Fortellingen om jazz på Hadeland

TEKST: PÅL BUSET
ARKIVFOTO: HADELAND JAZZFORUM

I mangel av et tilfredsstillende musikalsk tilbud og et møtested for likesinnede, bestemte fem venner seg for å ta saken i egne hender. For tredve år siden rundt et bord på Hadeland ble en av de mest suksessfulle innlandsjazzklubbene i Norge drodlet fram på et ark. Hadeland jazzforum feirer tre tiår med månedlige konserter. Vi får historien oppsummert av to av de opprinnelige fem, Live og Leif Mangerud.

I begynnelsen
– Så hvordan begynte det?
Leif: – Det var den andre oktober i 1982, vi var to par og én enslig som satt og drodla litt over bygdas fasiliteter og mulighetene til å gå ut, og de var heller små, i hvert fall slik vi så det. Det var da vi bestemte oss for å ta saken i egne hender og starte en jazzklubb. Vi hadde snakka om det før òg, men denne kvelden var det en som sa «nå tar vi fram blokk og penn, og så gjør vi noe». Allerede den tolvte november var vi i gang, da hadde vi stiftelsesmøte og åpningskonsert på nå nedlagte Brandbu hotell. Det gamle trehotellet med glassveranda finnes ikke lenger.

– Det var kort vei fra idé til produkt, forstår jeg.
Leif: – Ja, vi var ganske grønne og ferske i lakken, og ikke spesielt redde for noen fallgruver, men vi visste jo noenlunde hva som skulle til for å få til en konsert. Vi hadde en ganske bratt læringskurve de første åra.

– Hva bestod aktivitetstilbudet på Hadeland av på begynnelsen av åttitallet?
Leif: – Det var viseklubb og dansegrupper og trekkspill, men det var lite både klassisk og jazz, det var vel ikke et jazztilbud overhodet. For å oppsøke konserter måtte vi inn til Oslo – det er jo ikke mer enn en time og ti minutter inn med toget, og det er jo, hva skal jeg si, noen ganger en venn og andre en fiende.

Live legger til: – Målet var ikke kun det musikalske, det var like mye et ønske om å skape et treffsted for våre likesinnede. Hvis vi dro til Oslo på konsert møtte vi ikke så mange kjente.

– Og etterspørselen var der?
Leif: – Jeg må jo si det. Det viste seg i alle fall å være det, i raskt økende medlemstall og oppslutning. Vi hadde en ambisjon om å ha én konsert i måneden, et variert jazztilbud. Etter hvert tillot vi oss én årlig blueskonsert, og én kveld i året med lokale talenter, og da uavhengig av sjanger.

Live: – Målsetningen nådde vi med en gang. Åpningen var som sagt i november, og andre konsert var i desember. Da var vi så dristige at vi hadde Big Chief her, og det var vi redd vi ikke skulle greie, men det var en suksess. Den første kvelden var mer for å lodde stemningen – er det interesse for og plass til dette? Da hadde vi et band fra Gjøvik som het Jazz Invaders. Oppslutningen var over all forventning helt fra første kveld.

Hvordan var veien fram til egne lokaler – til Huset på Brandbu?

Live: – Den var lang.
Leif: – Til å begynne med prøvde vi å legge konserter til alle de tre Hadelands-bygdene, men det ble litt for krevende, så etter hvert begrensa vi oss til Gran kommune, og et fast sted, for det viste seg at folk ville ha forutsigbarhet når det gjaldt så vel lokalitet som tidspunkt. Og det falt seg naturlig at det ble Gran, det var de som stilte best opp når det gjaldt tilskudd og praktisk bistand.

Live: – Eget klubblokale fikk vi faktisk ikke før etter nesten tjue år. Da vi endelig fikk komme til i våre nåværende lokaler fikk vi lov til å utvikle og utforme det sjøl. og fikk det egentlig sånn som vi ville ha det, og sånn er det den dag i dag.

Fra fjern og nær
Og her er bragden i det Live og Leif var med på å starte opp. En klubb som har holdt det gående med månedlige konserter i tredve år. Det å starte jazzklubb på 80-tallet, en tid da menge klubber gikk dukken, var, i følge Live, slett ikke så vanskelig som Norsk jazzforbund i en nokså lunken uttalelse skulle ha det til.

