Den andre utgivelsen til den improviserende trioen 1982 åpner opp et ukjent klanglig univers.
TEKST: ARTHUR KAY PIENE
For ca et halvt år siden begynte jeg å anmelde plater for Jazznytt. For å anmelde plater for Jazznytt må du inn på kontoret til redaktøren og plukke ut plater du vil anmelde. De plukker du ut fra den til en hver tid enorme stabelen med norske og internasjonale jazzutgivelser som håpefullt venter på å bli anmeldt. Etter at jeg oppdaget denne stabelen skjønte jeg virkelig hvor mye improvisert musikk som blir gitt ut i dette landet. Det har fått meg til å sette enda mer pris på plater som virkelig skiller seg ut. «1982 + B.J. Cole» er en slik plate.
Dette er den andre utgivelsen til den improviserende trioen 1982. Trioen har lenge hatt lyst til å samarbeide med en gjestemusiker. Valget falt til slutt på pedal steel-legenden B. J. Cole. En ettermiddag i Grieghallen spilte de sammen for første gang, og opptakene fra denne økten ble til denne plata, som kan virke litt usikker og nølende ved første gjennomlytting. Jeg synes allikevel den åpner opp et ukjent klanglig univers. Lange, skjelvende klanger fra harmoniumet blander seg sammen med flater i pedal steel. De blander seg igjen med lavmælt felespill og rasling eller korte lyder i trommer og cymbaler. Den improviserte musikken er vennlig og tonal. Noen ganger groover den, stort sett dveler den ved spake og tåkete flater.
Og denne dvelingen er kanskje det som gjør plata så annerledes. Det virker som om musikken ikke vil noe sted, at den bare eksisterer. At de godt profilerte musikerne på denne innspillingen ikke har lyst til å bevise noe. Det er uvant, og krever at lytteren tar seg god tid. Det er til og med ikke sikkert at jeg synes det er så vellykket, men det er uansett en plate jeg kommer til å høre mye på fremover. Jeg vil lære mer om den, og måten 1982 tenker musikk på. Det at jeg savner litt tydeligere innsatser, flere kontraster og større dynamisk variasjon er egentlig bare et bevis på at 1982 har truffet noe som virker unikt og særegent. Det er det ikke sikkert man kan si om så mange av de platene som ligger igjen i bunken av anmeldereksemplarer.
