I jazz, så vel klubb som festivaldrift, står frivillighet sterkt. Apparatet omkring de større festivalene har riktignok blitt profesjonalisert og lønna i løpet av de to siste tiåra, men utover forholdsvis små administrasjoner og noe innleid ekspertise, er det frivillighet som gjelder. Uten alle de arbeidstimer som blir lagt ned, ville ikke den norske festivalsommeren vært mye å skryte av.
TEKST: PÅL BUSET
FOTO: BERIT FREDHEIM/OSLO JAZZFESTIVAL
Vi påstår ikke å komme med noe representativt utvalg, men Jazzinorge har tatt en prat med to like, men også svært ulike frivillige under Oslo jazzfestival. Hvorfor stiller vi opp for musikken? Hvordan blir vi trukket inn i frivillighet?
Fra Bennet til Mono
– He, he, he. Jeg sliter fortsatt med å ikke rekke opp hånda når sjefene sier de har bruk for noen unge, ler Siv Janna Glømmi, nåværende stedsansvarlig på blant annet Operaen under Oslo Jazzfestival, og frivillig i festivalen for tjueførste gang. Det kommer i tillegg til like fast engasjement på Notodden bluesfestival, og ett år på Øya – sånn bare for å ha prøvd det.
Jeg møter Siv J. på tidligere Storm P, nå Billabong, på Majorstua. En ølbule og kafé med et tidligere frynsete rykte. I følge Siv Janna et velfungerende sted for små kafémøter. Til daglig jobber hun som klubbleder på Hamna fritidsklubb, tidligere samlokalisert med Majorstua skole, nå uten tilholdssted i påvente av innflytning i nye lokaler.
– Da blir det litt uoversiktlig, når vi må jobbe uten et fast tilholdssted. Da må det bli noen kafémøter.
– Da jeg begynte var jeg hun unge, sier Siv Janna. – Jeg flytta til Oslo fra et røykfylt åttitalls-Porsgrunn for å gå på kunstskole. Både mora og tanta mi var del av miljøet rundt den ”opprinnelige” jazzgenerasjonen. De hang i mørke lokaler med tradjazz og jeg var vel med mest siden jeg syntes det var litt morsomt å observere gamlingene. Det var ikke så mange fra min generasjon som var med i miljøet rundt Oslo Jazzfestival i åra etter oppstarten (i 86). Dermed ble jeg hun unge. Én ung, blant mange gamle. Og sånn føler jeg det fortsatt, ikke nødvendigvis at jeg er omgitt av gamle, men det er ikke alltid like lett å forstå at jeg har vært med i over tjue år. Og – ha ha ha – det er vel også noe av det fine med en festival som denne, at musikken liksom kan røske litt i generasjonsskillet. I gamle dager gikk det jo i New Orleans og dixi og annen trad. Nå er det litt større spenn så vel i sjanger som i alder. Festivalen har blitt mer som en jazzhistorisk reise. Du har spennet fra Tony Bennet i Operaen, via storband i Saras telt til umulig elektronika på Mono.
Musikalsk samhold
Oslo Jazzfestival drukner litt i byen. Det er en forholdsvis stor by og Øya og Mela og sykkelløp og turistbusser gjør at festivalen kanskje ikke synes så godt. Kort sagt makter ikke OJF å overta en hel by på samme måte som festivalene i Kongsberg og Molde, eller på Notodden, som Siv Janna har erfaring fra.
– Det er ikke en like stor grad av lokal tilknytning inne i bildet i Oslo. I Notodden tar festivalen over hele sentrum, og den er viktig for innbyggerne på en helt annen måte. Det er ikke noe problem å bo i Oslo uten å få med seg jazzfestivalen. Derfor må også rekruttering skje på en annen måte i hovedstaden, her er det interesse for og tilknytning til jazzfeltet som er pådriver. På samme måte er blues en fordel på Notodden, men der handler det også mye om at festivalen blir betegnende for byen. Hvis du spør en tilfeldig forbipasserende om hva de forbinder med Notodden, er det ikke lenger industrien, det er festivalen. Notodden har blitt synonymt med blues. Noe slikt vil ikke jazzfestivalen kunne oppnå i Oslo. Til gjengjeld er nok engasjementet for musikken på topp, og så er det antagelig også flere som jobber frivillig for erfaring, for noe å sette på CVen.
