Om å forlate Stan Getz

TEKST: PÅL BUSET
FOTO: MONICA RÅNES/HPC

I barndommen ble en liten og sta Hanna Paulsberg lokka til feletimer med lovnader om sjokolade. En bulkete saks, assorterte skoler og tjue år seinere er debutskiva sluppet og Hanna legger opp til verdensherredømme med egen gruppe. Jazzinorge gir deg hvem, hva, hvor om Hanna Paulsberg Concept.

Rett på sak:
– Litt fele men aldri korps?
– Nei, aldri.

– Aldri, det var bastant?
Hanna ler. – Må passe på å ikke få korpsfolka på nakken, men jeg har egentlig aldri hatt spesielt lyst til å spille i korps. Hadde mer lyst til å spille på egenhånd.

– Det der kan gå begge veier. Jeg greide å grine meg til å spille i korps. Så fort jeg begynte ville jeg bare slutte igjen, men da fikk jeg liksom ikke lov. Det var vel en slags straff. Musikk ble ikke moro før jeg fikk leke meg.

– Jeg har alltid vært veldig glad i musikk. Det har vært naturlig for meg. Faren min er musiker og det har alltid gått i musikk, i stua, hjemme. Spesielt rytmisk musikk. Jeg var jo helt sykt … var jo helt blodfan av Michael Jackson. Enormt. Jeg skrev stiler til ham på ungdomskolen, satt og gråt hjemme. Nei, det var helt, uff…

– Til Michael Jackson?
Latter over mobilnettet.

– Har du kommet over hans bortgang?
– Altså, det gikk ikke så hardt inn på meg. Det var jo kjipt, men, nei altså jeg tror jo på en måte at … det har jo liksom ikke sunket inn at han er død, ikke sant? Mer latter.
– Det er en stund siden jeg var så fan.

– Du har ikke skrevet noen låter til MJ? Sånn som med bestemora di eller Tore Brunborg?
– Nei, det har jeg ikke. Det burde jeg gjøre.

– Dette er herved en oppfordring.
– OK. Jeg skal ta den videre.

– Fortell historien om saksofonen?
– Nei, det var jo Stan Getz, da. Jeg husker ikke akkurat hvordan jeg hørte ham først, men jeg er ganske sikker på at pappa hadde en av de bossa-skivene han gjorde med Antonio Carlos Jobim. Det begynte med den, og jeg endte med å i lang tid høre bokstavlig talt bare på Stan Getz.

– Og da bestemte du deg for å spille saks?
–Ja, jeg søkte meg inn på musikklinja i Moss. Jeg hadde en gammal, oppjult saks også før jeg begynte der, én vi fikk låne av et korps, men den var skikkelig råtten. Det var ikke så mye øving å snakke om, for den låt så dårlig. Men så kjøpte vi en Jupiter da jeg begynte på musikklinja.

– På videregående var jeg heldig. Som saksofonlærer fikk jeg en veldig bra fyr som heter Jørn Winnæss. Han er en gammal bebop’er som virkelig har lidenskap for jazz, for jobben sin. Han er egentlig marinemusiker, men bebop er altså feltet. Fantastisk flink fyr. Han var veldig viktig for meg i starten. Lærte meg å spille blues blant annet.

– Men hvem andre enn Getz gikk det i? Han forlot du jo også etter hvert i følge en av låttitlene dine (”Leaving Stan Getz” journ.anm.)
– Det tok lang tid før det kom noen andre. Hanna ler over telefonen. – Ja, det tok kjempelang tid. Getz var helten lenge. Det var flere ganger jeg var redd jeg liksom ikke skulle komme meg vekk fra han. Heldigvis gjorde jeg det. Det er bra å ha en helt, men man må … utvikle seg og sin tone. Det er ikke noen vits i å gå rundt å låte akkurat som Getz. Nei, det er jo ikke det. Selv om det er en bra måte å lære på.

– Etter fullført videregående gikk jeg på Toneheim folkehøgskole. Jeg søkte ikke høyere utdanning rett etter videregående. Jeg var vel ikke helt sikker på om jeg hadde lyst til å drive med musikk. Hvem er det som veit hva de skal gjøre etter videregående? Da var Toneheim et veldig trygt valg.  Også hadde søstera mi gått der – ja, jeg visste at folkehøgskole var litt allright. At det var noe jeg ville ha med meg. Og det hadde jeg helt rett i. På Toneheim møtte jeg mye bra folk, blant annet Harald Lassen og Emilie Nicolas Kongshavn. Det beste var nok uansett at jeg fikk spille i storband.

