Om å synge alt ut

TEKST: PÅL BUSET
PRESSEFOTO: OLIVER HEISCH

Mari Kvien Brunvoll har reist land og strand og etter hvert utland rundt med lag på lag med egen stemme og assorterte pling plong-instrumenter. For de som har vært på en eller flere av Maris konserter er det ingen hemmelighet at hun bruker stemmen sin på både særegne og, organisk sett, umulige måter.
 Nå slippes den etterlengta debuten på Jazzland.

Hvordan har Mari funnet fram til sitt uttrykk? Hvorfor har hun valgt å gi ut live-skive? Og hvordan er det egentlig å skulle overleve som utøvende musiker i kulturens periferi?
Vi tar en prat over mobilnettet.

– Jeg har sunget mye helt siden jeg var liten. Og så er mora mi jazzsangerinne, så det gikk naturligvis mye i jazz. På videregående gikk jeg på musikklinja i Molde. Da spilte jeg en del standardjazz, men også andre ting, blant annet i band med Hayden Powell da vi var sånn sytten – atten. Vi spilte på jazzklubben og i kafeer under festivalen (Moldejazz). Hayden skrev og prøvde ut eget materiale alt den gang, og det var et spennende og utfordrende prosjekt å være med på, husker jeg.

– Videre var jeg en tur innom Oslo, et år på musikkvitenskap på Blindern, før jeg endte på Jazzlinja i Bergen. Etter et par år der trengte jeg ei pause fra musikkinstitusjonen. Jeg slutta mer eller mindre å spille – og reiste blant annet til India, bodde litt i Berlin, jobba med helt andre ting en stund. Så fullførte jeg de to siste åra på Jazzlinja i Bergen. Jeg gikk ut i 2010.

Med stemmen som instrument
Mari bruker stemmen som et instrument. Med sampler kan Maris stemme inngå i mer eller mindre kompliserte harmonier med seg selv. Hun blir perkusjon, kan strekke seg ut i bass, eller bli helt lys.

– Hvordan fant du fram til sampleren? Til din måte å lage musikk på?
– I 2006, mens jeg gikk på jazzlinja, kom jeg i kontakt med noen studenter som jobba med teater og dans. Jeg var søkende i å utvikle egen musikk, hadde jobba mye i ulike grupper og sammensetninger innafor utdanningsinstitusjonens rammer. Det var inspirerende å jobbe tverrkunstnerisk. og gjennom samarbeidet kom en naturlig trang til å utforske litt større lydbilder. At toner kanskje kunne komme støtvis, veksle mellom mye og lite – det var spennende å jobbe med kontraster sammen med de andre scenekunstnerne. Da ble live sampling et fint verktøy for å både kunne spille live og å samtidig kunne spille flere lag med lyd.

– Hvordan blir låtene til?

– Det er en miks av intuitiv og systematisk jobbing. Jeg improviserer på øvingsrommet, tar opp og jobber med det. På konsert har jeg gjerne med meg et slags konsept, noen fraser, eller melodier, som jeg tenker jeg vil ha inn i samme bolk. Slik kan noe nytt komme til i materialet i løpet av konserten. Det kan dukke opp en melodifrase eller puls som inspirerer til å utvikle det i en annen retning.

– Så mye blir til underveis, i live-situasjonen?
– Ja gjerne når ideene er nye. Sånn sett er det litt godt at dette materialet nå er dokumentert, jeg har spilt det så lenge at det har fått en slags form. Jeg liker egentlig best å jobbe med materiale når det er litt shaky, litt usikkert.

– Du har valgt å bruke live-opptak på skiva. Hvorfor?
– Vel, jeg konkluderte med at konsertopptak var det mest naturlige formatet, det som var mest riktig nå – for å dokumentere prosjektet slik det har artet seg hittil.

