Veldig ofte er det off Broadway det skjer. Sånn er det også i Haugesund sommeren 2013.
Sildajazz har tradisjon med åpning før den offisielle åpninga. 2-3000 mennesker samler seg på Dokken Museum, en nydelig plass, et kvarters gange fra sentrum (i den grad man kan si Haugesund har noe sentrum). Dixieland-jazz på programmet, i tråd med festivalens tradisjoner. Paul Harrison Band er kompetent i sin sjanger, så vidt jeg kan konstatere – selv om publikum ikke legger så mye merke til dem.
Den uoffisielle åpninga av Sildajazz er Haugesunds svar på 1. mai på Youngstorget i Oslo. Her er det mest om å gjøre å treffe og å snakke med venner og bekjente man kanskje ikke har snakka med siste trettidøgn. Men det er koselig for folk flest, og da er vel hensikten oppnådd.
Kultur er lik næring
Næringsminister Trond Giske gjør unna den offisielle åpningstalen på elegant vis. Ikke noe dilldall. Men som næringsminister er han klar på at publikum, også etter festivalen, bør huske på «å bruke sponsoran»!
– God kulturpolitikk er også god næringspolitikk! mener næringsministeren – som i rettferdighetens navn legger til at om helseminister Jonas Gahr Støre hadde åpna festivalen (som planlagt), så ville han helt sikkert sagt at god kulturpolitikk også er god helsepolitikk!
Take 6 for folket
Musikalsk tok det av med den amerikanske vokalgruppa Take 6. De swinger i Michael Jackson-rytmer, men denne gruppa er ikke lenger akkurat spennende. Som de sjøl sier – et sted mellom old school r&b, old school jazz og old school gospel. Helt gæernt går det når den unge barytonsangeren – han har bare vært medlem i 10 år – får lov til å framføre en låt fra sin soloplate. Til fullt playback-komp av en pianotrio som altså ikke fins på scenen! Karaoke!
Men hele sekstetten er flinke til å synge, og opptrer på et vis som for det gjengse publikum åpenbart virker smittende. Mye artig allsang, for de som liker å synge etter en forsanger.
Stillestående
Espen Eriksen Trio inntar Festiviteten til en sørgelig halvfull sal. Kanskje har Haugesund-publikummet ant at dette ikke ville bli helt i toppklasse? Det funker helt OK, med bassist Ole Morten Vågan som «supervikar», mens Trygve Seim er guest star. Men det står for mye bom stille.
Repertoaret er skrevet dels av bandlederen sjøl, dels av Seim. Alt er særdeles pent dandert – og her ligger noe av problemet begravd. Trygve Seim og Espen Eriksen skriver helt like låter. Veldig enkle melodilinjer, som på sitt beste kan minne om Jan Garbarek eller Gato Barbieri. Men som bare sjelden når inn til margen på samme vis.
Denne gang var Festiviteten rett og slett en for stor arena for Espen Eriksen Trio.
Helt ny jazzrock!
Da gikk det helt annerledes for seg på Jimmy Legs! En liten klubb midt i Haugesunds gågate, der bandet gikk på scenen sånn rett etter klokka 22.00. Bandmedlemmene har bakgrunn i smått obskure rockeband (The Low Frequency in Stereo, Wunderkammer), men med jazzpianisten Svein Olav Herstad (Fender Rhodes og Hammond) på laget har de komponert en kvartett som er potent så spruten står! Hele tida!
Kan du tenke deg DePress som et jazzband? Med Pål Jackmann på gitar og vokal? Der vokalen lyder som sampla fra et sted mellom Bulgaria og Kazakhstan – med skarre-r’er? Per Steinar Lie spiller neppe mer enn to akkorder på sin gitar/bass i løpet av settet, men som han spiller! En-er-gi! Mens Ørjan Haaland bak trommene sitter så godt som nede på gulvet, og denger løs som om han var i ferd med å gjennomføre sin siste konsert! Ever!
Den virkelige oppturen under første dag av Sildajazz? The Jackman/Lie/Haaland Set m/S. Herstad! Utvilsomt!
Tekst: Arild Rønsen/Jazznytt
Foto: Sildajazz
