Umulige lydspor

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

Mopti gikk som kjent av med seieren i Jazzintro-sluttspillet under Moldejazz tidligere i sommer. Med det kan de cashe inn en av musikknorges feitere stipendpakker, og fikk også gleden av å dele en gigg med Get the Blessing på Victoria under Oslo jazzfestival. Det ryktes at det var tett løp i Molde og forventningene er dertil høye. Dette bør være ikke mindre enn eksepsjonelt.

Mopti er et av etter hvert mange band som har vokst fram fra Norges musikkhøgskole. Bandet er oppkalt etter en Don Cherry-låt som igjen er oppkalt etter en delstatshovedstad i Mali. Fra scenen kan bassist Christian Meaas Svendsen opplyse om at han har slått av en prat med trompetisten i Get the Blessing. For noen år sia hadde også han et band ved navn Mopti.

Mopti er unge og flinke musikere med et savn etter en tid de selv ikke fikk oppleve. Tida da Mopti ble skrevet, da Cherry med flere søkte tilbake til den amerikanske musikkens røtter i vest-Afrika.

Her får vi en deilig tøtsj fandenivoldsk avantgarde a la syttitallet, men også en god dose melodi. Christian er en ganske så eksplosiv bassist. Han spiller tett med trommis Andreas Wildhagen. Det er tight og svett og over bass og trommer fyller David Aleksander Sjølie opp i frekvensene der han sklir rundt på gitaren med myke akkorder. Og inn i gitaren blander blåserne til Kristoffer Eikrem og Harald Lassen seg.

Mopti er til tider småprogressivt, med små og mer eller mindre brå skifter.  Musikken har mange ulike teksturer.

Mopti spiller moderne, moderne jazz. Det vil si noe som én gang var definert som moderne, som deretter har blitt regna som så nitten sytti og som nå er blitt kult igjen og dermed moderne for andre gang. Moderne og på en annen måte, i en annen kontekst. Avant garde, ja kanskje, men mest av alt fine melodier. Fritt, men ikke abstrakt. Mopti gjør det pent, ikke vanskelig bare for å være vriene.

Mopti har en fri tilnærming, de leker seg – melodier hopper og spretter fram og tilbake mellom instrumentene. Gitaren er som sagt frekvensmettende i myke akkorder, andre ganger er det færre toner involvert, eller de er flere og kortere, mer stakkato. Saksofon og tromme virvler tostemt og hver for seg, her og der et hint av afrobeat. De bryter ut i ville soloer. Backer hverandre, eller hermer, etteraper. David overtar melodiene, gnir dem utover gripebrettet. Blåserne blir lange, melankolien setter i.

Jeg tror Oslo jazzfestival var heldige med at Mopti vant Jazzintro. De gjør seg nemlig godt i selskap med Get the Blessing.

Etter litt frenetisk orging på scenen klatrer kveldens briter inn fra backstage. De er morsomme på den sedvanlige britiske måten, i hvert fall bassisten. Her går det i ironi og letter absurd humor mellom låtene.
GtB har holdt på i rett over et tiår, og oppstod i kjølvannet av trip hop-gruppa Portishead. Både bassist Jim Barr og trommis Clive Dreamer (som har permisjon og for anledningen er bytta ut med Dylan Howe) var viktige skikkelser i trip hop-miljøet i Bristol. GtB ble til gjennom en felles kjærlighet til Ornette Coleman, og har dermed et utgangspunkt ikke så langt fra Mopti.

Der Mopti er gammelt på en ny måte, eller gjør noe nytt på gamlemåten, roter GtB alt til. De har mye av det samme musikalske utgangspunktet, men gjør plass til mer bokser og dingser i lydbildet. Her er ikkesaks og ikketrompet, her er sampler og dealy og wah-wah. GtB ligger et sted mellom organiske hip hop, post-bop og post-rock. Et riktig så hyggelig lydlandskap, men et godt hakk mer poppa enn Mopti.

I løpet av det ca timeslange settet får vi avslapningsmusikk for ”five legged sheep”, vi får en innføring i GtBs vitenskapsfilosofi (i motsetning til naturvitenskapene er ikke GtB, i følge Jim Barr, spesielt opptatt av lysets hastighet, for deres del er det mørket som er interessant) og ikke minst en hymne til en Terje Vigen-aktig karakter i en ikkeeksisterende film. En norsk fisker som sloss med havet og spiser toast og ser på Simpsons når han omsider kommer seg hjem til den lille bua si.

Jeg vet ikke om jeg kan høre alt dette i musikken. Jeg vet ikke om jeg hører fembeinte sauer eller mørkets hastighet, men det skjer unektelig mye der de dresskledde britene hopper rundt. Her er også likheten, hvis vi ser bort i fra felles kjærlighet til Cherry/Coleman, mellom Mopti og GtB: de går løs på jazzhistorien med noe som kan minne om hip hop-mentalitet. De plukker det de liker, det som låter kult, og setter det sammen på sin egen måte.

I det ene øyeblikket er GtB akkurat like fritt og jazza som Mopti, i det neste kjøres saksofon og trompet gjennom sampler og/eller delay-boks, instrumentene legges ned, trompetist Pete Judge og saksofonist Jake McMurchie setter seg ned på huk og skrur på knotter. Intensiverer eller demper, speeder opp eller ned. Jazz blir til en slags proto-dancehall og du kan ikke forstå at du akkurat tenkte: jøss, dette var da mer jazz og mindre speisa enn forventa?

Også er det så deilig trøkk i elbassen, i hvordan Jim Barr lekent hopper rundt på halsen. Her er litt blues og litt jazz og litt vestafrikansk tradisjon og ikke minst en god dose pop som sammen med luftig off-beat kan minne litt om andre britiske fusion/flinkis-prosjekter fra de siste år, slik som Damon Albarn og Tony Allens The Good the Bad and the Queen (bare uten vokal).

Innimellom blir GtB nesten litt for drømmende, nesten litt for flytende. På sitt beste glemmer jeg tida, jeg har ikke lenger noen forståelse for hastighet – være seg lys eller mørke – jeg vil helst bare bli der, i øyeblikket. Men så våkner jeg, det vil si: det går opp for meg at jeg vil sovne eller falle i transe, fortsetter låta på denne måten, men heldigvis skjer det alltid noe i GtBs musikk. Det er alltid en endring, et skifte, et instrument som forsvinner inn eller ut. Slik blir det spennende, slik brytes hypnosen når droninga er i ferd med å få overtaket.

Kort sagt gir Oslo jazzfestival oss en kveld med knask. Gammelt og nytt akkurat slik det skal være: oppdatert og akkurat passe utfordrende. Eller som sagt: fritt, men ikke abstrakt.