Internasjonalt i skogen

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

– Nettverk, sier Lennart. – Det er nettverksbygging og -vedlikehold som er det definitivt viktigste med et opplegg som Silver City. Møte andre festivalfolk, journalister, bookingagenter og distributører. Kort sagt opprette og opprettholde kontakter i det internasjonale jazzmiljøet.

Nettverk, nettverk, nettverk. Lennart Strömbäck, festivalsjef for tradisjonsrike Umeå jazzfestival er ikke aleine om å trekke fram nettopp nettverk.

Silver City Sounds holder hus for internasjonal jazzelite for femte gang, og det skjer på Storås gård en halvtimes busstur inn i skogen fra Kongsberg.
Bussturene bruker jeg til bussintervjuer: Sett deg ved siden av et jazzmenneske. Still spørsmål.
Hva betyr et arrangement som Silver City for deg?, er spørsmålet.
Jeg stiller det til bookingagenter, distributører, festivalsjefer og journalister.
Og svaret: nettverk, nettverk, nettverk.
Og – som vi skal se – litt annet.

– Det er også en god måte å få innsikt i støtteapparatet og flettverket av interesseorganisasjoner omkring jazzfaunaen i Norge, fortsetter Lennart.
– Vi har ikke et tilsvarende støtteapparat i Sverige, i hvert fall ikke etter at Reinfeldt overtok roret. Det er et utall instanser som støtter opp om svensk musikkliv, men ikke like spesialisert, eller nisjeretta, som i Norge.
– Det kan ha en historisk forklaring. I Sverige har vi, som du kanskje har fått med deg, he he, hatt stor suksess med popmusikk, og vi har dermed kanskje en mer, hva skal jeg si, markedsorientert innstilling til musikk?

Prosjektleder for Silver City, Øyvind S. Larsen, er enig i at nettverksbygging er viktig.
– Men du må ikke glemme at det i like stor grad er et utstillingsvindu. Vi lager et opplegg, både musikalsk og faglig, og får dermed vist fram norsk jazz, så vel musikken som apparatet omkring.

– Inspirasjonen er henta fra tilsvarende prosjekt Music Export Norway har gjort i samarbeid med by:Larm, Øyafestivalen og Folkelarm – men med Silver City ville vi få på plass et internasjonalt program dedikert til jazzen. Grunnen til at vi valgte akkurat Kongsberg er en kombinasjon av praktisk beliggenhet og en sterk festivalprofil med et sterkt fokus på norsk jazz.

Kristian Skaarbrevik, mannen bak labelet Atterklang, er for så vidt enig med Lennart.
– Nettverk er selvfølgelig viktig, ingen tvil om det. Det viktigste for meg som arbeider med å gi ut og promotere musikk er selvfølgelig å møte interessenter – potensielle distributører i utlandet; å kunne si: se, her er jeg, dette er musikken jeg promoterer, det er dette jeg står for, men det er unektelig også viktig å møte journalister, slik som deg. Bli kjent med dem. Vite hvor du har dem. Det er ikke tvil om at det er lettere å få en omtale hvis du møtt en journalist ansikt til ansikt, snakka med han eller hun, etablert et forhold. Dessuten er det veldig artig at Silver City lar meg møte internasjonale aktører jeg normalt sett ikke ville sett annet enn e-mail-adressen til. Slik som Hiroki Sugita som har skrevet innledningen, eller linernotes  som det heter på jazzsk, til utgivelsene mine i Japan. Ikke akkurat en fyr du tilfeldig møter i døra på et konsertlokale i Oslo.

All About Jazz-grunnlegger Michael Ricci er på Siver City for første, men – etter hva jeg forstår – forhåpentligvis ikke siste gang. Han er heller ikke aleine. Ikke mindre enn tre All About Jazz-mennesker er invitert til årets bransjetreff. Kanskje ikke så rart, med tanke på at All About Jazz, med sine etter hvert latterlig mange lesere, pøser ut artikler og anmeldelser på og om norsk jazz.
– Jeg satte stor pris på å bli invitert til Silver City, og synes selvfølgelig også det er veldig moro at John Kelman i år får kuratere en serie på Kongsberg jazzfestival. Han har skrevet om norsk jazz i en årrekke, og for meg er det kult å omsider få et innblikk i den norske jazzscenen som John har snakka så mye om.

– Videre har Silver City vært en unik mulighet til å vise fram nettsida, så vel som en mulighet til å være visjonær –  lufte ideer for en samling mennesker som kjenner nettsida og som, kanskje i større grad enn den gjengse leser, stiller krav og kommer med forslag. Delegatene til Silver City vet godt hva de vil se på nett, uavhengig av hvilket funksjon de har i jazzverdenen.

