Jaga Jazzist med ekstra mange strenger å spille på.
TEKST: PÅL BUSET
FOTO: PIO RASCH-HALVORSEN
Det er kø rundt hjørnet på Rockefeller. Det er fullt på Rockefeller. For ikke å snakke om på scenen. Jaga Jazzist i seg selv utgjør som kjent en hel liten, og riktig så slagkraftig, hær med sine ni multiinstrumentalister. Flankert, eller snarere beleira, av Britten Sinfonias 17 symfonikere kan det ikke bli annet enn trangt på scenen. Heller ikke rart at såpass mange lar seg lokke til avslutningskonserten for høstens Ultima, det er ikke hver dag du får Jaga med symfoniorkester. Konserten er del av Conexions, en britisk-norske samarbeidsserie kuratert av BBCs Fiona Talkington.
Dette er overveldende gåsehudmusikk fra første øyeblikk. Tydeligvis også for musikere, og for dirigent, Christian Eggen. Her glises det gjennom all konsentrasjonen. Lars Horntveth er fra seg av begeistring. Dette er syttende mai og julaften og bursdag på én gang. Ingen ting, sier Lars, er større enn å få spille for et smekkfullt Rockefeller. Ikke nok med det, han ser også ut til å ha fått oppfylt sin drøm om å inkorporere stryk i Jagas allerede overveldende lydbilde. Og storslått er det, og umiskjennelig Jaga, men altså med en ekstra dimensjoner.
Om det funker? En del av meg er en liten nostalgiker som egentlig har lyst på et reint gjenhør med Jaga slik jeg husker dem fra tidlig 00-tall. Heldigvis er det en mer storsinnet, og muligens mer objektiv fyr som tillegges større vekt: De allerede orkestrale låtene blir nesten overveldende, vipper mot det pompøse, men fy farao så stilig, så vanvittig mektig.
Jaga er og blir en av de mer spennende og suksessrike norske gruppene, og for et låtmateriale de har bygd seg opp i løpet av sin snart tjueårige eksistens. Utover gamle slagere fra Stix (2003) og siste skive så langt, One Armed-Bandit (2010), får vi et par rykende ferske låter. Når gamle hits som ”Kitty Wu” og ”Oslo Skyline” sparkes i gang bruser det i Rockefeller. Det må være stort å være både jazzist og symfoniker i kveld – et mer forventningsfullt og takknemlig publikum skal du lete lenge etter.
Det er mye trøkk i Jaga i utgangspunktet, med Britten på toppen blir det virkelig heavy. Det er deilig i de låtene hvor de plukker det helt ned, hvor det er litt mindre gong-gong og det oppstår en helt egent, skjør spenning mellom forsiktige strykere – stille stille – og Jagaz multiinstrumentalister. Særlig stilig når synth og stryk snakker sammen, utveksler tema. Imponerende, progressive komposisjoner, og et publikum som ser ut til å være like sammensatt som musikken. Her kan det head banges, danses spastisk og kastes halvlitere. Alt finner du i Jagas musikk.
Kombinasjonen Jaga og Britten må nesten oppleves. Det er nesten for filmatisk og dramatisk, så jeg reint blir usikker på om konserten virkelig har funnet sted. Heldigvis har den det.