Ikke bare for å glede mamma
En uke i forveien er jeg på Det Norske Teateret. Det foregår det barnejazz i Bikuben, et av mange tiltak for å passe på at jazz – i alle sine former – smitter over også på neste generasjon. Her ryktes det at det er en annen stedsansvarlig jeg burde ta en prat med, festivalens yngste.
Fjortenårige Kamilla Andersen er datter av Oslo Jazzfestivals markedssjef, Lise Gulbransen, og med for fjerde året. Jeg finner henne i foajeen i full gang med å organisere et par flirende gutter på femten – seksten. Her skal det selges billetter til forestillinga som begynner om en times tid.
– Det er veldig viktig med frivillighet, sier Kamilla. – Hvordan skulle man ellers fått arrangementer og festivaler som dette til å gå rundt?
Sant nok. Ære være frivillighet og dugnadsånd.
– Men hvorfor begynte du her?
– He, he. Kamilla fniser, ser ned. – Det var nok på grunn av mamma. Også er det en del konserter jeg ellers ikke hadde fått sett. Men jeg kommer nok til å fortsette å jobbe med festivaler og tilsvarende uavhengig av henne.
– Uavhengig av å blidgjøre mora di, hva får du ut av å jobbe frivillig?
– Ja, jeg tror som sagt det er viktig, at det er noe som er nødvendig for å få festivalen til å gå rundt. Også lærer jeg mye av det – jeg møter utfordringer som vi ikke nødvendigvis får på skolen. Første gang jeg var med, da jeg var elleve, var jeg kaffejente, da gikk jeg bare rundt med en kanne og serverte kaffe, og så var jeg nærmest et levende skilt, he he, jeg sto i sjuende etasje på Grand Hotell og fortalte folk hvor de skulle gå. Men etter hvert, sånn som i år, har jeg jo fått en del ansvar. Jeg har en liten gjeng som jeg skal holde styr på og koordinere, og så må jeg passe på at alt fungerer som det skal bak og foran scenen. I tillegg kommer billettsalg og oppgjøret og slikt.
Viktig med noen sommerfugler
Så rykker det litt i Kamilla. En liten kø er i ferd med å danne seg foran bordet som fungerer som billettluke. Håndfullen med frivillige fjortiser hun er satt til å holde styr på er opptatt på annet hold, de driver med noen greier på scenen. Heldigvis kommer en hjelpende hånd til, og Kamilla kan fortsette å forholde seg til pressen. Faren er over for denne gang.
–Det ble en del planleggingsmøter i ukene før selve festivalen, sånn at vi vet akkurat hva vi skal gjøre og blir litt kjent med hverandre og sånn. Når det står på er det mye som skjer, men heldigvis er det et godt apparat rundt, så det skal litt til for at noe går galt. Det er veldig givende å se at forestillingene går bra. Men det er jo litt stress å holde på med dette, mitt oppi skolestart.
– Er det godt oppmøte? Hva tror du barna synes om musikken og forestillingene?
– Ja, jeg synes det. Vi selger en god del billetter. Også er det morsomt å følge med på barna. De har veldig forskjellige reaksjoner på musikken og det som skjer på scenen. I går var det flere som gråt, det har det ikke vært så mye av i dag. Egentlig litt rart med tanke på at det var en skumlere forestilling i dag, med dukker – troll blant annet. Men det er absolutt mest latter, jeg tror de synes det er veldig gøy.
– Jeg har hørt rykter om at det er du som introduserer artistene. Hvordan er det?
