Sidsel Endresen fyller 60, og blant annet Bugge Wesseltoft har i smug planlagt feiring…
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Ett bord har fått hvite roser på Victoria, Nasjonal jazzscene. Det er bordet til Sidsel Endresen, hedersgjest, og utgangspunkt for konstellasjonene av musikere så vel som låtutvalg denne kvelden.
Det er lite vits i å forsøke seg på en ordinær anmeldelse. Dette er en kveld utenom det vanlige, og heller ingen ordinær konsert. Som BBCs Fiona Talkington, kveldens konferansier og ivrig promotør av norsk jazz, informerer om, består hyllesten til sekstiåringen av to akter. Begge fylt til randen av noen av Sidsels mange musikalske bekjente. Dessuten gjør Fiona små intervjuer mellom setta. Musikere vandrer inn og ut, feller en og annen tårer, kommer med godord og anekdoter.
I likhet med Sidsels tretti år lange karriere, er de musikalske innslaga delt i mer klassisk vokaljazz, og det eksperimentelle, fri og elektroniske.
Eldbjørg Raknes åpner i sistnevnte landskap, aleine på scenen med ulike bokser, en mikrofon og stemmen sin. Ikkespråk og hisselyder.
Snart setter en fyr med stripete lue seg bak flygelet; Django Bates. Støy går over i melodi og Eldbjørg synger noen innledende linjer.
Hush now baby, don’t you cry. / Mama’s gonna sing you a lullaby.
Vi forstår at vi er over i et annet Sidsel-terreng. ”So I Write” fra 1990.
Håkon Kornstad inn med saksen i lange, klagende og luftige toner. Så fort låta er over står han alene igjen på scenen med et fingerpiano. Pling, plong. Han synger, høyt sakralt.
I miniintervju med Fiona kommer det fram at det var Sidsel som en gang i tida påpekte at Håkons lunger og ansiktsmuskulatur også kan brukes til sang.
Live Maria Roggen backa av Audun Kleive og Stian Westerhus. Tidvis brutalt, tidvis pent. Ikke overraskende støyes det fra Stian. Audun dundrer løs, en oppbrutt rytme.
Bugge Wesseltoft og Nils Petter Molvær, Audun fortsatt med. Lyrisk, lavmælt før det blir trommesolo med elektronikk.
En dresskledd Jan Bang entrer scenen. Med ham: Emilie Christensen som hilser fra sin far, Bugge fortsatt bak flygelet, Audun fortsatt bak trommene.
Til slutt før pausen: Stian Westerhus med elgitar og bue. Tinnitusvennlig som alltid.
Jon Bang gjør det han er best på; vrir vrenger og gjentar og fordobler. Først haler han i Bugge, deretter drar han i Kornstad. Seinere er det stemmen til Solveig Slettahjell som hales og dras i, backa av Morten Qvenild på mer eller mindre forvrengt flygel samt synth.
Fortsatt disse miniintervjua underveis. Og ikke minst en omgang anekdotisk stand up ved Django Bates, virkelig en allsidig pianist. Ikke bare får vi en rørende versjon av ”Horses in the Rain” med koring av Nils Petter, han ender også kvelden i en egenartet dans foran scenen.
Sistnevntes dans finner sted under kveldens gåsehudframkallende klimaks – en enorm, funky jam med utgangspunkt i ”Chain of Fools”. Samtlige musikere på scenen. Et sant drømmeband, og ikke lite følelsesmessig involverende i det Sidsel lokkes fram til scenekanten og synger med på siste, rullende runde.
Hun er målløs, sier hun etterpå. – Jeg har ikke ord.
En kveld verdig en av våre store vokalstjerner, og en kveld som makter å gjenspeile Sidsel Endresens musikalske diversitet.
