Noe for enhver alder og smak i minifestival fra nord.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Vi bor som kjent i et langstrakt land blant annet kjent for over gjennomsnittet mange jazzmusikere per capita. Det gjelder også for landets mest skrint befolka landsdel, den der helt oppe i nord. Du veit – Nordland, Troms, Finnmark, og ikke minst et visst protektorat, Svalbar.
Nordnorsk jazzsenter har stabla på beina en minifestival på Nasjonal jazzscene Victoria i Oslo. Artister på tvers av generasjoner, men med ett fellestrekk – de kommer alle fra vår nordligste landsdel. Eller gjør de egentlig det?
Arne O. Holm, en skikkelig bamse med et hår på størrelse med Finnmark, er konferansier. Han har også skrevet og leser innledninga til bestillingsverket Arctic Mood, en timelang hyllest til Svalbard, komponert av Brynjar Rasmussen og bildesatt av Werner Anderson. En vakker audiovisuell meditasjon over øya og livet, før og i dag. Åtte musikere på assortert styrk og blås, gitarer og perk. Arctic Mood er langstrakte, melankolske og storslåtte toner som glir over og inn i hverandre. Stort sett organisk, men innimellom slår elektronikken inn – bulker og bukler til, umuliggjør og muliggjør. Vi besøker Ny-Ålesund og Barentsburg, ser Lenin-statuer og teleskop, går ned i gruver, tilbake i tid. Her tematiseres disse tiders smeltende polis og tiltakende kollektive etterpåklokskap. Og ikke minst leser Bjørn Sundquist med stødig stemme. Han leser om sult og snøhuler, om Arktis som en smeltende katedral.
Etter omrigg og et knippe skrøner fra kveldens konferansier, er det klart for Henning Gravrok Band. Gammal traver fra jazzscenen i Bodø og Tromsø backa av utvalgte musikere. Åpningslåta er groovy med funky rhodes-spill, stakkato gitar og lang saksofon. Dette er jo riktig så upbeat og moro. I neste låt legges det ned og saksa blir nesten litt cheesy, kort sagt ligger enkelte av komposisjonene vel tett opp til smooth jazz – kanskje i overkant pent og litt lite utfordrende etter undertegnedes smak. Heldigvis er det aldri langt mellom de mer groove-orienterte og funky innslaga.
Kveldens unge alibi er et prosjekt fra konservatoriet i Tromsø som best kan beskrives som sakteflytende elektronika med mye og tidvis seig perk. To trommiser, én gitarist og én tangentist. Kveldens mest utfordrende konsert, og også den mest eksperimentelle. KOL gir oss én lang låt med spaca synther, effektforvrengt gitar og en riktig så luftig break beat. Den ene trommisen alternerer mellom et trommesett og det som ser ut som en oppmikka haug med skrot på scenegulvet, blant annet en tom ølboks. KOL er et band jeg gjerne hører mer fra. Dog viser det seg, når gutta takker seg av scenen, at gitaristen slett ikke er fra Nord-Norge. Her er en vaskeekte østlending involvert. La gå, kult er det uansett.
