Fra Per Jørgensen til Atomic via The Thing. Kongsbergs tredje dag står i friheten og trøkkets tegn.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Det er fredag og det så langt upåklagelige været har nådd et vendepunkt. Skyer har trukket mange og mørke inn over Kongsberg i løpet av natta, det blåser små, irrasjonelle vinder i trærne, temperaturen er høy, lufta trykkende. Det brygger opp til en skikkelig utblåsning på festivalens tredje dag, og først ut er en skikkelig særing av en trompetist og vokalist. Han har fått ta med seg et utvalg gode venner, eller det han selv omtaler som sin lille musikalske familie, til Energimølla – nok en konsert kuratert av All About Jazz’ John Kelman.
Per Jørgensen med nedadvendt trompet, sittende. Han blåser ned i gulvet, demper trompeten. Til venstre for Per skrur Morten Qvenild på synther og bokser, bak Per puster og peser Sigbjørn Apeland med et trøorgel, Morten Skage på elbass og Terje Isungset på et temmelig eksentrisk trommesett med assorterte bjeller og tamburin-hi-hat. Per gir oss nytt materiale, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han anser sine venner som musikalske slektninger. Gjengen maner fram et glassklart og luftig landskap der Pers både boblende og melankolske vokal- og trompetbruk er helt hjemme. Ambient folkejazz på sitt aller beste.
Regnet er fortsatt kun en trussel, men at det skal komme blir stadig tydeligere. Skyene som henger over kirka er av det helt mørke slaget. Videre til Smeltehuset registreres tre dråper regn, men det blir med det, så langt. Før uværet skal flere musikere få rase fra seg. Det er tid for gamle improhelter; britiske Evan Parker i blåsersamtale med Joe McPhee. Sistnevnte surkler og hyler og lager overraskende dype toner med sin pocket trumpet, heretter omtalt som lommetrompet, mens Parker smeller ut intense virvler på barytonsaksen sin. I tillegg til å spille konvensjonelle skalaer/spille små melodier, lager de alle lydene de respektive instrumentene kan lage, men som vi normalt ikke forbinder den med. Lommetrompet og saksofon som perk, spyttsurkling og små fossefall fra ventiler ned på gulvet. De synger i kor, tilsynelatende enige, i hyggelig samtale, de motsier hverandre, krangler, dissonerer. Det er et riktig så morsomt og temmelig intenst musikermøte. Det er beviselig mye energi også i gamle gubber.
Når vi snakker om energi er neste gruppe på programmet så godt som uslåelige. Ferden, med to nye regndråper på veien, går til Odd Fellow og gjenhør med en busy og ekstremt energisk gjeng som kaller seg for The Thing. Bandet har vært på tur en stund. De er slitne, klager Mats Gustafsson. De kommer rett fra Ukraina der de har ”druckit av livets vatten och ätit god mat, men nu är vi her, på Kongsberg, tack som fan, tack som fan”.
Mats blåser så jeg er overbevist over at han vil sprekke i panna, revne opp, og hadde han gjort det ville han ikke senka saksofonen av den grunn, han ville fortsatt å blåse. Mats blåser som om det er aller siste gang. En tilsvarende kvalitet har fingrene til Ingebrikt Håker Flaten, de tåler også mye juling. Og når vi snakker om juling: juling er noe trommene til Paal Nilssen-Love er godt vant med.
The Thing er beinhard anarkisk frijazz. The Thing spiller som om musikk vil forbys i morra – de spiller alt de greier, kjapt som fan.’ Men det gjør det ikke abstrakt, det blir ikke masete, melodiene overlever. Det er en nødvendig og vakker aggresjon som kommer til syne mellom veggene på Odd Fellow. Og … kanskje ikke helt uventa kommer en gammal samarbeidspartner, som tilfeldig befinner seg i byen, opp på scenen for en liten vennskaplig trudelutt. Vår venn Joe McPhee har tatt (lomme-)trompeten på innerlomma, geleides opp på scenen og kaster seg på tretti år yngre blåserkollega. Nok et av årets virkelige Kongsberg-høydepunkt.
I ekstasen etter The Things utbrudd kommer endelig regnet. Jeg kan telle tre nye dråper, så to til og … der! åpner himmelen seg og plasker ned over kirka og Timbuktu og ungdommen og en og annen forvilla jazzskribent.
Så må elva krysses til Kongsberg Kino i plaskregnet for nok et morsomt og energisk gjensyn. Med samme trommis og bassist som i The Thing har Atomic holdt på et par år lenger enn førstnevnte (fra ’99) og har mye av den samme trøkken og frie tilnærminga, til tross for at verken Magnus Broo (trompet) eller Fredrik Ljungqvist (saks, klarinett) blåser like insisterende og destruktivt som Mats Gustafsson.
I bunn ligger Håvard Wiik på ettertenksomt, men snart hardere piano, Ingebrikt bomper seg inn, tett i tett med Paal. Blåserne snakker sammen, fører samtale, sender melodien fram og tilbake, tar ulike stemmer, posisjoner, forandrer den. De bytter på å gå i front, de legger seg ned, slipper pianoet til, slipper bassen til; tett inntil på Paal, en nesten umulig beat, både luftig og tight. Slik virvler Atomic inn og ut soloer en times tid for en stappfull kino. Her er en skikkelig supergruppe.
For en dag. Fredagen sto i de improvisasjons- og frijazzhungriges tegn. Nå skal øra få hvile, i hvert fall for undertegnede.
