Kulturelt innslag ved Improbasen, antydning til debatt, en og annen vedtektsendring, én forsiktig brannfakkel, svensker om likestilling og strategidiskusjon.
Tekst og foto: Pål Buset
Sjarmerende åpning ved Improbasen og tenåringsband. Fine toner og et lite frampek til enkelte replikker seinere på dagen – om viktigheten i å tilrettelegge for ungdommen – være seg framtidige publikummere, arrangører, managere eller musikere.
Endelig tid for vedtektsendringer og litt action. I det store og hele er det formaliteter, om enn ganske viktige sådanne. Det hele klappes igjennom, en og annen replikk avholdes, og så er også det punktet over. Det viktigste punktet er en liten justering av paragraf 4.1.3. om stemmevekting.
Blant forslagene til endringer som kommer inn, og som ikke kan voteres over før ved neste møte – for øvrig foreslått lagt til Bodø, er å tilføye studentmusikere som landsmøtedeltakere, å forandre et litt trøblete kriterium om storbandmedlemskap, og det er vel egentlig det.
Tid for gruppearbeid
Anders Lønne Grønseth, saksofonist og forholdsvis ung entreprenør, ropes opp til podiet.
– Det er tid for workshop, eller gruppearbeid som det het i gamle dager, opplyser Grønseth.
Han har de siste åra sittet i Norsk jazzforums styre som varamedlem, dessuten har han ansvar for Musikernes arbeidsutvalg.
Møtedeltakerne er delt inn etter fargekoder. Hele regnbuen er representert – fra gruppe rød til gruppe grønn. Som om ikke det var steinerskolete nok, fordeles gruppene på møterom med navn som Frogn, Oppegård og Lofoten.
Jeg tar meg en tur til Frogn der svart holder til. Hver og én skal komme med noen synspunkter på følgende tema, (i) samspillet mellom arrangør og artist, (ii) hva ønskes av de regionale sentrene og (iii) utviklingen på medieområdet.
Praten går med innspill av varierende relevans. Klokka går i raskeste laget, snart er tida nesten over og gruppe svart er fortsatt på første punkt. Møteanmelderen haster videre til en annen gruppe for å forhåpentligvis få med seg litt av diskusjonen under punkt to og tre.
På vei gjennom foajeen passerer han Norsk jazzforums administrasjon. De tar seg en velfortjent hvil mens kontrollkomiteens leder passer på at alt går riktig for seg.
Etter gruppearbeidet skal det oppsummeres. Én etter en ropes fargene opp. Møtelederen koser seg med små morsomheter. Snart må både tante grønn og onkel gul opp på podiet.
Det unike ved at Norsk jazzforum sitter på begge sider av forhandlingsbordet, nevnes. Merkevarebygging er et tema. Viktigheten av at artister tar i bruk egne nettverk. Bedre innsalg fra management. Videre jobb med nettløsninger og nye medier. Regionale knutepunkt. Samarbeid om booking og logistikk. Og standardkontrakt, standardprosedyrer og gjeldende standarder. Sjelden har en møteanmelder opplevd en tilsvarende frekvens av ordet «standard», og han holder seg dessverre bare nesten for god til å sitere fra Peps Perssons gode, gamle reggae-slager ”Hög Standard”:
Är det kontoköp och slavkontrakt, slavkontrakt,
eller konkurrens och statusjakt, statusjakt,
så du blir jagad og jäktad och ensam och rädd?
Hög standard, va fan är hög standard,
hög standard, hög standard
Kanskje begrensa relevans, men ulike standardkontrakter må til, og administrasjonen og styret er til for å hjelpe, og jevnt over er standarden ganske god.
Så har alle regnbuens onkler og tanter uttalt seg, og det er tid for likestilling.
Balanse i musikken
Lisa Dillan, førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole og vokalist, forteller om Balansekunst. Utredningen om kjønnsbalanse innen rytmisk musikk.
