Mats Eilertsens Rubicon

Tekst og foto: Thomas Johannessen

”Om livets mange bekker små som til sammen utgjør en hel å. En Rubicon, som må utfordres, krysses, overskrides og tilbakelegges”.

Jeg møter Hr. Eilertsen på Sagene i Oslo. Han er innom byen i et av sine mange ærender. Vi drikker en kaffe og snakker om musikk, hvordan han tidlig ramla borti bassgitaren og musikklinja på videregående. Han forteller at han falt naturlig inn i rollen som musiker, at det kom av seg sjøl. Mats er en lang mann, med myke kanter. Omtrent slik jeg ser for meg musikken hans fra Sails Set, særlig siste spor Alone.

Jeg lurer på hvordan det går med bestillingsverket til Vossajazz.

– Du har en høy produksjon og aktivitetsnivå, med siste års innspillinger som Sails Set, SkyDive- og nå sist på Jazzcode-Størmers Control is for Beginners. Du er en travel mann?

– Joa, men det går greit – liker å ha en del ting å holde på med!

Om å krysse sin egen Rubicon
– Hvorfor Rubicon?  Føles det å komponere som å erklære krig?

– Det ligger overhode ingen krigserklæring bak. Kjenner jo selvsagt til referansen, men for meg handler det mere om «å krysse sin egen Rubicon”. Å utfordre seg selv, sine idéer og tanker og mønstre, tørre konfrontere, utfordre seg selv. Ikke at jeg er så forferdelig radikal av meg når alt kommer til alt. Jeg er jo ganske så konfliktsky som person og forsøker å jobbe med den siden. Mange har drømmer, tanker, idéer, reiser, skifte av jobb osv. som de ønsker å sette ut i live, men det stopper ofte i praktiske problem, eller «tenk om», «hva hvis» osv.

Når det er sagt, kunne jo absolutt foretatt mer drastiske «krigserklærende» valg både med tanke på valg av besetning og musikk, så der er jeg jo mer heimekjær ved å velge folk jeg kjenner og har spilt mye med før og et forholdsvis kjent musikalsk landskap. Da jeg fikk bestillingen var det nærliggende å ta utgangspunkt i folk fra SkyDive-prosjektet som jeg er godt inne i, samt fra trio-samarbeidet med Harmen Fraanje, som jeg også har jobbet mye med. Det føltes helt naturlig å jobbe videre ut ifra dette på daværende tidspunkt, og det har det også vært gjennom hele prosessen. Å jobbe ut ifra tanken om at det er alle disse fine musikantene som skal være med.

Samtidig, på et annet gitt tidspunkt ville det jo kanskje være naturlig å foreta helt andre valg. Jeg har jo flere ideer og ønsker for prosjekt jeg vil gjøre framover, med forskjellige konstellasjoner og instrumenteringer, men man må jo engang foreta et valg og jobbe ut i fra det. Min utfordring er jo i første rekke å i det hele tatt tørre å bryte løs på denne oppgaven, å tre ut av den trygge bakmann/sidemann/bassist-rollen.

Deretter å lage musikk jeg synes er god og som resonerer i meg og medmusikerne og som forhåpentligvis betyr noe i møte med lytteren.

– Hva vil du med musikken din, er det noe du mener tilhørerne bør høre, eller kjenne etter når de lytter?

– Det viktigste for meg er ikke om publikum forstår musikken eller føler at de må forstå noe. Men skulle de føle noe, noe ekte, det være seg glede, melankoli, rytmesug, godfølelse, foretar en indre reise og ser bilder, det er jo bare flott. Er jo absolutt ikke uanfektet av publikums respons.

Inspirasjon
– Hvor henter du inspirasjon fra, hva bruker du som kilde når du komponerer? 

– Inspirasjon kan komme fra hvor som helst, det være seg stillhet, filmer, bøker, musikk, og det er foranderlig og opp til hvor jeg måtte befinne meg til enhver tid. Jeg hører på mye forskjellig musikk og liker tanken om at det muligens lar seg absorbere opp i musikaliteten min og kommer til syne (øre?) igjen på i en annen prosessert form. Men å omsette inspirasjon og input til musikk er jo rent og hardt arbeide. Man må sette seg ned, jobbe med materialet, knyste, kverne, vri. Jeg tror ikke på den romantiske idéen om å vente på at inspirasjonen detter ned i hodet, for så å bare skrive musikken ut.

– Hvordan balanserer du ditt ønske om å presentere komposisjonen slik du har forestilt deg den i møte med improvisasjonshungrige musikere?

– Enkelte sider ved musikken min ønsker jeg jo vil være som den er tenkt, og deler er jo absolutt mer detaljerte enn andre, men jeg forsøker og vil gjerne være åpen og la meg overraske og overtale av innspill de andre musikerne i bandet måtte ha. De besitter en musikalitet og erfaring jeg respekterer høyt. Jeg spiller jo som oftest med improviserende, lyttende musikanter, og liker å betrakte meg selv som en også, og jeg liker å kunne få lov til å foreta selvstendige valg selv innenfor de gitte rammene jeg spiller i, så det aspektet er viktig at det finnes rom for i musikken. Jeg skriver jo ikke detaljerte verker i klassisk forstand som de store komponistene.

En utfordring er jo tosidighetene i det å kunne presentere/skrive noe som har en sterk egensignatur og klar retning, samtidig som det skal føles godt å spille og spinne, dikte videre på, for musikerne. På mitt nåværende ståsted er i alle fall dette viktige sider.

Urframføring på Vossa Jazz
– Har du premierenerver?

– Fram i mot Vossa-konserten har jeg en god del positive nerver nå, må jeg innrømme. Ellers, når jeg spiller, kommer det av og til nervøsitet på de underligste tidspunkt.  Selv etter alle disse åra. Men stort sett er jeg heldig og har ikke for mye av det.

En liten smule er jo sunt, om man får omsatt den energien i musikken og spenning mellom musikerne og publikum. Det er vel noe med det å gå på jobben. Å ha erfaring og rutine, men ikke ta det hele for gitt, men fortsatt ønske å yte noe, risikere noe og dermed ikke være helt sikker på utfallet, å være tent.

– Har du fått satt hele verket på plass nå?

– Nei, så godt som, men ikke helt. Jeg har jo spurt folk som kan tilføre mer enn jeg klarer å forestille meg og ser veldig fram i mot å la meg overraske. Rammene, strukturene, låtene er på plass, men nå siste uka satser vi på å ferdigstille. Få nye ideer, lage ferdige former sammen. Og improvisere litt.

Mats reiser til Voss på mandag. Da har han 5 dager igjen på å forberede seg til urfremførelsen av verket. Det skal han gjøre sammen med Tore Brunborg (tenorsaksofon), Eirik Hegdal (klarinett og saksofoner), Thomas T Dahl (gitar), Harmen Fraanje (piano), Rob Waring (vibrafon og marimba), Olavi Louhivuori (trommer), i tillegg til Asle Karstad på lyd og Tord Knudsen på lys.

Vi gleder oss.