Ut til nye ører

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

På oppdrag fra Østnorsk Jazzsenter, med et ensemble i ryggen og en hvit kassebil, har saksofonist og komponist Anders Lønne Grønseth i høst funnet fram til og gjort seg bruk av alternative rom og publikum for sin musikk.

Midt i rommet, en kvintett: el-piano, perkusjon, tuba og to ganger treblås. Rundt dem: kunststudenter i varierende alder med pensler av ulik tykkelse, maling i ulike nyanser av gult. De reagerer ulikt på musikken. Inn gjennom vinduene faller flatt oktoberlys med liknende farger og nyanser – gule blader, sprikende greiner i sort mot lys, grå grunn.

Tidligere på morgenen, nede på stasjonen ruller en hvit kassebil inn på parkeringsplassen. Ut kommer Anders Lønne Grønseth. Han trykker meg i hånda, rister den. Ut av intet dukker Martin Taxt (tuba) og Hanne Rekdal (fløyter og fagotter) opp. Litt etter kommer også Anders Aarum (tangenter) småløpende over plassen.

Vi ruller ned under sentrum og fjorden og ut mot Asker kunstfagskole mens Anders informerer om at Andreas Bratlie (tabla og perkusjon), har valgt en annen rute under fjorden, fra Drøbak. Det går kjappere, er du bosatt i Vestby.
– Normalt er også Morten Barrikmo (klarinett) og Sigrun Eng (cello) med. Til sammen er vi syv stykker som utgjør Mini Macro Ensemble.

 

Pilotprosjekt
Våren 2011 ble Anders kontakta av Østnorsk Jazzsenter med et forslag. De ville få i gang et pilotprosjekt for å øke sin aktivitet på den utøvende fronten på Østlandet. I samarbeid med Anders utvikla de prosjektet Residerende artister i Akershus som en løsning for å gi rytmiske musikere nye plattformer.

Anders legger ut om prosjektet i kassebilen ut mot Sandvika.
– Det er ikke helt ulikt mer ordinær turnevirksomhet. Publikum og steder er annerledes, men selve booke- og koordineringsbiten er ikke helt ulik. Det er mange søknader som skal skrives, og ikke minst rapporter som skal leveres. Vi har fått noen mindre honorarer, men det meste av inntekt kommer gjennom støtte fra Kulturrådet, fra Akershus Fylkeskommune og Norsk Jazzforum.

Asker kunstfagskole er bare en av mange institusjoner og scener Anders har booka seg og ensemblet inn på i løpet av høsten. Prøveordningen som residerende musiker i Akershus har resultert i to runder i fylket, én i august og én i oktober.

Etter fullførte studier i 2006 har Anders drevet turnevirksomhet for å livnære seg, blant annet i regi av Rikskonsertene, der Anders har bidratt med konsertforestillingen ”Lyden av Munch” med gruppa Sphinx. Dessuten underviser han jazzsaksofonelever på Toneheim Folkehøgskole.

Om å spille blå
Denne bleike høstdagen med småregn og lavt skydekke, er det altså fargelære på programmet. Kanskje ikke det du normalt forbinder med et jazzensemble, men ganske overbevisende så fort det er i gang.

– Ok, sier Marianne Brekke, lærer på Asker kunstfagskole henvendt til elevene. – I dag, på andre dag med besøk av musikerne, skal vi ha et litt annet opplegg. Det ble veldig intenst i går, så tror vi skal gi både musikerne og oss selv litt mer luft. Vi arbeider i sett, og tar pause i mellom. Først starter vi med rødt. Altså, musikerne spiller rødt, og dere maler det ut, ikke sant?

På lærerværelset, etter knappe tjue minutter med rødt, blir forholdet mellom farge og musikk, eller kanskje billedkunst og musikk diskutert.
– Kadinsky malte til musikk, sier, Jean-François Nicolas, en annen av skolens lærere. – Lurer på hva det gikk i da?
– Tolvtonemusikk, sier tubaist og wikipedia-ansvarlig Martin. – Den andre Wienerskolen.
– Han jobba jo mye sammen med Klee, legger Marianne til. – De var begge opptatt av å male ut musikk. Tematisere musikk. De var opptatt av improvisasjonen.

– Ja, dere, sier Marianne etter pausen – nå tar vi blått.
Hvordan spille blått uten at det blir blues?
Blått begynner med gnikking på en tuba. Lyse klokker. Skarp perkusjon. Høye frekvenser. Pustesaks. Forvrengt rhodes.

Musikken gir svært ulike utslag på lerretet. Ulike elever med ulik teknikk og ulikt nivå. Enkelte tar større hensyn til rytmen enn andre. Jeg følger med på en fyr i trange bukser og svart hettegenser. Det ser ut til at han har falt inn i en tilstand av rytmisk impresjonisme. Dutt dutt dutt, med penselen, ulike nyanser mot lerretet og i takt med musikken. Han smådanser. Maler og beveger seg med musikken. Det ser ut til å funke.

Nye, rytmiske beitemarker
Tilbake på lærerværelset spør jeg om hvordan det er å spille såpass langt utafor ensemblets normale tumleplasser.
– Normalt spiller vi låter, og bruker improvisasjon som ingredienser i en komponert helhet. Det er faktisk en hel del noter i dette bandet, men disse dagene har vi kun bedrevet fri improvisasjon med den forholdsvis klare rammen som fargene gir. Det er uansett veldig givende, og for så vidt også utfordrende å jobbe i et format som dette. Jeg tror det er veldig sunt for oss, som ensemble kan vi vokse mye på å gjøre noe som er litt utenfor de rammene vi er vant til. Kort sagt er nok dette Mini Macro Ensemble på sitt frieste.

Etter å ha spilt ut fire farger, etter en huskonsert – en ekfrase til et elevverk utvalgt av Marianne og Jean-François, er Anders om Mini Macro Ensemble ferdig med fargelære for denne gang.
– Håper vi kan få dere tilbake på samme tidspunkt neste år, sier Marianne og ser ut til å være fra seg av begeistring. – Dette var bare så kult, altså!
– Ja, dette var kjempemoro, sier Anders. – Det gir en helt egen energi. Det er veldig givende å spille når det skapes noe på alle kanter, samtidig.

I kassebilen innover mot Oslo snakker Anders om betydningen av lokale nettverk.
– Det har vært en av utfordringene, å finne fram til og benytte seg av eksisterende nettverk. Det er ikke bare lett å skulle kartlegge et fylke. Du må finne fram til institusjoner og bedrifter, og ikke minst de enkeltpersonene som har noe å bidra med eller som kicker på idéen. Dessuten må du drive innsalg. Forklare og overbevise om at det du tilbyr har en verdi. Heldigvis har jeg kommet i kontakt med mange ildsjeler og ressurspersoner lokalt, som igjen åpner opp sine nettverk.

 

– Og du tror det er et potensielt marked der?
– Ja. Det er et potensial her som kan utforskes videre, det synes jeg vi har fått vist gjennom høstens prosjekt. Men det er som sagt mye arbeid involvert, kort sagt får jeg som bandleder veldig mange hatter å holde styr på. Anders ler bak rattet.

Være seg kunstskole, vernissasje, eller lunsjkonsert i den lokale bankfilialen ser det ut til at en turnémodell som denne kan ha noe for seg. Det utvider rytmiske beitemarker, hjelper musikere nå ut til nye ører – ører som i utgangspunktet kanskje ikke er åpne for jazz eller improvisert musikk. Det kan på sikt gi større pågang og interesse, og dermed også generere større inntjening, for jazzklubber så vel som -artister.