har Warland turnert mye sammen med co-arrangør John Hegre. Det har nok blitt noen samtaler om jazz på disse turene, men hvorfor de har slått hodene sammen, var det ikke lett å få svar på.
– Du har laget festivalen sammen med John Hegre – hvorfor ham?
– Det spørsmålet har jeg spurt meg mange ganger.
– Dere spiller også mye i lag, hvordan er det?
– Ingen kommentar.
– Forventninger til Jazzfestivalen?
– Det blir garantert fett.
«Jazzfestivalen» går av stabelen 29.mai. Programmet til Jazzfestivalen finner du her. Info om Warlands band Staer her.
