Ung og dynamisk trio leker seg med titler og uttrykk. Og for en lek!
TEKST: PÅL BUSET
En salmesykkel har til alle tider vært et musikalsk transportmiddel mellom bedehusa langs bibelbeltet. Anja Lauvdal har vokst opp i et område (Flekkefjord) der det i følge populære fordommer burde være ganske mange tråorgel. Harmonium er det dog dårlig med på Moskus’ debutskive. Anja bak pianoet, Fredrik Luhr Dietrichson på ståbass og Hans Hulbækmo på perkusjon.
Jeg har sett fram til denne skiva fra jeg så Moskus under Kongsberg jazzfestival i sommer. Det var en svett, men fin og ikke minst morsom opplevelse i et stappfullt Odd Fellow. På plate får vi mange av de samme låtene, de samme klangene og melodiene, men uten alle de svette festivalgjengerne. Det er et lekent og åpent landskap – akustisk, framimprovisert kammerjazz for store rom. Heldigvis klinger det godt også i små leiligheter. Den unge trioen gir oss gjennom litt over førti minutters vandring melankolske myke akkorder til visp og cymbalknirking og ettertenksomme bassganger – låter, slik som sistesporet ”Moskus” og korte, korte ”Kloster”, som klinger lenge blant nakne stammer i skandinavisk jazzskog. Men de blir ikke der, de lar det ikke være så enkelt og vakkert. Moskus kan også bråke det ganske godt til, eller de trøkker til på melodien, som i tittelsporet, ”Salmesykkel” – en catchy melodilinje bankes inn av Anja og Fredrik til Hans’ kreative trommebruk. Hans vet å sette pris på et trommesett, han begrenser seg ikke til skinn og cymbaler, her er også trommesettets ytterkanter i sentrum. Kort sagt hamrer han løs på det meste, og det funker.
Salmesykkel er først og fremst en svært vakker skive med sterke melodier og økonomisk samspill. Moskus er litt mer gemyttlige på plate enn live – litt mindre av moskusens kompromissløse aggressivitet, uten at det nødvendigvis er negativt, kommer til syne. Men med så dyktige musikere og så godt materiale, er det ikke nødvendig å pakke låtene inn i eksplosive eksentrisiteter. Måtte salmesykkelens hjul spinne lenge.
