Et fjernere jazzsirkus skal du lete lenge etter.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Dr. Kay, eller Arthur Piene, har tilsynelatende en forkjærlighet for gammal, amerikansk science fiction og utsvevende og søkende amerikansk jazz a la Sun Ra. I likhet med Ra trakterer Arthur en Moog når han ikke leder an i teatralsk direksjon. Det er ikke et lite orkester Dr. Kay har med seg. Flygende tepper er på plass. Fargeglade lyslenker. Her er ikke spart på celofan eller aluminiumsfolie. Det glitrer sci-fi-orientalsk. Først et ganske langt strekk med trommer. To fyrer i turban og noe et sted mellom solariums- og flyvebriller. Dom-dom-dom-dom, dunk dunk dunk. De dundrer løs og akkurat når det begynner å bli nok, skjer det heldigvis noe bakerst i lokalet. En bøling ville romelefanter blåser seg inn anført av en, selv i denne sammenheng, lettere eksentrisk dr. Kay. Han vifter med et slags septer. Får blåserbølingen på plass. Trommisene forflytter seg til respektive trommesett. Bassen bomper i gang en groove. Trombone, assorterte saksofoner, trompet, klarinett. Dr. Kay messer om de små ting, om harmoni og fred og lange reiser i mellomrommet mellom stjernene. Snart får vi en fløytesolo, Dr. Kay kaster seg over moogen, dette mest speisa av instrumenter.
Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists er like mye teater som jazz. Dr. Kay babler om rom og avstand og tidsreise. Ett øyeblikk er vi langt der ute, det neste er vi i tjuetallets Bronx eller New Orleans, men også ”afrikansk”, eller ”etnisk” på en søkende Sun Ra-manér. Dette er jazz for nerdete postironikere, det er ærlig, det er velspilt og på sitt beste hypnotisk, nesten ’røykfull kjeller i våre foreldres ungdom’-magisk, og fordømt underholdende. Det er ikke mulig å ikke høre ironien i Dr. Kays messing av fordreide sannheter, spoken word-floskler og old school sci-fi-flørting. På et tidspunkt entrer en kentaur lokalet. En saksofon stappa inn mellom mulene. Den utstøter en forferdelig, hvinende lyd, virrer rundt i publikum, skremmer vettet av en stakkars konsertgjenger på vei mot scenen. Det er en ond kentaur. Dr. Kay og resten av gjengen blåser ham ut – overdøver ham. De tvinger ham i kne. Til slutt ligger kentauren hulkende igjen på gulvet. Han gråter små saksofonklynk. Dessuten ler de av ham. Vi ler av ham, den falne saksofonkentauren. Slett ingen trussel. Kentauren ledes ut og igjen kan Dr. Kay proklamere sitt mellomstjernelige budskap om fred og forsoning. The cosmic law that one must have a good time at all times. Indeed, sier jeg. Dr. Kay er skikkelig stas. Dr. Kay er skikkelig speisa. En psykedelisk jazztripp uten sidestykke.
The Interstellar Tone Scientists består av Andeas Wildhagen og Tore Flatjord (trommer/perk), Adrian Myhr (bass), Kristoffer Eikrem (trompet, vokal, perk.), Harald Lassen (tenor- og sopransaks, vokal, perk.), Kasper Værnes (altsaks, fløyte, klarinett, vokal, perk.)m Chris Engel (barytonsaks, vokal, perk.) og – sist men ikke minst – Øyvind Brække (trombone, vokal, perk.).