Nyheter

Storband uten grenser

Bli med på veien med Ensemble Denada i Italia. Gjeldskrisen demmer slett ikke opp for kulturell utveksling.

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

Med femten musikere, én journalist og unevnelig mange kilo i overvekt, begav Ensemble Denada seg ved juletider i 2012 ut på turné i Italia. Hvordan står det til med jazzapparatet i et land der kulturstøtte er skåret ned til beinet?
Jazzinorge ble med, og forsøker i denne føljetongen å kombinere turnédagbok med lettbeint, kulturpolitisk analyse.

Et sterkt hjerte
Helge Sunde, komponist og ensembleleder, har vært på Fuimicino-flyplassen i Roma tidligere. Blant annet en gang på åttitallet. Da, som nå, kunne han se instrumentene inne bak bagasjefordelingsbånda. Han kunne se dem, men siesta er siesta. Bakkemannskapet lukka porten, og han måtte vente et par timer.
Kanskje er det derfor han nå, noen tiår seinere, fekter så iherdig med lemmene og snakker hektisk på internasjonalt. Vi kan se bassaksofonkassa, vi kan se ståbasshalsen. De står der inne, rett bak forhenget. Vi må bare få bakkemannskapet til å bære dem de få meterne ut til oss, til musikantene og journalisten.

Noen uker tidligere ringte Anders Eriksson:
– Hyggelig at du vil være med, men dette blir ingen glamorøs tur, advarte han. – Dette blir turné for viderekomne.

Produsent, turnéleder og trompetist Anders Eriksson (foto: Pål Buset)

Det er en fordel med et sprekt hjerte, er du produsent og turneleder for et 15-mannsensemble som Denada. Det er produsent og trompetist Anders som venter med billettene ved skranka når flytoget ikke kan ta den vanlige ruta gjennom Gjelleråsen. Det er Anders som booker transport og forhandler med lokalt byråkrati. Når noen forsover seg eller det snør på Kastrup, er det opp til Anders å ta affære, ordne opp.

Etter et flybytte på Kastrup leter vi altså etter bassaksofoner og –halser i Roma. Snart har gestikulering og roping på mer eller mindre eksisterende språk ført fram. Bandet og journalisten kan rulle ut gjennom tollen til et romersk fortau bada i bleik ettermiddagssol.
– Velkommen til Italia, sier Anders over den innleide bussens høytaleranlegg. – Nå kjører vi til Foligno i Umbria, cirka to og en halv time. Om en times tid, tar vi vår første pizza-stopp. Jeg har forhørt meg med sjåføren, han vet om et bra sted på veien.

Utypisk arena
Noen timer seinere og en og annen u-sving og bussjåføren har visstnok brakt oss trygt fram. Kan det stemme? Ved første øyekast ser det ut til at vi virkelig har nådd endestasjonen, selve slakterhuset. Bassist Per Mathisen uttrykker redsel for at noen skal koke lim på oss, her vi kjøres inn bak høye metallporter til noe som vanskelig kan beskrives som annet enn en nymotens industrihall.
Men, nei, det er ikke lim, men pizza og musikk som produseres her i hallen på Folignos Alnabru. På bordene står reservasjonskort. Etter antallet å dømme, ser det ganske lovende ut.

Foligno er kjent for sin årlige elektronikafestival, kanskje også en sjanger som ved første øyekast ser ut til å kle lokalene bedre.
– Det er ikke en typisk jazzklubb, kan Enrico Iubatti, Anders mann i Italia bekrefte.
– Jeg hadde egentlig booka inn Denada på en liten jazzfestival ikke langt fra Roma, men de hadde ikke råd til å betale leia på lokalene de bruker. Denne klubben her, Serendipity, kjører normalt klubbkonsepter med mer elektronisk musikk. Denada blir nok delvis noe nytt for dem, men believe me, interessen er der, det kommer til å bli stor stemning.

Gjennom booking- og management-byrået Around Jazz, som Enrico har drevet et par tiår, har han mye å si for hvilke internasjonale jazzartister, i økende grad også norske, som til enhver tid ruller rundt på de italienske veier – så vel som i enkelte andre europeiske land. Det er ikke første gang Around Jazz formidler Denada i Italia. Kontakten ble oppretta for mange år siden gjennom Kjell Kalleklevs mangslungne internasjonale nettverk.

