KONSERTANMELDELSE: Tolv unge musikere som ikke lager én tone for mye.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Anja Lauvdal er i vinden om dagen. Moskus er på vei opp, hun vant Young Star-stipendet under fjorårets Oslo jazzfestival og nå har hun med seg ikke mindre enn elleve medmusikanter opp på scenen på Victoria. Skadedyr, som Anja forteller oss fra scenen, ble til da Anja og Heida Mobeck begynte å spille sammen på jazzlinja i Trondheim.
– Og så ble vi bare flere og flere, ler Anja.
Og ja, de er virkelig mange. I det minste til å ikke være et storband eller orkester i ordets rette forstand.
– Skadedyr er det faren til Heida kaller folk på ”vår alder”.
Jeg er usikker på hva jeg skal forvente meg en lørdags ettermiddag med tolv forholdsvis unge musikere stabla inn på scenen. Det er ganske god oppmøte og samtalen går i baren. Skadedyr skal visstnok slippe skive i løpet av høsten. Har noen hørt noe? Vet vi hva vi skal forvente oss? Nei.
– Jeg sier like greit hva låtene vi skal spille heter på forhånd, sier Anja.
– Først kommer Lakselus, det er en ganske politisk låt. Deretter Kongekrabbe, Linselus, Due og … Flatlus.
Der virker som om litt av den absurde humoren og lett marine tematikken fra Moskus gjør seg gjeldene også i Skadedyr.
Det begynner helt tyst. Publikum er musestille, viftene på kjøleanlegget i baren slår seg av før noe begynner å knirke i krokene. Det gnikkes, forsiktig, forsiktig med bue på bass og fele. Anja glir inn med en myk, lyrisk akkordprogresjon. En gitar følger forsiktig. Blåserne uler lavmælt. Nestenuhørlig pustetrompet og buer som perk mot strenger og sal.
Lakseluskolonien vokser seg stadig sterkere og mer melodiøst. Trompet og stryk bærer melodien fram. Ina Sagstuen synger seg inn i den luftige, svevende melodien. Hypnotisk, nesten magisk. Trekkspillet legger seg under, leker med trombonen. Fra disse tolv musikerne kommer ikke én tone for mye. To ganger trommis gir lag på lag på lag. Det er skikkelig stas med et så stort ensemble som lager så mye og så kontrollert lyd.
Mer trøkk, mer som skjer i neste låt. Ropende ikkespråk fra Ina på toppen. Noe bluesa i bånn: Gitarister Marius Klovning og Lars Ove Fossheim gir oss nesten tuaregsk bluesgitar bak en lyrisk, smådesperat og ikke minst krystallklar trompetsolo. Snart en lap steel-solo som gir meg gåsehud. Ikke dårlig, to låter inn i konserten og det går grøsninger ned langs ryggraden. Det er ikke hver dag musikken gir et så fysisk utslag. Sjelsettende er normalt ikke et ord i mitt aktive vokabular. I dag må jeg vurdere å ta det i bruk.
Så er det tid for brudd. Et inferno av lyder og spillemåter som antagelig overrasker selv instrumentene som lager dem. Det dundres løs en stund før de tar det helt ned, før det igjen blir nesten helt stille og BAM! de dundrer litt til. Så skal noe annet skje: jeg kan se Anja teller ned, signaliserer et eller annet, fra bak flygelet. Alt blir annerledes igjen med en ny, nesten lit sår og folketonete akkordprogresjon. Nok en gang skal pelsen reise seg.
En ting er at arrangementene er gjennomtenkt, at det ikke er mange lydene til overs, at melodiene er fine. Alt det er fint. Alt det er med på å løfte undertegnedes pels, men det mest sjelsettende med skadedyr, er dybden i musikken og lydbildet. Med alt fra trekkspill til lap steel via tuba kan harmonier og klangbunn forsterkes, bli mangefasettert. Gåsehuden bor i dybden så vel som i veldig sterke låter.
Er dette representativt for Skadedyr vil jeg ha dem i både vegger og tak, og ikke minst på skive, og det ganske så kjapt.
Materialet er skrevet av Anja Lauvdal, Heida Mobeck og Hans Hulbækmo.
SKADEDYR: Ina Sagstuen (vokal), Torstein Lavik Larsen (trompet), Henrik Munkeby Nørstebø (trombone), Heida Karine Johannesdottir Mobeck (tuba), Adrian Løseth Waade (fiolin), Ida Løvli (trekkspill), Marius Klovning, Lars Ove Fossheim (gitar), Anja Lauvdal (tangenter), Fredrik Luhr Dietrichson (bass), Hans Hulbækmo, Joakim Heibø (trommer)
