La Mural kle veggene. Det er en helt nødvendig utfordring for øra.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Mural en fri improgruppe og engelsk for ’freske’. I 2010 ble (andre-)skiva Live at the Rothko Chapel spilt inn, som tittelen hinter mot, i Rothko-kapellet, et konfesjonsfritt rom for ettertanke i Houston, Texas – hvis vegger er kledd i den russisk-amerikanske modernisten Mark Rothkos malerier, nonfigurative arbeider og i mørke og jordlige farger. Disse samme freskene, og dette rommet var altså utgangspunktet for støy/improvisasjonstrioens utforskninger på sist album, men det er en annen historie.
Nå er det Kampenjazz og den gamle metodistkirka på Grønland som er rammene for Murals utforskninger. Scenen er som rensa for instrumenter – der står bord, sitter publikum. Midt i Cafeteatret, med publikum på alle sider, sitter Kim Myhr med gitar og siter, Ingar Zach med en grand cassa (en stor oval tromme, det må være en slags protostortromme) og assortert perkusjon og Jim Denley med en saksofon og et utvalg fløyter.
Mural har reist kloden rundt, og Kampenjazz er tydelig fornøyd med å få dem innom for et kort Oslo-besøk.
Jim fester et munnstykke på et langt, fleksibelt sugerør. Sugerøret igjen festes på en altsaks. Han blåser, forsiktig: en lang, tynn lyd. Noe surklende, utydelig, men i tiltagende grad konkret. Kim plukker stålstrenger. Et nestenmelodiøst fingerspill et stykke ned på halsen. Ingar fingrer med en slags bønnekrans. Snart cymbal med bue, snart messing i sirkler over trommeskinn.
Og herfra utvikler det hele seg til en knapt timelang klanglig freske. Lyden klistrer seg mot veggene og forsvinner opp forbi galleriet. Lufta vibrerer som aldri før – høyt og skarpt, tiltakende i tempo og etter hvert også mørkt. Med klubbe og visp tar grand cassa’en seg av de mørkere frekvensene, Ingar strammer og slipper opp på trommeskinnet, keramiske klokker stemmer i. Med tid og stunder trekker også Kim lenger opp på halsen, droner av sted på den mørke e-strengen.
Det er rart Kim ikke sliter med kronisk senebetennelse i høyrehånda slik den i forrykende og tiltakende tempo smeller frenetisk over strengene. Kim anstrenger seg, han strammer ansiktsmuskulaturen og kniper igjen øynene. Det som begynner ytterst lavmælt og minimalistisk bygger seg opp i gitarinferno og instrumentell rollesammenblanding etter en knapp halvtime. Kim tar seg av perkusjon på gitaren, Jim blåser, og mer oppsiktsvekkende: Ingar blåser, han blåser på cymbal mot grand cassa.
Slik bygges det opp og ned settet igjennom før vi til slutt ender tilbake til Kims samme lavmælte, nestenmelodiøse fingerspill. Vi kjenner oss igjen, kan lande.
Mural gir lydbølger som innbyr til fri assosiasjon. Om du vil betrakte bandet, publikum og den gladeklektiske billedkunstblandingen på veggene, eller lukke øynene til en times indre kino, det er opp til deg. Alt jeg sier er at Mural vil få deg til å skli helt ut – dette er musikk som får deg til å glemme deg, uavhengig av dimensjon.
Neste gang Mural er i utkanten av en scene i nærheten, bør også du være der.