– Da vi starta opp trodde vi at jazzmusikere var mye mer opptatt enn det de egentlig var, så jeg kan vel ikke påberope meg noen særlig ære for at jeg greide å få dem hit, for de var faktisk spillesugne og hadde for få jobber. Men det er klart, var det snakk om en fredagskveld er det klart vi kanskje ikke fikk førstevalget. Sjangrene har jo også utvikla seg en del, jazz omfatter ikke akkurat det samme nå som på åttitallet, eller på begynnelsen av nittitallet. Da gikk det mer i jazz-rock, med navn som Cutting Edge, Out to Lunch og Anne Marie Giørtz Band, blant andre, de var en del innom klubben på den tida.

Leif: – Brass Bros, eller Ytre Suløens Jass-ensemble, hadde vi  stor suksess med, de gav oss…
Live: – god økonomi, gjennom kirkekonsertene. Vi begynte ganske tidlig med kirkekonserter. Noe de ikke var helt vant til her på bygda, så det var en liten prosess vi måtte gjennom før vi fikk arrangere konserter i kirka her, men det var en tradisjon som sto seg til inn på totusentallet. Vi fylte virkelig kirkene.
– Ja, sier Leif. – Det slo skikkelig an. Og etter hvert fikk vi mange store navn. Jan Garbarek, Arild Andersen, Trille og Willem Breuker Kollektief, for å nevne noen fra den første tida. Og så var tidligere nevnte Brass Bros innom på en turne med Lester Bowie. De starta faktisk turneen her.
– Det gjorde Willem Breuker òg, legger Live til. – Jeg synes vi var ganske modige som torde å si ja til sånne artister, og vi var vel egentlig ganske livredde da Lester Bowie skulle komme. Da visste vi ikke helt hva vi hadde tatt på oss, men det gikk fint det. Han fikk smaken på akevitt, han.
Latter.
Leif: – Du trenger kanskje ikke skrive det sånn, men han ble så begeistret over publikummet at han lånte bort hornet sitt …
Live: – ja, han gikk rundt i salen, lot publikum prøve hornet. Det var en helt utrolig stemning, ble et skikkelig show. Jeg tror ikke alle som var i salen var klar over hvilken stjerne de hadde på besøk.

Gi slipp
– Men du må få med det, sier Live. – Jeg tror det er en ganske enestående historie med en så veletablert jazzklubb utenfor de store byene. Også er vi heldige som er omgitt av så mye entusiastiske folk, ikke minst unge folk som har hatt lyst og vilje til å ta over etter oss.

– Hvordan var det å skulle gi slipp på klubben?
Leif: – Nei, man må jo slippe til yngre, ellers dør det, sånn er det bare. Og så var det interesse blant yngre folk, og da er det jo lett å gi slipp. Folk som driver i dag gjør det veldig bra, så det har vært smertefritt.

– Og de holder på grunnverdiene? De spiller ”riktig” musikk?
Leif: – Verden var noe smal, i hvert fall for min del, og jeg tror jeg og mange som var med i begynnelsen hadde et ønske om å utvide sjangerbegrepet noe, fra mer tradisjonell jazz. Ta inn flere former uten å glemme det opprinnelige.
Live: – Klart det har vært en utvikling, og jeg synes kanskje jeg ser det, etter at jeg gikk ut av styret etter å ha drevet med booking i tjue år, at jeg nok ikke var så modig når det kom til å satse på de unge og spillesugne som de som sitter i styret nå. Og det er kjempespennende. Det skjer veldig mye interessant i ung, norsk jazz, også sammenliknet med for tjue – tretti år siden.
Leif: – Ja, det er betryggende å høre. Da vet vi at vi har god ferskvare på rullatoren til vi blir skikkelig gamle.
Live ler. – Men vi skal ikke hive de gamle for det.
Leif: – Mange fine opplevelser med, i anførselstegn, ”den gamle garden” òg. Jazzmusikere som holder liv i mer tradisjonelle sjangere, eller som har holdt det gående helt fram til nå. Det er nok færre gamle travere på klubben, men det spiller ingen rolle. Vi liker det som blir presentert i klubben, og vi liker også å oppsøke andre miljøer som Herr Nilsen i hovedstaden.