– Var du redd det ikke ville blitt like spontant i studio?
– Ja, jeg tenkte at det kunne miste noe av spenninga som ligger i møtet med folk og rom. Jeg er mer erfaren med å spille live, og det føltes rart å skulle dytte det over i et annet format.
 På duo-plata med Stein Urheim spilte vi alt live i studio. Bare litt overdubbing – dobling av stemmen, og så litt ekstra perk. Slik er det komfortabelt å jobbe synes jeg. Uansett, i løpet av prosessen med soloplata anbefalte enkelte meg å ta opp materialet i studio, så jeg prøvde faktisk det, men synes ikke helt at jeg fikk det til.

– Hva var det som skjedde, eller eventuelt ikke skjedde, i studio?
– Det som i hvert fall mangler i studio, er folka du spiller for. Live må det briste eller bære, det blir sånn det blir der og da. Det er enklere å være skjerpa kanskje. Og det er utfordrende å skulle gå aleine i studio. Det er enklere sammen med Stein, for eksempel, eller med Building Instrument-trioen (med Åsmund Weltzien og Øyvind Hegg-Lunde), for da er vi et forum, med kommunikasjon oss i mellom.

– I løpet av den siste tida har jeg blitt litt mer komfortabel med studiotilnærminga, og jobber faktisk allerede med en ny soloplate, og vi har spilt inn ny duoplate og trio-plate også. Der blir antagelig flere studiomuligheter tatt i bruk – litt pålegg og klipping.

– Ser du likhetstrekk mellom live sampling og studiojobbing? I det lineære, og hvordan du legger lag på lag?
– Noen likheter ja, men for min del er det veldig ulikt fokus. Live er det for meg helt essensielt å være integrert med instrumentet/elektronikken slik at det føles som om jeg liksom synger alt ut på en gang, selv om jeg har samplet lyd, he, he.
 Poenget er vel at jeg lettere mister det umiddelbare i studio. Tar jeg opp et ’dunk’ live,  er ’dunk’ nødvendigvis det samme ’dunk’ som det ble der og da. I studio blir jeg mer opptatt av at ’dunk’ skal være sånn og ikke ’sånn’, og det tar masse tid og fokuset løper fort løpsk. I live-situasjonen har du begrensa med muligheter. Det blir det det blir, på godt og vondt, selvsagt. Det er jo også veldig spennende at det er to så ulike prosesser.

– I 2011 mottok du støttepakka Norwegian Jazz Launch. Hva betyr det for dine vilkår som musiker?

– Det har hjulpet meg til å kunne gjøre jobber i utlandet og å kunne leve av å spille.  Norwegian Jazz Launch har gjort det lettere å takke ja til enkelte utenlandsjobber, ved å dekke reisekostnadene slik at jeg kan sitte igjen med honorar.

– Så du greier deg som musiker på heltid?
– Ja, jeg har greid det litt sånn haltende de siste få åra. Det er ikke veldig stabilt, men jeg veit jeg er veldig heldig som greier meg. Men hadde jeg vært veldig opptatt av penger, hadde jeg nok drevet med helt andre ting. He, he. Hadde vi ikke hatt støtteordninger, ville det nok vært betydelig vanskeligere å holde på med eksperimentell og smalere musikk i Norge.

– 

Og tilbake til live sampling og et litt flåsete spørsmål: Er sampler egentlig en enkel måte å slippe unna kravstore bandmedlemmer på?
– He, he. Det der har jeg faktisk tanker om. Da jeg begynte å jobbe med elektronikk og stemme, var jeg klar for å jobbe i eget forum, bare for meg sjøl. Det var befriende å jobbe på den måten, ta opp seg sjøl og komponere og improvisere. Jeg var litt lei av å forholde meg til andre, til andres prosjekter, kanskje fordi jeg ikke helt torde å bringe hele meg selv inn i prosjektene. Så gjennom å forske for meg selv I en periode, fikk jeg igjen lyst til å jobbe med andre. Nå har jeg behov for å jobbe både aleine og sammen med andre, og har ulike prosjekter som går parallelt. Litt på samme måte som jeg har behov for å jobbe innenfor ulike typer kunstformer.