Musikalsk oppdragelse

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

I disse valgkamptider er høykultur versus folkelig kultur igjen på dagsorden. Hvordan skal det smale og det fine formidles? Bør det dyttes på allmuen, eller er det kun krydder for fiffen? Gjennom mer enn førti år har Rikskonsertene vært med på å gi ungdommen en nødvendig musikalsk oppdragelse. Framtida er usikker, men enn så lenge er opplysningsmaskineriet i full sving.

Spør du de som lever av såkalt smal musikk er skolekonserter en nødvendighet. Dette er misjon. Det er en sunn dose dannelse for oppvoksende generasjoner. Dessuten er det en kjærkommen inntektskilde.

Produsent i Rikskonsertene, Ingrid Kindem, finner fram i trafikkmølla ved Oslo S og ankommer hotellet vis-à-vis hovedstadens smått gulnende opera. Snorre Bjerck har trukket ut på fortauet med morgenkaffen til en begynnende gryning over indre Oslofjord. Med seg har han en tromme og en liten trillekoffert. Ingrid gir ham en kjapp klem, tar meg i hånda. – Hyggelig, sier hun. – Så det er du som er journalisten.
Sammen utgjør vi følgebil. Snorre og resten av Benedicte Maurseth trio inkludert instrumenter fyller en hvit kassebil.

Over anvisninger fra GPS’en forteller Ingrid om Rikskonsertenes skolekonserter. Ikke bare har ordningen eksistert siden 1968, den omfatter etter hvert svært mange musikere, i år er om lag 800 involvert. Repertoaret spenner vidt og inkluderer i varierende grad elevene.
Nå er Ingrid ute i felt. Hun skal forsikre seg om at alt går på skinner, undersøke responsen fra elevene og hvorvidt lærerne har kontroll over situasjonen.

Snorre har vært med en stund. Første gang som vikar for Tor Haugerud på slutten av åttitallet. Deretter av og på fram til nå.
– Det var en periode jeg ikke gjorde skolekonserter, det må ha vært seint på nittitallet eller tidlig på totusentallet. Opplegget virka ikke lenger seriøst nok, kanskje spesielt fra skolenes side. Lærerne var ikke godt nok forberedt, opplegget fløt ikke godt nok. Kort sagt kunne det virke som om konsertene var litt overflødige. Tar ikke skolene opplegget seriøst, smitter det fort over på elevene.

– Jeg lot meg lokke med igjen og har siden turnert med Transjoik, et prosjekt innafor samisk tradisjonsmusikk, og altså Benedicte Maurseth trio med folketoner. Dette er sjangere som mange elever ikke har et forhold til, og det føles givende å få bidra til å åpne unge ører for uvant musikk, for tradisjonsmusikk. På siste turne nå, som i stor grad har foregått i drabantbyene øst i Oslo, har denne musikken vekka stor begeistring. Det virker som om mange elever fra andre kulturer kjenner seg igjen i folkemusikk. Kanskje har de en tydeligere kobling til en slik musikk. Uansett synes jeg skolekonsertene fungerer svært godt nå. Vi blir tatt godt i mot. Lærerne setter pris på det den kulturelle skolesekken har å by på, og tar opplegget seriøst.

Dagens første konsert, på Hauketo ungdomskole skal vise seg å bli unntaket som bekrefter regelen.

Vi blir vel mottatt. Skolen er skinnende ny, med et svært atrium og – hold deg fast – et elektrisk amfi. Opp fra – hold deg nok en gang fast – badebassenget i kjelleren kommer snart driftsjefen, det som i gamle dager het vaktmester. Han trykker på noen knapper og – bzzz –benkerader sklir ut av veggen.
Kulturkontakten henter kaffe, bandet setter opp to mindre lysrigger og gjør klar instrumentene. Det er klart for akustisk folkemusikk fronta av hardingfele på ungdomstrinnet.

– Det er internasjonal uke, sier kulturkontakten. – Det burde vært flere her. Vi har ikke helt oversikt.
Det har hun dessverre helt rett i. Hvor er elevene? Snart kommer en gjeng åttendeklassinger subbende. Flere blir de ikke, én klasse, kanskje to. To lærere.