Poteter
Live: – Vi har noen gode historier, men de bør vi kanskje ikke ta her, vi må jo hegne om musikerne, men vi har hatt ganske mange interessante overnattingsgjester opp gjennom åra. Det er dårlig med overnattingsmuligheter på Brandbu, og ofte lavt budsjett for musikerne, så unga våre har vel egentlig vokst opp med musikere som overnatter i huset her før de skal videre på neste spillested …
– Det har vært mye liv?
Live: – Ja, det har vært mye morsomt rundt det, og det er klart det, når du kommer fra konsert, er det ikke nødvendigvis slik at alle går å legger seg med en gang. Men det synes jeg bare er positivt, at unger får oppleve å være omgitt av interessante mennesker – at noen setter seg bak pianoet, at noen drar en låt. Vi er jo så heldige at vi har en diger gardsbygning, så vi har jo plass til det òg. Det har vært mange morsomme episoder med det.

– Du legger opp til det. Er det fare for at dere kan dele en anekdote? Kanskje en litt ufarlig en, så det ikke blir trøbbel med artistene.
Leif: – Nei!
– Da kan jeg jo bare sitere deg på det.
Live ler.
Leif: – Vi har én som er helt ufarlig, men veldig morsom. Det var Trille med band, dansker. Det var veldig hyggelige folk og vi satt og spiste frokost. De skulle til Lillestrøm på neste jobb, så de hadde relativt god tid. På den tida produserte vi poteter – og noen vi skulle levere poteter til ringte og sa ”vi må få leveransen i dag”, og den var egentlig ikke planlagt før til dagen etter, så da var det bare å sette i gang. Det måtte trilles fram på jekketralle i døråpningen der potetene skulle pakkes, og jeg hadde ingen til å hjelpe meg, men: – jo, ”skaff øl! så skal vi hjelpe til”, sa bandet til Trille. Så det var Trilles band som trillede kartofler.
Live: – De fikk kjeledress og pils og trilla poteter mens Trille satt inne og strikka.
Latter.
Leif: – Det var en ganske uskyldig og søt historie.

Betydning for lokalmiljøet
– Dere er kanskje ikke helt upartiske, men hva tror dere klubben har betydd for lokalmiljøet?
Live: – Det tror jeg er ganske mye. Vi ser jo at klubben brukes som en del av presentasjonen av kommunen, og vi har fått god støtte og mye hjelp fra kommunen. De ser at vi er, og har vært, en seriøs klubb, at vi har fått godt fotfeste her på bygda.
– Jeg vet ikke om du vil supplere? sier hun henvendt til sin ektemann.
Leif: – Jo, jeg kan nevne det at i 1996 stilte Hadelands-kommunene og Oppland fylkeskommune med en del penger for å lage en kulturhelg med presentasjoner innen de fleste kulturformer. De spurte oss først én gang, og vi forklarte vi at vi hadde sett så mange miljøer som hadde vanskeligheter med å svelge både klubb- og festivaldrift, og at den fella aktet ikke vi å gå i. Skal vi være klubb, burde vi begrense oss til klubbdrift. Men så ble vi spurt en gang til – da utfordra de oss og rocke-klubben, da var det etablert en rockeklubb i kommunen òg, og da tok vi utfordringen og var tekniske arrangører for …
Live: – seks og tjue konserter på fire dager. Det var helt fantastisk. Det var alle sjangere …
Leif: … ja, det var torader og gammeldans og det var klassisk, og ikke minst jazz …
Live: … og populærmusikk og kor.
Leif: Åpningskonserten var London Brass i produksjonshallen på Hadeland glassverk.

– Da gjenstår det bare å ønske til lykke på dagen. Måtte det bli tredve nye år!

Hadeland jazzforum feirer med brask og bram fredag den 30. november. i ”Huset” på Brandbu. På plakaten står Arild Andersen trio med Tommy Smith og Paolo Vinaccia.