Singleslippet tok nettsidene til The Wall Street Journal seg av, lanseringskonserten for albumet gikk av stabelen sist fredag: Hedvig Mollestad Trios «Enfant Terrible» har landet med et brak og på en haug av høye terningkast.
Tekst og foto: Terje Mosnes
– Jeg er spent på denne plata. Musikken trekker i flere retninger enn på den forrige, med ytterpunktene godt representert i uttrykket. Noe er veldig, veldig tungt, noe er skikkelig frijazz og noe er akkordbasert og balladeaktig «nede», sier Hedvig Mollestad Thomassen.
Det er ei snau uke til plateslipp og gitaristen er tilbake i Oslo etter triokonserter på South by Southwest i Austin, Texas, og i New York.
– Hvordan gikk det på SXSW?
– Fint, faktisk. Vi fikk forhåndsomtale i The Wall Street Journal, som også hadde premiere på singelen vår, «Laughing John», og vi spilte tre konserter. En av dem gikk for fullsatt hus på et bra spillested, det var kjempegøy.
– Åpner det for mer USA-spilling?
– Vi får se. Vi hadde leid inn et online pr-byrå og fikk knyttet noen kontakter, så uansett blir det enklere for oss å dra over igjen.
– Tilbake til «Enfant Terrible»: Betrakter du albumet som kapittel tre i en stor fortelling som begynte med «Shoot!» i 2011 og fortsatte med «All of Them Witches» i fjor? Eller er albumet det første kapitlet i en ny historie?
– Sett på fortelling-måten, er plata et kapittel tre. Den henger helt klart sammen med de to foregående, og er sånn sett nok en dokumentasjon eller et musikalsk situasjonsbilde av trioen akkurat der den befinner seg nå.
– Hvordan skiller den seg fra forløperne?
– Den forrige plata hadde flere lengre strekk som var komponerte, og var jevnt over strammere strukturert. Samtidig har «Enfant Terrible» noen veldig lange, tunge partier som minner om de strukturene. I forhold til «Shoot!» har det nye albumet noen flere låter med utvidede akkordprogresjoner, men det har også flere mer åpne partier av den typen som finnes på «Shoot!».
– Tre albumutgivelser på under tre år er høy frekvens?
– Ja, og det viser vel at jeg synes at det er viktig å produsere mye musikk, og å få spilt den inn så snart som mulig.
– Hvorfor?
– Fordi vissheten om at vi skal i studio med nytt materiale driver både Ellen, Ivar og meg framover, og nye utgivelser bidrar også til at vi får nye spillejobber. Heldigvis henger de tingene der sammen.
Kontinuitet
Hedvig Mollestad Trio er inne i sitt fjerde år, og besetningen – gitarist Hedvig Mollestad Thomassen (f. 1982), bassist Ellen Brekken (f.1985) og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad (f. 1981) – har vært den samme siden dag én. Hva betyr kontinuiteten for selve bandprosessen?
– Hmmm, her må jeg tenke meg om….begynner Hedvig. – Vi har jo gått fra å starte på skrætsj til nesten å tilbringe mer tid sammen enn fra hverandre, så vi er blitt kjempegodt kjent. Hele tida har vi vært veldig bevisst på at vi skal fortelle hverandre hva vi mener om den musikken vi lager, og at alle må stå på for gjøre musikken best mulig. Det at alle bidrar med låtskriving, og at vi aktivt jobber ut låtene – melodier, riffs, groover – sammen i studio, gjør at alle tre får et sterkt eierforhold til det som blir laget.
– Når trioen går for fullt på scenen, oppfatter du det da som om dere er seks armer og to bein styrt av én felles hjerne?
– På én måte. Men samtidig er vi jo tre hjerner, og selv om vi vil det samme, er det kjempeviktig at vi forholder oss til hverandre og hører på hverandre. Vi kan jo ikke bare gjette på hva de to andre i trioen vil gjøre til en hver tid, men samtidig er vi blitt vi litt gode på akkurat det, etter hvert.
