Brask og bram, ordfører og opptog og nok en gang er Kongsberg jazzfestival i gang. Årets første dag gir litt av alt, en dose revival soul, litt fri gladjazz og litt bunden sorgpop.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Først må hovedscenen, Tubaloon, avlegges en visitt. Her er slett ikke jazz. Her er Sharon Jones and the Dap-Kings – rein, skjær soul og funk. Sharon er den ukrona dronningen av det siste tiårets soul/funkens-renessanse. Hun ble aldri blant de store på syttitallet, men er nå på topp takket være retropionerene i det brooklynske labelet Daptone records.
Jazz eller ikke, Sharon er en sann souldiva der hun bredbeint skriker sjela ut på seg selv og publikum akkompagnert av den tighteste backing-gruppa siden J.B.s. The Dap-Kings er (for en som så dagens lys på begynnelsen av åttitallet) det nærmeste du kan komme sann soul.
Så må elva forseres til fordel for Kongsberg Kino, et av Kongbergs, i følge Solveig Slettahjell, mange fine konsertlokaler. Og ja, hun er inne på noe, det klinger usedvanlig godt i kinosalen denne onsdagskvelden. Det er slett ikke rart slik Morten Qvenild tangentkomper Solveig tilsynelatende både sedvanlig og tilfeldig i sin sang. Hvordan de blåser seg opp eller krymper seg, gjør seg små eller store for hverandre. Solveig mørk og luftig til lyrisk, lavmælt piano i ”Wild Horses” før de smeller til med alt tangenter og stemmebånd kan bære i Radioheads ”There there”. Som vi har lært i løpet av det siste året er Slettahjell/Qvenild en god match. We’re all accidents waiting to happen,synger Solveig. Det er ingen ting tilfeldig med lydbølgene som slenges veggimellom på Kongsberg Kino denne åpningskvelden.
Så skal sentrum krysses til fordel for Energimølla og en av kveldens snakkiser. Her kommer britisk forløsning i form av Led Bib som i følge programbladet står helt sentralt i revitaliseringen av den britiske jazzscenen. Uten at jeg kan høre det helt revitaliserende i Led Bib er det unektelig morsomt. Her er tregrepsrock og offbeat og ethiot-jazz/midtøstenske virvlesaksofoner og fri post bop groove-jazz. Bass og tangenter danner et drivende bakteppe med klare nikk til britisk pop rock-tradisjon. Led Bib gir oss en halvannen times svett affære fra et ikkeeksisterende klimatisk sone. Her møter tåkete, britisk landsbygd Mulatu Astatke på rusletur et sted på Balkan. Kort sagt har nok London-gutta i kvintetten fulgt med i timen. Et besøk på Energimølla var vel verd en liten rusletur. Kanskje ikke musikalsk frelse, men en gruppe som makter å se framover uten å glemme grunngrepa.
