Hilde Louise Asbjørnsen har alltid vært en viktig stemme på den norske jazzscenen. Ikke bare fordi hun og sitt godt etablerte band lager fin musikk, men også fordi hun minner oss på jazzmusikkens historie.
AV: ARTHUR KAY PIENE
Hilde Louise Asbjørnsen minner oss om at det var normalt å koble revyteater med jazzsang, og at jazzmusikk ikke alltid har vært eksperimentell eller grensesprengene. Jazzmusikk var og er også noe man kan sette seg ned med etter en lang arbeidsdag. Jazzmusikk har alltid ligget nærmere popmusikk enn den seriøse kunstmusikken.
Det håper jeg ingen tolker som at jazzmusikk ikke er seriøst. Det ligger mye arbeid og kunstnerisk kompetanse bak en såpass avslepen og behagelig plate som ”Månesjuk”. Asbjørnsen og produsent Anders Aarum fortsetter flørten med 50- tallet og fyller lydbildet med små smakfulle detaljer og refererer sømløst til Cuba, kabaretsang og surfegitar. Asbjørnsen synger nå også for første gang på sin egen dialekt. Det fungerer glitrende, ”Brooklyn Bru” rimer overraskende bra på ”overtru”!
Platas store styrke og svakhet er den alltid tilstedeværende søtheten til Asbjørnsen. Kan hende det er de stilriktige kordamene eller den avvæpnende Sykkylvsdialekten, men Asbjørnsen fremstår på denne innspillingen mer som en uskyldig ungpike enn den rutinerte jazzsangerinnen hun er. Det fungerer utmerket på bla. tittelsporet og den latinfargede do-wop perlen ”Vanilje”. Men når musikken krever mer drama, som f. eks. på den dramatiske ”No e det Gløymt” eller den rocka ”Alt For Fort”, blir det litt for lett. Det samme gjelder for det stort sett velfungerende bandet, de mangler tyngde og bunn der musikken ber om høyere intensitet.
Men i 2012 så trenger man jo ikke høre på alle låtene på et album. For hopper man over noen låter her sitter man igjen med et fint knippe fjærlette og kledelig nostalgiske låter som ber om radiospilling. Så får jeg leve med at jeg synes deres forrige studioplate ”Never Ever Going Back” var hakket skarpere. Hilde Louise Asbjørnsen minner oss uansett om at jazzmusikk en gang i tiden ble presentert som vinylsingler matet inn i jukebokser for å spilles igjen og igjen og igjen.