Trombonist Erik Johannesen forbereder seg (foto: Pål Buset)

Vel framme ved den utypiske klubben, tar Anders igjen på seg guide-hatten og griper til bussmikrofonen.
– Nå bærer vi inn instrumentene. Kompet og Holger (Schwark, Denadas faste, tyske lydmann (journ.anm.)) gjør klart til lydprøve mens solistene og journalisten kjører videre inn til sentrum for innsjekking på hotellet.

Foligno har et fint lite sentrum. En provinsiell jernbanestasjon, et lite torg med platantrær, gamle villaer og treetasjes murhus. Etter en rask gjennomgang av hotellrommets fasiliteter er det ut i bussen og tilbake til klubben. Bak en svær metalldør er bandmedlemmer og lydmann og lokalt ansvarlige i gang med en salig blanding av rigging og lydprøve. Mikrofoner skal plasseres og testes og flyttes på. Notestativ står i veien. Det trengs mer lyd i monitor. Can I have some more saxophone, please?

Holger snakker med sine italienske motstykker. En stige bæres inn, settes opp. Noen klatrer opp, fikser litt på lysriggen. Det er tid for en rask prøve. Femtenmannsbandet raser av sted gjennom begynnelsen av ”Moosic” før vi geleides backstage for pasta og hovedrett på italiensk manér. Også i Italia nærmer det seg jul. Også i Italia skal det spises gris: Svinekam garnert med sjysaus og stekte poteter etterfølger pasta med steinsopp. Det er godt. Rundt bordet går praten, jazzsladret.
– Husk at journalisten er her, sier trombonist Erik Johannesen.
Det skal vise seg å bli et mantra i løpet av de neste dagene. Journalisten ditt og datt. Vokt deg vel for hva du ytrer ellers dukker det opp på VG-nett. Nu vel.

Godt pressearbeid
Det er tydelig at Enrico Iubatti og Around Jazz har forstått ett og annen om pressearbeid. Flere aviser har omtalt Ensemble Denadas lille turné, og ikke minst er oppmøtet over all forventning, bordreservasjoner eller ikke. Der det slett ikke er noen garanti for at et italiensk ensemble ville trukket publikum på en jazzklubb i Norge, fyller et norsk band opp i klubben og pizzarestauranten på Folignos Alnabru. Her er tilsynelatende god grobunn for kultur blant bilbutikker og konkurstruede verksted.

De spiller et tight sett, ingen tvil om det, og det ser ut til å falle i smak på tvers av aldersgrupper. Trange tider og manglende kulturstøtte eller ikke, Ensemble Denada vekker begeistring. Uvant lokale og utypisk publikum, men for et liv det skaper. Dette er ikke et avmålt jazzpublikum som holder seg i bakgrunnen for å så tusle hjem i stillhet etter musikken. Her klappes og hoies det, autografer skal skrives og musikerhender ristes hjertelig.

Ensemble Denada presenterer norsk poesi for et italiensk publikum (foto: Pål Buset)

Jeg slår av en prat med en kamerat av Enrico etter konserten. Han har urovekkende god oversikt over hva som rører seg i norsk jazzliv, og i cd-hylla, eventuelt på harddisken, er Denadas to utgivelser trygt plassert.
– Jeg har sett fram til konserten. Kombinasjonen av storbandmusikk, elektroniske elementer og live visuals, gjør det til svært interessant musikk. Dessverre skjønte jeg ikke så mye ut av den norske poesien, ler han. – Det var stemningsfullt, men jeg aner ikke hva det handlet om.
Han kan nok ha rett i at Olav H. Hauges ”Mange års røynsle med pil og boge”, til tross for at det er et svært vakkert og presist dikt, er ganske uttilgjengelig for et italiensk publikum.

Taktisk turnévirksomhet
Tilbake på hotellet er det tid for vin og ettertanke, eller kanskje er det sladder? Det sladres en del på turné må forstå. En helt egen dynamikk oppstår når femten musikere legger ut på veien. Her er hele spekteret – blir jeg forklart – fra de som tar push up på rommet, til den siste nachspiel-deltaker.

