Fem nordiske band presenterte seg på Copenhagen Jazzhouse da årets Young Nordic Jazz Comets gikk av stabelen 15. september.
TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU
I selveste Kongens By (ikke den med parken, den med Tivoli og sånn) utspilte I helgen Young Nordic Jazz Comets seg. Arrangementet var i utgangspunktet en konkurranse om å kåre Nordens beste jazzkometer da de startet opp i år 2000. I år valgte arrangørene å fjerne konkurranseaspektet helt, og bruke prispengene på å invitere festivalbookere, jazzklubbeiere, journalister og andre jazzpersonligheter til København. Håpet er i følge Danish Jazz-sjef Lars Winther at bandene vil få noe mer ut av helgen enn bare håpet om prispenger. I tillegg var det noe med konseptet å konkurrere om musikk som ikke ga den riktige gjenklangen i arrangørenes ører.
Dermed burde det være duket for at hendene kunne være litt mindre klamme ettersom fokuset blir mer på spillingen enn på hvem som står igjen med hendene i været på scenen etter endt spilling.
Og den vennskapelige stemningen ble satt allerede fredagen, med jam på legendariske Christiania Jazzhus og Børneteater. Det er i mine øyne en av de største styrkene til sjangeren at det kan bli ganske så ålreit musikk av å gå på scenen med en haug venner du ikke visste du kjente, telle til fire, og la det stå til. Før røyken la seg hadde de frivillige kost seg gjennom jamklassikerne ”Footprints”, ”Softly…”, ”Summertime” og ”Bye Bye Blackbird”.
Lørdag var det duket for den store showcasen som skulle ta oss gjennom fem band på ca tre timer. Overraskende nok holdt tidsskjemaet på minuttet hele kvelden, så bortsett fra de forsmådde som kom for sent til konsertstart kl 20 ble et fullsatt Copenhagen Jazzhouse fornøyd ekspedert effektivt gjennom fem nordiske band med hver sine særegenheter.
Først og fremst var vi vitne til mange dyktige instrumentalister. Gjennomarbeidede band-uttrykk var mindre til stede denne kvelden, dette ble nok best representert av det norske og det svenske bidraget. De riktig strålende komposisjonene så vi heller ikke mye til, ofte var mer energi brukt på å utvikle konsepter og arrangementer, som i danskenes ”space-jazz”-band.
Men for å ta det hele fra starten, ble vi først introdusert for finske Artturi Rönkä Quartet. Her er det ikke noe i veien med komposisjonene, som er ført i pennen av 22-åringen som også står som bandets frontmann. Pianist Rönkä mistenker jeg er sterkt inspirert av Herbie Hancock, og med en sopransaksofonist (Sampo Kasurinen) i front med klare spor etter Wayne Shorter og en Brian Blade Jr. (Joonatan Sarikoski) bak trommesettet er det en sterk gruppe vi møter. Selv om formen er forholdsvis tradisjonell og har sine tydelige referansepunkter er det mye å glede seg over i både solistprestasjoner og låtmateriale. En kanonstart på kvelden altså!
Videre til norske Moskus, som i 2011 vant Grappas Debutantpris. Trioen hadde med seg LP-en ”Salmesykkel” til salgs på scenekanten. Men det var først 20 minutter inn i konserten at vi kunne høre noe som minnet om debutplata. Isteden ble vi servert et friskt improsett. Basisen er et sterkt samspill og en estetisk samhørighet mellom de tre. Krydderet er kreative og uforutsigbare innspill, særlig fra naturbarnet Hans Hulbækmo, samt en tilbakelent holdning som vi ikke er sikre på skyldes cockyness, nervøsitet eller bråmoden scenevanthet fra de tre unge musikerne.
Danmark serverte et sett intergalaktisk jazz, som vel hadde mer å by på i form enn innhold. Det tematiske kretset rundt spørsmål om romreiser og doble stjerner og månens bakside, mens musikken gikk fra ganske tradisjonell, lyrisk pianotrio (med tuba istedenfor bass, må vite), via improviserte strekk til et groovende avslutningsnummer tilegnet Neil Armstrongs ”Apollo 11”. Enkelte steder var det vanskelig å finne helt hva de tre unge herrene ville, men en dose god underholdning og litt interplanetær humor fikk vi i hvert fall med på kjøpet.
PEK (uttales pesk) fra Færøyene ble kanskje en musikalsk parentes i den store sammenhengen. Men at kvartetten, frontet av vokalist Konni Kass og gitaist Heđin Ziska Davidsen, har mange gode ideer og et godt potensiale som man fint kan bygge videre på, er det ingen tvil om. Gjennom bruk av effekter på gitar og vokal, var de på god vei til å lage et særegent lydbilde som passet godt til musikken. En energisk vokalist trekker også opp, så er det bare å håpe at kvartetten får muligheten til å utvikle litt sterkere låtmateriale og en større modenhet. Da kan PEK bli riktig så fornøyelig!
Kvelden ble avsluttet med et sett svensk space-disco-rock-jazz med nikk til så vel Weather Report som finsk-norske Defekt. Tenorist Malin Wättring gjør en kraftfull og sterk figur i front av kvartetten. Lekent, groovy og mange gode soloprestasjoner gjør Cosmic Sounds til et band det kan være lurt å holde øyne og øre opp for. Komposisjonene slekter på Jim Black og amerikansk minimalisme, med sine evig repeterende akkordrekker som plutselig endres for dermed å skape et enormt skyv i fremdriften.
Det ble ikke kåret noen vinnere på Copenhagen Jazz House, men Jazzinorge.no deler likevel ut prisen for særegenhet til danske ”Andromeda”, prisen for kollektiv samhørighet til ”Moskus”, mest helhetlige inntrykk går til Finland og ”Artuuri Rönkä Quartet”, energiprisen til Færøyiske ”PEK”, samt instrumentalistprisen går til Sverige og ”Cosmic Sounds”.
Så gjenstår det å se om festivalbookerne kjenner sin besøkelsestid. Det blir spennende å se om omleggingen av Young Nordic Jazz Comets faktisk har en merverdi i forhold til å vinne 70.000 kroner til å booke sin egen turné, eller om pengene brukt på inviterte gjester kun koker bort i kålen. Det er uansett ingen tvil om at bandene har hver sine kvaliteter som kan gjøre seg godt på den nordiske festivalscenen!