– Jeg har litt erfaring fra scene, da. Så jeg synes egentlig det går helt greit. Jeg kjenner selvfølgelig litt på presset, men tror det er viktig å ha litt sommerfugler i magen – hvis ikke tar jeg det liksom ikke seriøst nok.
Blant høydepunktene hun fikk med seg under festivalen nevner Kamilla Tony Bennett. Det hun ikke nevner er at hun faktisk fikk møte ham backstage. Det Kamilla ikke vet er at jeg har Siv Janna som kilde:
– Sa hun ikke det? He, he. Du får sitere meg på det: Egentlig var det planen at Kamilla skulle gi ham blomster på scenen, men det var ikke avtalt på forhånd. Det er jo sånt som … eh, store navn, gjerne vil ha klargjort. Men vi gjorde det backstage, da overrakte hun blomster og fikk møte mannen med stemmen. Det var moro. Han er egentlig ikke noen diva, men han er typen artist som, i hvert fall hvis han holder på med noe, har et blikk som ganske klart sier ”du, dette snakker vi om når jeg er ferdig med dette, ok?”.
Ikke bare CV-mat
Det er mye snakk om frivillighet som cv-mat, som en måte å komme seg opp og fram i kulturlivet på, men også som en fin måte å opparbeide seg relevant erfaring innafor prosjektarbeid og administrasjon. Hvordan har Siv Janna brukt erfaringene hun har opparbeida seg gjennom mer enn tjue år som frivillig?
– Det aller viktigste er nok det sosiale. Miljøet som oppstår, fellesskapet rundt musikken, og samarbeid og sosialisering på tvers av generasjoner. Jeg har nok lært mye om samarbeid og forstått en del om hvordan du kan bidra til å skape eierskap, være seg til en ungdomsklubb eller en musikkfestival. Mest konkret bruk for festivaljobbing har jeg nok uansett fått gjennom prosjekter vi har stabla på beina på Hamna, og i samarbeid med andre ungdomsklubber.
– Slik som?
Urra Rock, der vi lager festival for de ulike banda som holder til i ungdomsklubbene i bydelen. Der koordinerer jeg og noen andre, men ellers er det drevet av ungdommene. Men du vet hvordan det er med dette ungdomssløvsinnet – én dag er engasjementet på topp, den neste husker de knapt hva de driver med. Da må jeg inn med min festivalerfaring og si: hør her, hva er det egentlig vi jobber med her? Dessuten får jeg god bruk for musikknettverket, for eksempel for å få inn headlinere til festivalen. I 2009 hadde vi Fjorden beibi! på plakaten. Det tror jeg er veldig inspirerende for ungdommene å få dele scene med etablerte musikere de ser opp til. Mange av de der, altså barna mine, de jeg har jobba med på Hamna og Urra Rock, ser jeg begynner å dukke opp som frivillige på festivaler nå. Litt slitsomt egentlig, særlig på Øya, å møte på disse småfolka når jeg slett ikke er klubbleder, men bare på festival – he, he.
Utveksling, ikke utbytting
– Apropos Øya, hva tenker du egentlig om siste tids debatt om frivillighet og lønnsomhet? Er det greit at en festival som går godt, og der eiere tar ut utbytte, er drevet basert på gratis arbeidskraft?
Ja, er det ikke det? Jeg tror ikke vi hadde hatt det tilbudet vi har hvis ikke festivaler var basert på frivillig arbeid. Samma om de går godt eller ikke. Bare tenk hvor mange årsverk som måtte til for å få Øya til å gå rundt? Da bør vi heller være glad for at vi har noen festivaler som faktisk gjør det godt – så får vi heller ta diskusjonen på hvem som fortjener finansiering på kommunalt og statlig nivå. Dessuten er det nødvendig med noe innleid arbeidskraft. Enkelte oppgaver er så spesialiserte, eller så viktige at de ikke kan legges på frivillige. Slik som enkelte sider ved vakthold, og naturligvis deler av det tekniske.
