Mange unge jazzmusikere kombinerer i dag det å spille jazz med det å skrive musikk inspirert av den vestlige kunstmusikken. Dag-Filip Roaldsnes er siste skudd på denne grenen, og plata ”Først” er et glitrende utgangspunkt for å se nærmere på denne tendensen i norsk jazzmusikk.
TEKST: ARTHUR KAY PIENE
Roaldsnes er fra Valderøya utenfor Ålesund, og fullfører nå en mastergrad i jazzmusikk ved Norges musikkhøyskole. Det som er mest slående med debutplaten hans er hvor naturlig den balanserer mellom så mange ulike utrykk. Den utradisjonelle besetningen alt-saks, bassklarinett, piano og trommer henter glød og trøkk fra frijazzen, klanger og harmonikk fra Olivier Messianens univers, undring fra indiepop og en lyrisk åre fra den romantiske pianomusikken. De ulike uttrykkene er blandet sammen på en såpass god måte at uttrykket blir personlig og unikt. Jeg liker bandet best når de er på sitt mest aggressive, som på spor 2 ”Dans!”. Her får virkelig blåserne Kim-Erik Pedersen og Morten Barrikmo vist hvor godt de passer sammen. De to spiller synkron og leken frijazz oppå den drivende grooven til trommeslager Tore Sandbakken. Det funker så bra at du ønsker det aldri skal ta slutt. Men det gjør det, og alt brytes ned til et ettertenksomt stykke for solo piano. Det er generelt mye dynamikk i plata, den spenner fra minimalistisk impromusikk til bråkete groover på en naturlig måte.
Etter å ha hørt på plata en stund har jeg blitt glad i den, og det særegne universet den befinner seg i. Men jeg lurer på om ”Først” hadde vært en enda bedre plate hvis den hadde fjernet seg fra de klassiske idealene, og rendyrket jazzelementene som finnes i dette bandet. Akkurat hva som er jazz og hva som er samtidsmusikk finnes det jo ikke noe fasitsvar på. Men i dette intervjuet tar jeg utgangspunkt i at jazzmusikk først og fremst er opptatt av energi, improvisasjon og tilstedeværelse og samtidsmusikk i større grad fokuserer på konseptuell tenkning, intrikate klanger og kompleks form. Ta gjerne debatten om dette i kommentarfeltet nedenfor, jeg inviterer Roaldsnes til en samtale for å finne ut mer om plata hans.
Er det egentlig viktig for deg å blande vestlig kunstmusikk musikk med jazz, eller dette bare noe jeg antar?
Det er nok viktig for meg. Jeg hadde klassisk pianolærer da jeg gikk på Fagerlia vgs. Da jobbet jeg jo mye med den klassiske pianolitteraturen. Så mitt musiske vesen har jo det i seg. Men det som virkelig interesserer meg er musikken fra 1900-tallet og oppover. Og det kommer jo mer fra en dannelse fra Musikkhøgskolen. Men, når det er sagt, så er holdningene i bandet mer i jazzmusikkens vesen. Den improvisatoriske holdningen er den viktigste. For meg også.
Man hører kanskje de klassiske referansene først og fremst i ditt harmoniske og klanglige univers. Men jeg synes også jeg hører at de andre musikerne ikke er like opptatt av den klassiske musikken som det du er?
Nja…, Morten Barrikmo har hatt en stor betydning for soundet på plata. Han har klassisk bakgrunn fra Musikkhøgskolen, og har jobbet mye med samtidsmusikk. Han har pushet oss til å tenke mer kollektivt, og ikke ha alt for tydelige ”solo-soloer». Men jeg også spør meg selv om hvor viktig de klassiske idealene er for plata, om det er et forbedringspotensiale i å rendyrke jazzen i det hele. Det kommer jo selvfølgelig ann på hva slags smak lytteren har.
Mye samtidsmusikk er jo veldig lite leken, musikk der du hører at musikerne sitter og konsentrer seg om å spille notert musikk perfekt.
Det har ikke vært et ideal for det bandet her. Jeg som komponist i det hele sitter ikke igjen med så mye kontroll til slutt. Jeg er mye mer opptatt av at musikerne skal tolke materialet mitt, de notene jeg har gitt ut fungerer mer som et utgangspunkt enn en fasit.
Men inneholder de en konkret form?
Ja, det med form har jeg blitt veldig opptatt av. Hele plata tar opp temaet form. Så selv om mye av det som skjer på Dans! (spor 2 på plata [red.adm]) er improvisert, så er overgangene klart planlagt.
Den pipedelen på slutten av blåserkoret, er den improvisert.
Ja, det er den, og det synes jeg er veldig vellykket. Det lever godt og er spontant. Så det blir spennende å sette det opp mot «Konstruksjon» (spor 4, på plata) der hele idealet er å jobbe med små biter, og orkestrere de ut på ulike steder. Den har det mest omstendelige partituret. Men om det var særegent eller om det bare høres stivt ut er jeg ikke sikker på. Det var jo en grunn til at jeg kalte den Konstruksjon.
Jeg synes det fungerer kjempebra formmessig, men savner kanskje litt mer kompleksitet i det skrevne materialet.
Hvis jeg skal være helt ærlig, når du sier det så tenker jeg: Ja, det er faktisk sant. I dette bandet kan jeg absolutt skrive mer komplekst, siden det kler musikerne så bra. Mye av musikken går to år tilbake. Da hadde jeg akkurat møtt en del musikere fra miljøet rundt Rytmiskt Konservatorium i København igjennom et utvekslingsprosjekt. De omfavnet kompleksitet i så stor grad at jeg oppfattet musikken som kald og beregnende. Så jeg tenkte nok: Jo mer komplekst, jo mer mekanisk. Jeg ville skrive sangbart og nært. Det som blir improvisert på denne plata er jo veldig komplekst, og det låter ikke kaldt i det hele tatt. Heller det motsatte.
Er dette starten eller slutten på en kunstnerisk prosess?
Det er helt klart starten. Det var derfor har vært så viktig for meg å få denne perioden på tape. Så jeg kommer til å jobbe videre med dette. Så lenge jeg føler at neste plate blir bedre, så bare fortsetter jeg.
Det med å ha et personlig utrykk virker som om det er veldig viktig for deg?
Ja, det er det. Det er jo det for veldig mange mennesker i vår tid. Det var viktig at denne plata fikk en personlig musikalsk stemme.
Er den personlige stemmen noe du finner frem til, eller er det noe som har ligget der hele tiden, som du bare må gjenoppdage?
Jeg lurer ofte på hvordan jeg hadde spilt piano hvis jeg bare hadde bodd på Valderøya resten av livet. Det hadde i hvert fall vært i fire fjerdedelstakt. Kanskje salmer, i hvert fall mye ballader, det har ligget der hele tiden. Men det skjer mye når det møter hele den verdenen som åpner seg når du begynner på Musikkhøyskolen, treffer alle de menneskene og bare bor i Oslo by. Den dannelsen er jo like viktig for identiteten min. Så den musikalske stemmen min må være et spill mellom de to verdenene.
”Først” er ute på NORDCD fra 12. Oktober, på CD og i digitale kanaler.