– Og så begynte du på jazzlinja i Trondheim?
– Ja, høsten 2007, må det ha vært. Jeg fullførte bachelor, og tok et år med ped. Bare for å være litt lur. Det var et kjipt år for å si det mildt. Jeg tenkte at hvis jeg risikerer å få bruk for den, var det like greit å få det ut av verden.

 

– Og på jazzlinja møtte du det som skulle bli til resten av Hanna Paulsberg Concept?
– Vi gikk på hvert vårt trinn. Trygve Waldemar Fiske gikk over meg, så gikk Oscar Grönberg under meg, og Hans Hulbækmo under Oscar igjen. Grunnen til at vi begynte å spille sammen var at jeg måtte få på plass et prosjekt til eksamenskonserten min, og jeg hadde lenge hatt lyst til å starte et eget band, og så brukte jeg ganske lang tid på tenkte og høre – for jeg ville jo ha noe jeg visste ville funke, også folk som funker sosialt sammen. At det er hyggelig. Trygve har alltid vært veldig allright og jeg visste at vi ville få god, musikalsk kontakt. Og så snakka jeg litt med han om hvem vi skulle ha med på piano. Det var han som foreslo Oscar. Jeg ville egentlig veldig gjerne ha med Oscar, han er jo en helt fantastisk pianist, men jeg visste ikke helt om jeg torde spørre ham. Men jeg tok mot til meg, og han ville heldigvis være med. Og Hans var egentlig et ganske lett valg.

– Er det noe i dette med Wayne Shorter og Footprints? Var det bare noe Kampenjazz har skrevet i programbladet sitt, eller utgjør komposisjonen faktisk et felles utgangspunkt for HPC?
– Nei, det visste jeg ikke at stod i programmet en gang, og jeg skjønner egentlig ikke hvor det kommer fra. Den låta skiller seg overhodet ikke ut som en inspirasjonskilde.  

– Ikke det? Jeg som brukte den som inngang til konsertanmeldelse. Jeg kan eventuelt trekke det tilbake her?
– Ja, du kan jo det hvis du har lyst, men det er ikke så farlig. Det står jo hele tida ting som ikke stemmer helt i pressen.

– Sant nok, men jeg lurer på åssen sånne myter oppstår.
– Jeg kan jo si at Shorter som komponist og saksofonist har en betydning. For hvordan jeg skriver og tenker låter, for meg som bandleder. Det er riktig, men vi beveger oss uansett mer og mer bort fra det og over i vår egen sound.
– Vi får ofte høre av folk at vi minner litt om Shorter. Kanskje er det der myten oppstår? Og det er en sammenheng, for all del. Det er en åpenhet til sjangere og uttrykk og samspill i Shorter som er veldig viktig. Han er ikke redd for at noe skal bli cheesy, han begrenser seg ikke for å passe inn i en eller annen sjanger. Hvis noe funker, så funker det. Hvis det groover, så groover det.

– Hvorfor ’Concept’?
– Det er det Ine Hoem som har funnet på. Hun kommer opp med alle bandnavna mine. Jeg greier ikke finne på det sjøl. Hun er ansatt som bandnavnkonsulent.

– Men det virker som om du har en navnefilosofi når det gjelder låttitler?
– Jeg elsker å finne på navn til låtene, og det er fint om de handler om et eller annet. Og gjerne litt humor.

– Hadde du materialet klart da dere begynte å spille som HPC?
– Eksamen var vel bare tre fire låter, tror jeg. Mye har kommet til over tid. Spilte ganske mye nytt på den konserten du var på, i Oslo. Så det er nye låter som kommer til hele tida. Det er viktig å ha nytt materiale til hver turne så du ikke blir drittlei av å spille det samme om og om igjen. Det er det som gjør at bandet utvikler seg videre òg.

– Hvordan endte det med å bli noe mer enn noen musikere sammenraska til en eksamenskonsert?
– Nei, det funka bare så bra. Jeg har lenge hatt i tankene å få på plass et eget band, og begynne å booke … jeg hadde jo allerede booka for et annet band jeg spilte med, men gadd ikke legge ned så mye arbeid uten at det var mitt eget prosjekt, noe jeg faktisk hadde lyst til å jobbe med over tid. Jeg visste uansett at jeg kunne fikse den manager-biten.

