Marius Neset på løvebrølende opptur

Tekst og foto: Terje Mosnes

Den København-bosatte saksofonisten fra Os har blåst seg kraftfullt inn i den norske jazztoppen etter at han for alvor viste seg fram på Kongsberg Jazzfestival i 2010 som solist med danske Klüvers Big Band.

I 2011 løftet han Fraktgodsen av perrongen på Vossa Jazz med sin Golden Xplosion-kvartett, og samme år fikk han det store JazZstipendiet under Moldejazz. I 2012 kvitterte han med et bestillingsverk som han framførte sammen med Trondheim Jazzorkester i Moldes nye storstue, Plassen, og i disse dager utkommer en studioinnspilling av verket i form av albumet «Lion», nominert til Nordisk Råds musikkpris for 2014.

Nye løvebrøl
Den allerede kritikerroste utgivelsen er Nesets første for det tyske plateselskapet ACT. Tidligere har han utgitt bl a «Golden Xplosion» (2011), «Neck of the Woods» (duo med Daniel Herskedal, 2012) og «Birds» (2013) på den britiske Edition-labelen, og i sommer blir det ny plateinnspilling med et lite band og nye løvebrøl fra Neset og Trondheim Jazzorkester på fem store europeiske festivaler.

– Vi har spilt «Lion»-musikken på en sju-åtte konserter nå, og jeg merker at musikerne spiller den med et helt annet overskudd nå når de har fått den under huden. De tør å gjøre ting som ikke står i notene, sier Neset.

– Så mye at du har måttet stramme inn?
– Tjaaa…et par ganger, kanskje, men jeg liker at det er sånn. Det er jo det som er jazz, musikken blir friskere på den måten.

– Er «Lion» et verk som du vil kunne ta med deg omkring i verden og spille sammen med andre orkestre?
– Deler av musikken, kanskje, og det har gitt mersmak å jobbe med store ensembler. Men forskjellen på Trondheim Jazzorkester og alminnelige storband med fast ansatte musikere er at TJO har så mange sterke solister og individualister. Det har vært veldig spennende å prøve å få det beste ut av hver enkelt, og det at alle kan tilføre så mye personlig musikalsk identitet, gjør helheten mer original.

 

Evans, Sjostakovitsj og Zappa

– Hva med måten du arrangerer på? Står du på skuldrene til noen bestemt arrangør?
– Jeg har hørt mye på Gil Evans med Miles Davis, og selvsagt på Django Bates, fordi jeg har spilt så mye av musikken hans i hans storband. Det har på en måte vært umulig ikke å la seg påvirke av ham, og det har vært veldig inspirerende, også.

Så har jeg hørt mye på klassiske komponister og orkestratorer som Stravinskij og Sjostakovitsj, og på Frank Zappa. Nå hører jeg på Zappas «Classical Selection», det er utrolig gøy med så mye forskjellig fra ulike perioder.

– Du byttet nylig plateselskap. Hvordan er livet på ACT og hva kan ACT tilby som Edition ikke kunne?
– Livet er akkurat det samme. Jeg produserer jo platene mine selv og bestemmer hvilke musikere som skal være med, så rent musikalsk har overgangen ingenting å si. Jeg beholder den kunstneriske friheten og kontrollen, og det er det viktigste for meg.

Når det gjelder tilbudet, merker jeg allerede at ACT er et mye større selskap enn Edition. Det skjer mer i flere land, og selv om jeg hadde det bra på Edition, var det fristende og føltes naturlig med en forandring når sjansen bød seg.

Flere plateideer
– Hva slags plate skal du spille inn til sommeren?
– Jeg har skrevet ny musikk og skal ha med meg Anton Eger, Peter Eldh, Jim Hart og Ivo Neame pluss sannsynligvis et par  andre musikere i studio. Vi har så vidt begynt å spille noen av det live.

– Ser du lenger når det gjelder akkurat plateinnspillinger?
– Ja, jeg har lyst til å lage en plate med større besetning, kanskje flere klassiske musikere, før det er gått altfor lang tid. En ren soloplate står også på lista, det er i det hele tatt mye jeg har lyst til å gjøre.