– Det er et demokratisk prinsipp, sier hun, at menn og kvinner skal ha lik tilgang på midler, påvirkningskraft og muligheter. Vi må bryte opp i kjønnsmønstre som blir banka inn av populærkultur og reklame. Rosa og kjøkkenbenk er ikke nødvendigvis feminint. Drap og blått er ikke nødvendigvis maskulint.
– I den forbindelse skal vi få besøk av noen svensker.
Et par representanter for likestillingsprosjektet og teatergruppa Vem får höras overtar scenen. Vi presenteres for et kvinnedrevet label med kvinnelig management og kvinnelige produsere som avkler, hersker over, og brysthårbarberer mannlige artister. Om det funker eller ikke, er opp til hver enkelt å avgjøre.
Det høster i hvert fall latter, og er et fornuftig oppspark til nok en svenske.
Det går opp for møteanmelderen at ”Hög standard” må ha vært et slags intuitivt svenskeframpek.
Litar du på myten om vårt rika västerland,
känner du dig trygg och mätt min vän,
eller gnager tvivlet i dig som en dålig tand,
känner du dig lurad på nåt sätt?
Musikklærer og normforsker David W. Flato gir oss 45 minutter om å tenke utafor boksen. Vi er, ikke ukjent, konvensjon- og normstyrte skapninger som både kan og må, ved hjelp av en og annen øvelse og en ikke ubetydelig dose bevissthet, utfordre og kvitte oss med stereotypier og fordommer.
Blant annet kan du, i følge Flato, øke din bevissthet om nettopp dette, ved å krysse armene hver dag – du må bare passe på å gjøre det på en demokratisk og inkluderende måte. Ikke legg den foretrukne armen over den andre hver gang.
Strategidebatt
Etter lunsj fortsetter thrilleren.
Det er tid for strategiplan. Ikke en ny, men snarere revidering av den eksisterende – som omfatter tidsrommet 2011 til 2015.
Det som er kommet inn av forslag til endringer presenteres av Nina Torske. En og annen justering og litt språkpirk, noen omprioriteringer. Dessuten kan møtet foreslå tillegg eller forandringer.
Bugge Wesseltoft vil jobbe med å få opp konsertfrekvensen. Torbjørn Heitman Valum fra Kongsberg Jazzfestival er opptatt av å tilrettelegge for og ta vare på barn og unge. Johan Hauknes, representant for Kampenjazz, vil ha større oppmerksomhet om jazzens kulturpolitiske betydning. Kari Grete Jacobsen, daglig leder i Østnorsk jazzsenter, vil få inn noen linjer om Bergen Big Band, Trondheim jazzorkester og Ensemble Denada.
Med førstegangsdeltaker Maria Utsi fra Vadsø jazzklubb og Varangerfestivalen, stiger temperaturen noe.
– Jeg vil kaste ut en brannfakkel, sier hun. – Strategiplanen er alt for rund i kantene. Det eneste som mangler er fred på jord som et endelig mål. Hvor er de konkrete, viktige punktene?
Applaus.
Styreleder Odd Erik Hansgaard forsvarer strategiplanen. Det ikke unaturlig at den er litt rund i kantene, det ligger i strategiers natur.
– Vi må heller ikke glemme at de har vært ganske gode, åra under nåværende strategi.
Wesseltoft vil også delta i debatten.
– Vi må ikke glemme at Norsk jazzforum er en svært sammensatt organisasjon. Det vil knapt la seg gjøre å skulle enes om en mer spissa og detaljorientert strategi.
Nok en møtedag er ved veis ende og går over i mingling og bespisning. Konklusjonen må vel være at Norsk jazzforum er en ganske så sammensatt og vidtspennende organisasjon, og at det, til tross for at norsk jazz går så det suser, fortsatt er rom for omprioriteringer.
Sett bort fra antydninger til sittesår i baken og gamle, politiske reggae-slagere på hjernen, synes møteanmelderen at også dag to holder forholdsvis hög standard.
I morra smeller det med votering over strategiplan og valg av styreleder.
Som sagt i går: følg landsmøtethrilleren videre på Jazzinorge.no
