Om å ta grep

TEKST: PÅL BUSET

Maria Norseth Garli er trøtt. Hun kommer rett fra spillejobb i Göteborg og måtte stå opp klokka fem for å ta toget til Oslo. Hun har noen timer å slå i hjel i påvente av nok et tog videre til Trondheim. Når hun omsider kommer seg dit, ligger ikke bopelen mer enn en hurtigbåt unna – her nærmer vi oss også årsaken til dette intervjuet, til hvorfor vi møtes over en kopp te en formiddag i Lille Grensen.

 

Tok med seg det smale
UPOP er Maria og hennes medsammensvorne og samboer Kim Aksnes’ prosjekt. Ikke ulikt andre unge og forholdsvis nyutdanna mennesker er Maria og Kim ute etter å finne seg et arbeid – noe som bidrar til å få mat på bordet og strøm i uttaka. Det som politikerne omtaler som ’å skape sin egen arbeidsplass’. Noen vil kanskje innvende at det å jobbe som musiker i seg selv er å skape sin egen arbeidsplass. Mulig det, men så er det heller ikke bare bare å skulle leve av musikk, være seg i en stor by eller på en liten plass.

UPOP er altså kimen til det som forhåpentligvis vil bli økonomisk uavhengighet – men hva er det? Det er ikke den populærvitenskaplige serien på Det Norske Studentersamfund som bærer samme navn, men like fult en serie. En serie for eksperimentell og improvisert musikk lagt til Ørland på Fosenhalvøya.

Da Maria og Kim bestemte seg for å bosette seg på Austrått, var ikke en del av planen å legge karriere og spillemuligheter bak seg. Tvert i mot. De tok med seg musikken ut på halvøya og starta konsertserie.

– Jeg må innrømme å ha hørt om foredragsserien UPOP, sier Maria og ler. Men jeg valgte å overse den. Det var liksom et så betegnende navn for vårt UPOP, som for øvrig går ut på å åpne øyne og øre for musikk som ikke nødvendigvis ellers har et publikum på Fosen. Blant det vi er ivrigst på er å nå ut til den lokale ungdommen. Vi har musikklinje på Fosen videregående skole, og både Kim og jeg kommer selv fra små bygder hvor det kan være vanskelig å finne plass, eller fram til, smalere uttrykk. Derfor er det viktig å vise ungdommen at det finnes ulike musikalske og kunstneriske uttrykksformer.

Stuekonsert og improbuss
– Hvor arrangeres konsertene?

– Det varierer. Hovedsakelig i noe som kalles Kulturbruket. Det består av to leiligheter – hvorav én Kim og jeg bor i – pluss én kafé. Til nå bruker vi enkelt og greit stua vår, da rydder vi unna og har for formålet døpt den Kulturbrukets lille sal. Det er fullt med fem stykk og stappfullt med tredve. Med andre ord arrangerer vi stuekonsert. Planen er å flytte litt rundt, men vi er som kjent bare i vår første sesong, så konseptet vil nok utvikle seg over tid. Av andre mulige steder kan to kulturhus og diverse institusjoner nevnes. Dessuten har vi vurder å skaffe oss en minibuss, kollektivtransporten er ikke spesielt mye å skryte av – og hvor kult hadde det ikke vært med en improbuss? Ellers er det snakk om å ta i bruk et stabbur stilt til disposisjon av en lokal kunstner. Det er uansett et tegn på at det vi gjør blir sett, og at vi får støtte i lokalmiljøet.

– Hvem er målgruppa, og hvem dukker opp på konsertene?
– Vi ønsker som sagt å nå ut til unge, særlig elever på musikklinja. Derfor slipper også alle under 20, samt studenter gratis inn. Det går for så vidt hurtigbåt fra Trondheim, men du må nesten ha bil hvis det skal være praktisk å ta turen. Tviler på at vi kan regne med å trekke så mange derfra. Dog kan det legges til at vi stiller med overnatting i leiligheten vår, hvis noen ønsker å ta turen. Så langt har det vært en god blanding – de aller fleste fra området, og selvfølgelig familie og venner.

– Og publikums respons?
– Responsen fra publikum har vært overveldende positiv. Alle vet nok ikke hva de går til, eller er særlig forberedt på hva som møter dem. Har uansett inntrykk av at de aller fleste kommer med åpne ører. Lar seg overraske og tidvis utfordre. Vi var for så vidt klar over at det ikke akkurat er et stort, eksisterende impro- og jazzmiljø i bygda. Derfor har vi ”åpent forum” etter hver konsert. Det innebærer at musikere og publikum kan stille spørsmål og utveksle synspunkt. Dermed får publikum et innblikk i hva musikerne ønsker å formidle, og musikerne kan på sin side få tilbakemeldinger fra publikum.