Over en skvett ikke udrikkelig rødvin deler Anders noen av sine tanker om turnevirksomhet i en tid prega av økonomisk kollaps og tiltakende sosial usikkerhet.
– Å booke en turné i Sør-Europa er i ferd med å bli ganske komplisert. Det er ikke det at interessen eller spillestedene ikke lenger finnes, det er vel heller et spørsmål om mindre kjøpekraft eller ingen eller små offentlige midler. Allikevel tror jeg det er helt avgjørende å få norsk jazz ut på kontinentet. Selvfølgelig må vi kunne leve av det, men det er veldig viktig å spre ordet. Hvis vi ikke hadde dratt på denne turneen på tross av dårlige økonomiske vilkår, hvordan skulle vi da bygd oss et publikum? spør Anders retorisk.
– Kanskje er det dårlig med penger, det er like fullt nødvendig å spre vår musikk i en gammel kulturnasjon med 70 millioner innbyggere. Drar vi på en turné med litt lavere inntjening nå, vil jungeltelegrafen sørge for musikksalg og, kanskje viktigere, åpne for at vi får spille på større festivaler ved en seinere anledning. Og etter en krise kommer det som regel en opptur.

Også i 2007 var Denada på turné i Italia. Da i Trieste, Roma og på Sardinia. Det må ha vært en ganske så vellykka turne. I det minste inspirerte den Helge Sunde til en aldri så liten suite bestående av tre låter navngitt etter de samme byene: ”When in Rome”, ”Valse Trieste” og ”Molto Alghero”. Sistnevnte høster latter blant publikum. Samtlige er å høre på Denadas sisteskive, Finding Nymo, og er fast del av bandets Italia-repertoar disse desemberdagene.

Det glamorøse turnéliv
Ny dag, nye muligheter og journalisten forstår hva Anders mente med turné for viderekomne. Etter noen knappe timers søvn og en utilsikta boikott av frokost, er det lite glamorøst over isjas på en buss. Vel, vel. Nytter ikke å være førstemann i seng er du redd for å gå glipp av litt skikkelig juicy jazzsladder. Det blir ikke VG-nett sånn helt av seg selv.

Bussliv (foto: Pål Buset)

På bussen mot Sacile går turnélivet sin ujevne gang. Trombonist Even Kruse Skatrud nynner seg gjennom noteblader bak et par støydempende øretelefoner, lys- og elektronikkmann Peter Baden leker seg med iPad og –Phone,  han filmer flimringa på Pad-skjermen med en liten, magnetisk makrolinse han fester på telefonen. Kanskje kan det slenges over lerretet på kveldens konsert? Gitarist Jens Thoresen sover tydeligvis godt på buss. Lenger framme diskuterer Helge Sunde ett eller annet med Anders Eriksson, før sistnevnte igjen føler guide-kallet og utbasunerer både kaffepause og lunsj over høytaleranlegget.
Vi stopper på et stort, arkadeforma kjøpesenter. British Airways har rota bort bagasjen til Holger Schwark. Mens vi andre spiser handler han sokker og t-skjorter.

Videre ruller vi opp gjennom et flatt delikatesseland. Her er vi ikke langt fra verken vinranker, ost, feite, italienske griser eller byer hvis navn er betegnelse for matretter. I utkanten av Bologna tar turguide Anders igjen mikrofonen fatt.
– Vi er litt forsinka, sier han. – I Sacile kjører vi rett til venue, så blir det opprigg og lydprøve. Hotellet får vente.

Dette er del av en artikkelserie om en førjulsturné femtenmannsbandet Ensemble Denada gjennomførte helt mot slutten av 2012. Jazzinorge ble med for å undersøke vilkårene for det glamorøse turnéliv på kriserammede italienske veier.
Betyr trange tider kroken på døra for eksport av norsk jazz til Sør-Europa? Det virker ikke sånn. Fortsettelse følger snart.

 


Fra forsiden

Nyheter

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Nyheter

Jazznytt18 på Deichman om musikkglede og rasisme

Høstsesongen av Jazznytt18 er i gang, og talkshowet arrangeres nå i den staselige Deichmansalen i Bjørvika, i det som er kåret til verdens beste bibliotek. Neste arrangement er førstkommende onsdag, 20. oktober, kl. 18.

Meld deg på vårt nyhetsbrev