– Komponere og spille inn en symfoni?
– Det også. Men én ting av gangen.

– Du tok musikkutdannelsen din i København og fikk tidlig platekontrakt i England. Har det gjort deg til en om ikke fremmed, så iallfall litt annerledes fugl i norsk jazz, der «alle» yngre musikere kommer ut av Jazzlinja i Trondheim eller Musikkhøgskolen i Oslo?

– Jeg har et annet nettverk enn jeg ville hatt om jeg hadde studert i Norge, og er nok påvirket av det miljøet jeg vanker i og de musikerne jeg spiller sammen med. Men jeg har fått mer og mer kontakt med det norske jazzmiljøet, og føler meg på en eller annen måte som en del av det. Det er jo så mange gode musikere her, og jeg håper jeg får gjøre flere ting sammen med dem.

Ivrig
– Hva fikk deg til å velge København og Rytmisk Musikkonservatorium da du brøt opp fra Os?
– København var en tiltrekkende by med veldig bra musikkmiljø, og jeg var ivrig på å komme tidlig i gang med musikkutdannelsen. Du trengte ikke studiekompetanse for å begynne på Rytmisk Musikkonservatorium, så da jeg kom inn, droppet jeg siste år på videregående.

– De første gangene jeg hørte deg spille, viste du tekniske ferdigheter som fikk flere enn meg til å måpe. Var det et resultat av studiemiljøet i København?
– Jeg tror ikke det hadde så mye med studiemiljøet å gjøre, jeg var teknisk god før jeg begynte i København. Jeg hadde jobbet veldig mye med Jan Kåre Hystad i tenåra, det var ingen som lærte meg så mye som han i den perioden.

– Likevel: Å lære er én ting. Å innse at ting må læres og perfeksjoneres, og så gjøre det, er noe annet?
– Jeg tror det henger sammen med at mine store idoler på den tida var Charlie Parker og Michael Brecker, to teknisk veldig avanserte saksofonister. Jeg ville spille på den måten, så jeg lærte meg soloer, transkriberte og forstod veldig kjapt at jeg måtte bruke mye tid på det. Det var galskap, jeg sto tidlig opp og fingerøvde skalaer før jeg skulle på skolen. Uten instrument, for ikke å vekke hele huset. Jeg var veldig strukturert. Da jeg var 13, tok jeg én toneart pr måned i ett år og lærte meg alle skalaene – pentatonisk, blues, bebop, alt sammen – og alle mulige øvelser og arpeggio-ting, og improviserte bare i den tonearten. Etter en måned byttet jeg, og dette gjorde at jeg ble god til å spille i alle tonearter. Etter hvert var det i hvert fall ikke tekniske begrensninger som hindret meg, og det ga meg en stor frihet som jeg fortsatt føler når jeg spiller.

Pusteteknikk
– Jobbet du like mye med klangpaletten?
– Klanglige ting kom litt seinere da jeg begynte å jobbe med tone, overtoneblåsing og sånne greier. Det var noe jeg kanskje utviklet mer i København. Nå tar jeg pusteteknikktimer hos sangere, det hjelper meg veldig. Jeg føler at jeg har en lang vei å gå der, at jeg kan bli mye bedre. Hvis jeg klarer å utvikle hele spekteret med lungekapasitet og kontroll av spenninger, vil jeg kunne få mer «flow» i spillet mitt.  Det er veldig interessant å lære om hvordan alt, fra tunge og strupe til skulderstilling under spillet henger sammen, det har åpnet en helt ny verden for meg.

– Du er en av dem som nå nyter godt av Norwegian Jazz Launch, lanseringsprogrammet til Norsk jazzforum, Vestnorsk jazzsenter og UD. Ser du resultater?
– Ja. For en som har mange utenlandsturneer er Norwegian Jazz Launch en fantastisk støtte. Programmet har gitt meg noen ekstra økonomiske muligheter til å ta med meg bandet mitt rundt om i verden, slutter Marius Neset, som blir å høre på Kongsberg med kvartetten sin i juli.