Skaper sin egen scene
Marias instrument er og blir vokal, ikke nødvendigvis på en pen og rett fram måte. Støy og skurr er viktig, men hun er heller ikke fremmed for å bruke stemmen på en mer konvensjonell måte. Hun jobber solo og i duo med improvisert musikk, skriver pop i ”Rugged Wilderness & Mountain Man No More” – for øvrig sammen med samboer og UPOP-sammensvorne Kim Aksnes – og får ut aggresjonen gjennom rockeduoen ”Silver Light” med Vegard Lauvdal på trommer. Ellers driver Kim med improvisert musikk i gruppa Svensk Hund, og han spiller i ”Isabel Sörling Farvel”, tidligere vinnere av Young Nordic Jazz Comets. Sistnevnte band ga ut plate i vår, og spiller blant annet på Umeå Jazzfestival siste helga i oktober.

– Vi lager musikk sammen, vi spiller sammen. Det er også fint med å ha flytta til et forholdsvis lite sted. Det er mer luft, ikke like mange potensielle naboklager. Med andre ord kan vi øve når vi vil. På godt og vondt. I sammenligning med en større by, er det ikke så mange andre musikere å ta av, det er heller ikke det helt store konserttilbudet å snakke om. Her kommer UPOP til nytte – vi spiller selvsagt også med artistene vi får på besøk, og trenger heller ikke reise langt for å gå på konsert. Det er fordelen ved å ta det i egne hender. Ja, også skal det selvfølgelig være interessant for musikere å ta turen hit, det er en del av vår filosofi at alle musikere skal honoreres.

Musikkentreprenører
Så langt har UPOP søkt og fått innvilga støtte på mange ulike hold. Norsk Kulturråd, Norsk jazzforum, fylkeskommunen og Bjugn kommune. Det skal litt til å få det til å gå rundt. I Norsk jazzforums utredning ”Nye rytmiske virkemidler – nytt og større publikum” fra høsten 2011 er UPOP et skoleeksempel på det de omtaler som ”[lokale] musikkentreprenører”. Unge, ressurssterke musikere ”som fungerer som ”personlige knutepunkter”. (…) Gjennom sin innsats gir de lokalt kulturliv tilgang til adgang til et nasjonalt og internasjonalt nettverk, de opprettholder og legger til rette for økt aktivitet”.
Det kan høres ut som om de to aktuelle Fosen-kommunene Bjugn og Ørland har fått seg akkurat dette. Inntil videre er vilkårene dog ikke helt på plass. Upop i seg selv er ikke nok til å få mat på bordet, langt mindre improbuss.

– Vi blir ikke akkurat rike. Det har vi heller ingen forventninger om. Vi jobber begge to på kulturskolen i hver vår lille stilling, og heldigvis er det rimeligere å leve på Austrått enn i Trondheim eller Oslo. Det å drive UPOP kan vel best karakteriseres som en dårlig betalt fulltidsjobb. Belønningen ligger i å skape et tilbud, i å vite at du bidrar med noe viktig.

På sikt er planen å arrangere omlag en konsert i måneden. Det er en viss fare for å utarme publikum, så de pusher for øyeblikket ikke hardere enn nødvendig. Så langt har serien tre konserter bak seg, hver og én med to band på plakaten. Den neste går av stabelen 11. november med Michael Duch/Henrik Nørstebø Duo.

– Vi nyter godt av kontaktnettverket vi har opparbeida oss opp gjennom åra – gjennom studier, konsertvirksomhet og prosjekter. De første bookingene var veldig vellykka, og vi har mer på lager. I tillegg til unge, relativt nyetablerte musikere, ønsker vi å presentere gamle helter på samme scene. I september hadde vi for eksempel besøk av den svenske pianisten og komponisten Sten Sandell som vanskelig kan beskrives som noe annet enn veletablert.

– Artistene setter stor pris på å spille på Upop. Det er slett ikke vanskelig å lokke dem ut til oss. De setter nok pris på noe litt annet enn de vanlige klubb- og festivaljobbene. Stemninga er en ganske annen hos oss. Det blir mer som å reise bort, besøke venner. Konsertene er sjeldent intime, vi får alle spilt sammen og musikerne kan konversere publikum over boller og kaffe. Sånn får vi brutt ned litt av den vanlige avstanden mellom publikum og utøver.

Da gjenstår det å se om norsk kulturpolitikk vil unge, musikalske knutepunkt i distriktene vel. Initiativ som Upop er med på det som i byråkratspråk kalles å ”øke aktiviteten på feltet”. Det er ikke initiativ eller innsatsvilje det står på.