Sveitsiske Jolanda Vujasinovic som jobber for Berlin-selskapet Atribute synes også det er spennende å få et innblikk i jazz-Norge, men har en innvending:
– Det norske støtteapparatet er utrolig velfungerende så lenge det er snakk om å hegne om egen produksjon og eksport. Det som kan virke litt provoserende for meg, som er her for å promotere og tilrettelegge for tyske artister, er det som for meg framstår som proteksjonisme. Tyskland er stappfullt av norske grupper på turne, men Norge slipper på ingen måte til samme volum med tyske artister. Jeg skulle gjerne sett flere utvekslingsprogram, og en større åpenhet for utenlandske artister utover verdensstjernene.

I årets Silver City består seminarprogrammet på første dag av BBC’s Fiona Talkington, en av disse, for å bruke et klamt begrep, virkelige norgesvennene, i samtale med Stian Westerhus.
I vår og kommende høst har Fiona kuratert en serie med norsk-engelske samarbeidsprosjekter – konserter som går så vel på Victoria i Oslo som på ulike plasser i London. Og nå, under Silver City, får vi henne altså i samtale med Stian – denne mannen som trakterer gitaren som noe et sted mellom en ambolt og en fjær.
Stian er som vanlig en god blanding av svær i kjeften og sjarmerende. Hva han gjør? Han er ment å gi jazzfolket en idé om hva støtteapparatet gjør før artister som ham.

– Noe av poenget med denne samtalen, forklarer prosjektleder Øyvind, er å få fram viktigheten av et sterkt støtteapparat. Det som muliggjør jobber i utlandet for Stian har i stor grad vært Norwegian Jazz Launch-stipendet. Gjennom samtalen med Fiona, som til britisk journalist å være kjenner norsk jazzliv svært godt, får vi belyst nettopp hvordan en forholdsvis liten kulturnasjon som Norge kan bygge opp og oppnå suksess med merkevarer som Stian innafor et ganske snevert felt.

Dagen etter er det også seminar. Denne gang foredrag ved Michael fra All About Jazz. Bransjefolket sitter med øra på stilk, og med god grunn. Her er jazzmat for den digitale æra. Michael er nett- og programvareutvikler og fant for om lag ti år sia en måte å kombinere levebrød og lidenskap.
All About Jazz består av frivillige journalister og redaktører, hvorav noen med forkjærlighet for skandinavisk, og spesielt norsk jazz.

– Det har vært veldig morsomt og ærefult å få delta med tre delegater på Silver City, forteller Michael.
– For oss ,som i stor grad frivillig drevet jazzportal, er det et godt barometer på at det vi driver med har noe for seg. Bare det at John Kelman har fått i oppdrag å kuratere en serie med norske artister under All About Jazz-navnet, sier sitt.

En annen jeg gjør et bussintervju med, er Abram Michal Deyo som opprinnelig kommer fra Idaho i USA. Utover å sette pris på landskapet (det minner ham om hjemstaten han ikke har besøkt på mange år), er han her for å åpne kinesiske ører for norsk musikk. Abram har bodd i Shanghai i litt over ti år, og er en av få i Kina som driver med booking og koordinering av utenlandske band.
– Kina er svært fremmed på mange områder kommer du fra USA eller Europa og er vant til vår måte å omgås musikk på. I Kina kan du besøke en by med åtte millioner innbyggere og kun ett konsertlokale. De har konserthus og tilsvarende, men ideen om små, lokale klubber som booker også smalere, og ikke minst utenlandske, artister er forholdsvis ny.

Abram kom i kontakt med den norske ambassaden etter å ha ramla over et norsk post metal-band han ville booke til Kina. Tideligere har han jobba med noen svenske artister, men i det siste har han i tiltakende grad også fått opp øra for det som skjer i norsk musikkliv. Ambassaden satte ham i kontakt med utenriksdepartementet. De hadde et tips: Silver City. Og vips: her sitter han på en buss til Storås etter en lang konsertdag på Kongsberg.

– Et støtteapparat som dette finnes ikke i Kina, men heller ikke i USA, sier Abram.
Det kan også Michael skrive under på.
– Det finnes i noen grad støtteordninger også i USA. Men der er det i all hovedsak markedskreftene som avgjør hvorvidt en artist har livets rett. I Norge har dere, takket være et statsstøtta apparat, greid å skape stor blest internasjonalt rundt en forholdsvis smal nisje. Jeg tror ikke norsk jazz – tatt i betraktning av landets relativt beskjedne størrelse ­– hadde hatt like godt renommé, var det ikke for politisk vilje til å opprettholde og videreutvikle støtteordninger.

Om ikke annet kan Silver City fortelle oss at vi enn så lenge er heldige som har det støtteapparatet omkring jazz som vi har i Norge i dag. Måtte det vare.

Silver City Sounds er et internasjonalt bransjetreff i regi av Music Export Norway og støttet av Utenriksdepartementet, lagt til Kongsberg jazzfestival. Hovedformålet er, i følge prosjektleder Øyvind S. Larsen, å legge til rette for norsk jazz i utlandet, så vel som å skape en plattform for utveksling av kunnskap og erfaringer.