Det tar litt tid før jeg forstår at musikerne ikke setter pris på oppmerksomheten de får fra elevene. Ok, de hopper litt rundt i benken, de klapper sporadisk – men er det ikke godt ment?
Det er først på musikernes respons i pausen etter dagens første av totalt fire konserter, jeg forstår hvor ille det står til.
– Så vanvittig provoserende, sier Snorre. Bassist Anders Sæbø Bitustøyl og Benedicte nikker bifallende.
– Det holder ikke mål. Dere må da i det minste klare å holde dem i ro.
Kulturkontakten er spak. Hun forsvinner inn på et tilsluttende møterom med produsenten og bandet. Det prates. Det diskuteres. Det er snakk om å droppe neste konsert, om at skal det være slik, på den måten, kan Rikskonsertene like greit holde seg hjemme. Ingen vits i å musisere på en skole hvis verken lærere eller elever bryr seg.

La gå, sier bandet. Det er ikke sånn det skal være, men ok, vi gir dem én sjanse til.

Slik er det gjerne med ungdomsskoleelever: De skifter raskere enn været. Hvis én eller muligens to åttendeklasser er i stand til å lage et lite helvete, kan resten av skolen vise seg å være både interesserte, disiplinerte og nysgjerrige.

Det siste adjektivet er viktig for Snorre.
– Misjonsaspektet ved skolekonsertene er viktig. Det er selvfølgelig en viktig inntektspost, men det mest givende er ikke sikkerheten, men det å kunne gi elvene en musikalsk opplevelse de ikke nødvendigvis normalt ville funnet fram til. Om så kun én av de små hormonfylte menneskene blir nysgjerrig, tenker ­– kult! – det der vil jeg finne ut mer om, er jobben gjort. Vi bidrar til musikalsk oppdragelse og begeistring.

Fjortisene stimler seg da også omkring musikerne og de mer eller mindre velkjente instrumentene etter fullført konsert: Snorres perkusjon, Benedictes hardingfele og Anders kontrabass, alt innbyr det til fikling og spørsmål. Også journalisten, kanskje særlig kameraet hans, er de nysgjerrige på.
– Er du en del av bandet?
– Nei, sier jeg. – Jeg er bare journalist. Jeg skriver sak på skolekonserter.
Jeg vifter dem bort, klå heller på den marokkanske tromma til Snorre.

­– Det var litt synd, sier Ingrid på vei til bilen etterpå. – At det skulle bli sånn akkurat i dag. Men, fortsetter hun, liksom slår ut med hendene uten å slippe rattet, – det er jo også en del av hverdagen for oss i Rikskonsertene. Det er grunnen til at jeg drar på en visitt som denne. For å forsikre meg om at det ikke blir som under første konsert i dag. Heldigvis var det eksemplarisk oppførsel på konsert nummer to, og nå skal de videre til steinerskolen på Nordstrand. Det blir sikkert kjempeflott. Det er uansett et tøft format for skolekonserter, akustisk trio.

Der mer eller mindre taktfaste fjortishender i første konsert medførte utilsikta polyrytmikk, er alle hender i konsert nummer to underlagt streng kontroll. Lærerstabens spesialkommando er tilkalt. Skolens myndige, gråhårede sitter strategisk utplassert. De mest sprellete av elevene, de mest hormonboblende, er under kontroll. Ikke noe problem. Se: vi bare setter oss på dem.

For Snorre er det viktigste å forbli egne kunstneriske ambisjoner tro. Der er den kulturelle skolesekken, som i disse dager tilbyr alle elever totalt tjue konserter i løpet av ti år med grunnskole, med på å gi et trygt rammeverk. Ellers har Snorre som mange andre rytmiske musikere livnært seg ved å undervise på kulturskole. Mer oppsiktsvekkende har han i perioder spedd på som teknisk tegner for riksantikvaren i Trondheim, og under diverse arkeologiske utgravningsarbeider.
– Det er viktig å ikke gå lei. Prosjektene du arbeider med, gruppene du turnerer med, må gir stor nok variasjon, være utfordrende. Det er viktig å opperettholde kunstnerisk valgfrihet, og det har jeg greid. Jeg har fulgt min linje, sånn reint kunstnerisk, hele veien. Min sti. Det er viktig, og der tror jeg skolekonserter er helt nødvendige, både som levebrød og oppdragelse, for musikere så vel som elver. Som sagt, for meg er det en slags misjonsvirksomhet.