The Fuzz

TEKST: PÅL BUSET
FOTO: PIO RASCH-HALVORSEN

– Jeg aner ikke hva det var, men det var sinnssykt kult!
Det er Pio, fotograf og kompis, som er entusiastisk etter konsert. Jeg er for øvrig enig. Det var ganske så kult og jeg aner ikke hva det var. Som tog fra lys himmel. Dalende kuer.
Men jeg veit hvem det var. Hva de kaller seg. At det var premiere, at de hadde klart å snike seg inn i Oslo jazzfestivals program ad hoc. At alt som kan krype og gå innen rytmisk musikk er på Mono for å se The Fuzz. Et ganske passende navn for et band med en hypa debut.

Men hvorfor er dette så spennende? Hipsterjazz, liksom? Eller er det flinkisjazz? Det er vel litt begge deler. Jeg var redd dette kunne bli i overkant kult, men, som sagt med Pio, det var sinnssykt kult.
The Fuzz er, som Aslak Hartberg selv sier fra scenen, det nye, rare prosjektet mitt. Med seg har han en liten supergruppe. Bugge Wesseltoft (keys), Frode Eggum (dr) og Gunnar Halle (trp.). Med andre ord ikke rart det er utsolgt.

For å være helt ærlig forventa jeg meg noe mindre jazza enn det snart plateaktuelle The Fuzz gir oss. Best beskrevet er The Fuzz lett-garbarekete åttitallsjazz med litt cheese, en god dose neo-soul og en dash sprakende sirups-grime. Pust!

Stor fallhøyde, tenker du kanskje? Nja, men så fjernt og samtidig så nært og gjenkjennelig at det funker, selv de mest åpenbart cheesy elementene erobrer en legitim klang – dette er gjennomtenkt og reflektert, i verste fall lettere ironiserende. Og så er det forbanna tight. Aslak er en jævel på slappin’ (slap bass) og gir oss en god miks av åttitalsfunk og mer klassiske bluesganger, eller han bare droner av sted i krautete manér. Også synger han, ikke med ord, men han synger, eller nærmest joiker med, til trompet og bass, gjerne med vocoder, og jeg må si, med hånda på hjertet, at dette er et av de mer vellykka forsøka på bruk av vocoder jeg har opplevd. Vocoder burde i utgangspunktet være straffbart, men ok Aslak, du er herved innvilga amnesti.
Auto tune, eller vocoder på trompet der i mot, er tvert i mot til tider å anbefale. Det låter faktisk ganske så kult.

Bugge har tatt med seg store deler av boks- og pedalsamlinga si. Han sitter framoverbøyd å skrur på bokser hvis ikke henda er opptatt på klaviaturet, også har han med seg en morsom liten synth, en svenskprodusert OP-1. Det går mye i myk rhodes – som noe som er gratinert med ost uten å bli usmakelig. Rhodes med delay og ekko. Det er mye i The Fuzz som er på grensen til det kitsjy, og det fascinerende er at det aldri blir det. Kanskje er det også det som er med på å gjøre The Fuzz til et interessant prosjekt. En umulig spleising av Garbarek, Boine, George Clinton og Jon Hassell. En flerdimensjonal balansegang mellom sjangere og epoker.

I dette umulige universet svever trompeten mer eller mindre bearbeida mellom Garbarek og Molvær, eller den blir funky, den samples – et helt lite JB’s i én mann. Boink, boink-bop, sploink fra Aslak. Funky trommer fra Frode kombinert med sirupsaktige, sprakende beats. Bugge mykt i bakgrunnen. Bugge i lag på lag med myke mellomtoner, eller han har hardt, funky anslag på lyriske rhodes-soloer.

Mm, jeg tenker det før Pio får sagt det: Dette er kult.

Med Aslaks hip hopske bakgrunn fra Klovner i kamp hadde jeg som sagt forventa litt mindre spacejazz, i det minste et lite innslag av noe mer direkte Klovner-relatert. Men nei, nok en gang står for-dommer for fall. Kanskje er det som en gang muliggjorde Klovner det samme som nå gir seg uttrykk gjennom The Fuzz’ flerdimensjonale sjanger. Et Aslak Hartbergs Fifth World: Impossible Musics.