– Hvor lenge har dere spilt aktivt?
– Eksamenskonserten var i hvert fall våren 2010. Jeg prøvde å få til noen jobber høsten etter, men vi fikk ikke til en ordentlig turné før våren 2011.

– Greier du å leve av det?
– Ikke først, men det siste året har jeg livnært meg som frilansmusiker. Det funker foreløpig fint. Det er ganske deilig å være sin egen sjef. Det er vanskelig, men jeg er heldig som får være med i Trondheim jazzorkester. Det hjelper. Jeg skal være med på det fjerde prosjektet med dem nå i januar. Det er prosjekter som rusler og går og har jevne arrangementer – som kommer i tillegg til mitt eget band.

– Hvordan endte det med plate?
– Tror det skjedde ganske fort. Var vel egentlig bare i fjor høst at vi skjønte at nå må vi bare gjøre det. Vi hadde spilt de låtene såpass mye at det var på tide å få dem på plate. Før vi spilte dem i stykker. Da gikk vi i studio i januar i år. Øra studio i Trondheim. Kjempebra studio. De vil jeg gjerne skryte litt av, hvis det er mulig. Vi gir ut på labelet deres òg, Øra Fonogram.

– Ok, da skryter vi litt. Hvor lang tid brukte dere i studio?
– To – tre dager. Egentlig bare to dager med faktisk innspilling.

– Spilte dere inn live?
– Spiller inn sammen i samme rom, ja. Hans måtte sitte litt i et rom for seg sjøl, men vi andre sto i samme rom.

– Hvordan er du som bandleder?
– Det må du egentlig spørre gutta om. Jeg synes det er vanskelig å svare på selv. Jeg prøver å være rettferdig. Gutta har alltid fått frie tøyler på låtene. Med mindre det er noe jeg synes er helt feil, får de være med å forme ganske mye.

– Hvordan jobber dere fram en ny låt?
– Hvis jeg har en idé kan det hende jeg spiller den for dem en gang. På piano, for å vise sånn cirka hva jeg har tenkt. Og så prøver vi bare å spille den alle sammen. Ja, og så ser vi helt enkelt hva som skjer. Kanskje noen har en idé, og så prater vi litt rundt den. Hva funker? Hva funker ikke? Noen ganger klaffer det bare med en gang. Låtene mine er ofte ganske gjennomkomponert. De er veldig tydelige. Det er lett å få en følelse av låta ganske fort.

– Du trenger ikke svare i prosenttall, men hvor åpne er komposisjonene? I hvilken grad er det rom til det improviserte, det tilfeldige?
– Det er jo masse. Vi følger akkordskjemaer, men gutta river og røsker i det så mye de vil. Du hørte jo bandet – det er ikke frijazz, men det er nok av frie elementer. Jeg synes vi klarer å være ganske fri. Det er også vanskelig å dømme. Det er bare sånn vi spiller, men takket være gutta tror jeg det blir ganske fritt. Det er litt derfor vi er de vi er også – jeg visste at det var folk med åpne sinn.

– Dere vant noen greier i Stockholm i fjor, Young Nordic Jazz Comets. Hva har det betydd?
– Det skulle egentlig lede til en turne i Norden. Det endte med to jobber, så det var egentlig litt skuffende. Det var en del tilfeldigheter som førte til det. Blant annet tror jeg opplegget mista noe støtte. At de fikk mindre tilskudd enn planlagt. Jeg skjønner ikke helt åssen det blei sånn, men det gjorde det nå en gang. Turnemessig ble det altså ikke så mye, men det er et kvalitetstempel, noe å slå i bordet med. Uansett fikk vi dra til Finland og Grønland. Grønland var veldig moro.

– Planen videre?
– Komme oss ut av Norge. Tar litt tid det der, få folk til å skjønne hvem vi er og at vi er bra. Vi var en tur i England i fjor og har fått på plass litt kontaktnett der. Det ser ut til å bli noen jobber i Sverige om ikke alt for lenge. Har tro på at vi skal få i gang hjula. Og så har vi planer om å spille inn live-plate til høsten. Det gleder vi oss til.