– Intuitiv forståelse, som kanskje handler vel så mye om erfaring fra all den felles musiseringa?
– Vi kan kalle det intuitivt, men skal huske at det som skjer på scenen også er ting vi har jobba mye med og forberedt grundig. Vi har fortalt hverandre at «her trenger jeg en tydeligere overgang», sånne ting. Vi har jobba med måter å signalisere på, for å gjøre det lettere å være intuitiv og forstå hverandre.
Og det er klart at når du gjort ting i kampens hete på scenen mange ganger, vil du lettere skjønne hvor musikken til en hver tid «går». Men det ligger også en utfordring der, om å prøve noe annet enn det «riktige». Selv om man alltid ønsker å spille tingene på beste måte, er det viktig at det ikke blir sånn at bare én måte er «best» eller «riktig».
– At man ikke lager seg sperrer?
– Nei, vi er nødt til å prøve ting. Der musikken skal inneholde veldig mye informasjon den ene dagen, skal den kanskje inneholde lite den neste. Det som funka i går vil nesten garantert ikke funke i morgen hvis du prøver å gjenta det på nøyaktig samme måte. Veldig mange musikere sier jo akkurat dette, så egentlig er det en klisjé, men det er sånn det er.
– Med alt dere har sammen i trioen, kan du i det hele tatt tenke tanken på å skulle videreføre den med en annen bassist eller trommeslager?
– Det er iallfall en veldig trist tanke! Det handler jo om ting vi har laget sammen…det går ikke an å snakke om det, engang. Når et band har spilt sammen lenge, får man noe som er helt umulig å få til på kort sikt, en helt annen energi i uttrykket enn den du kan merke i mer flyktige konstellasjoner.
Nå har vi bodd i Oslo i ti år alle tre, det har gjort den praktiske delen av samarbeidet lett for oss. Men så skjer det jo ting i folks liv som gjør at de flytter, og som gjør det vanskelig å opprettholde en kontinuitet på det nivået vi har nå. Så jeg ser vel for meg at andre prosjekter før eller siden kan komme til på siden av trioen.
– I de siste åra har du spilt med blant andre Bernhoft, Jon Eberson, Hilde Marie Kjersem og Trondheim Jazzorkester?
– Ja, men i det siste har Bernhoft jobbet solo i USA, Hilde har nytt band og prosjektet med Trondheim Jazzorkester var Elin Rosselands. Jeg skal jobbe litt med Elin til høsten og gleder meg til det; Jon spilte jeg med på Victoria i fjor høst, og hvis han ringer, sier jeg alltid ja. Men det er mye trio nå, vi har turnert ganske mye og spiller en god del skolekonserter. I sommer skal vi innom færre festivaler i Norge enn i fjor og forfjor, men vi skal til jazzfestivalene i Ottawa og Vancouver, og til Duna Jam i Italia for andre gang. Så blir det en tre ukers turné i Europa til høsten.
– Ut på Nightliner-tur?
– Å nei, det er mer snakk om en HiAce treseter. Forrige gang vi var på europaturné, ble det par overnattinger i bilen, vi er fortsatt et budsjettband.
– Litt slitsomt?
– Slitsomt og slitsomt…jeg tror kanskje ikke jeg ser sånn på det, for det er verdt så mye å få gjøre disse turneene og spillejobbene.
Men man må passe på å ikke slite seg ut og huske på å ha det gøy sammen med dem man spiller sammen med. Det er der man skal finne verdien, og jeg har vært utrolig heldig sånn. Ivar og Ellen er de kuleste personene jeg vet om, og vi hadde jo ikke gjort dette om vi ikke hadde syntes at det var verdt det.
– Så da holder du gladelig på til du blir 90 eller deromkring?
– Håper da det. Jeg gruer meg litt til den dagen jeg må sette meg ned for å klare å spille gitar, jeg synes det er deilig å kunne stå på høye hæler og bevege meg. Så jeg håper det blir en stund til.
