Nattjazz har med sine elleve dager og netter blitt en av Europas lengste jazzfestivaler. Den førtiende i rekka starter 23.mai. 50-årsjubilanten Jon Skjerdal, festivalsjef gjennom tjue år, gir oss en innføring i historien, lokale værforhold og livet som festivalsjef.
TEKST: PÅL BUSET
FOTO: NATTJAZZ
Det er ikke bare bare å skulle få tak i en festivalsjef i ukene før en festival. Mail, telefon, samt mer alternative kommunikasjonsmidler skal til for å få tak i mannen. Omsider har jeg han på tråden, etter noen ukers intensiv jakt.
Du er en busy mann?
He, he. Ja.
Jeg må vel først bare si gratulerer med året. Du fyller femti, Nattjazz fyller 40.
Takk for det. Og så har jeg vært festivalsjef i tjue år, så det blir mange runde tall.
Så du var ikke med på å starte festivalen som tiåring?
He, he, nei det var jeg ikke, men jeg har fulgt festivalen gjennom halve tida, halve historien.
Kan du gi en kort historisk innføring i Nattjazz?
Ja, Nattjazz, altså organisasjonen, blei stifta i oktober 1972. Det var Bergen jazzforum, som starta opp året før, som tok initiativet til planen om jazzklubb og -festival i Bergen. Den første festivalen var i mai 1973. Altså trettini år, men førtiende festival. Førtiårsjubileet er altså ikke før i oktober, men vi tjuvstarter nå.
Hvordan kom du inn i bildet?
Jeg kom inn i Nattjazz … skal vi se, i 1992. På den tida var jeg kultursjef i Balestrand kommune i Sogn. Der hadde jeg allerede starta en jazzfestival, Balejazz, som jeg hadde drevet i to år da jeg fikk spørsmål fra Nattjazz om jeg ville søke som festivalsjef der. Det gjorde jeg rett og slett – og her er jeg, tjue år seinere.
Like glad?
Jada. Det har vært en veldig spennende reise å være med på, det å få utvikle festivalen fra å være en ganske lokal festival til å bli en av de store, norske jazzfestivalene.
Jeg leste nylig et intervju med deg i Dag og tid fra 1997. Der vil du tituleres med nattlig leder. Gjelder det fortsatt?
He, he. Ja, du veit, nå i disse dager, går det mye på nattestid. Både nå og under festivalen. Men vi har vel blitt voksne, kan du si. Nå er det sånn at det går an å drive Nattjazz og samtidig være et normalt, fungerende menneske. Det henger sammen med at organisasjonen har blitt i større grad profesjonalisert.
Hvordan var det før du kom inn?
Det gikk i rein, frivillig drift. Det var en liten gruppe med folk som gjorde alt. Sånn var det mer eller mindre også da jeg kom inn i ’92. Jeg var den eneste som var ansatt, den gangen – både for å drive Bergen jazzforum og for å drive festivalen.
Hvor holdt dere til?
Først på nedlagte Håndverkeren, det var før min tid, og deretter på Studentsenteret.
Og så MSF Verftet?
Ja …
som leder opp til: Dere har flytta ut i byen?
Ja, nå ser det veldig bra ut. Det blir spennende å drive festival i en hel bydel, og i det innerste av Bergen, den eldste delen av sentrum. Vi stenger for trafikk, har ulike scener – kort sagt lager vi festivalstemning i hele Vågsbunnen.
Dere satser på godt vær? Jeg har hørt rykter om at dere mangler noen tak?
He he, ja. Det er ikke tak over hovedpublikumsområdet, så der må vi bare belage oss på godt vær. Stikke fingeren i jorda og se hvilken vei det går. Vi er i Bergen.
Har dere egne Nattjazz-paraplyer?
Nei, vi har ponchoer. Regnponchoer.
Festivalen er lenger enn noensinne?
Ja, vi holder på i elleve dager og netter. Vi har også ”utvida” døgnet. Tidligere har vi ikke starta før klokka ni på kvelden. Nå begynner vi faktisk midt på dagen de fleste dager. Og fortsatt holder vi på til langt utpå natta.
Litt tilbake til 92 og framover. Når kom profesjonaliseringa i gang for fullt?
Den var godt i gang da jeg kom, med det følte jeg jo sjøl, at det å drive en profesjonell festival med én heltidsansatt som både skulle kjøre femti konserter ellers i året og femti konserter på festivalen, det var nesten umulig å tenke seg en velfungerende organisasjon med så lite ressurser.
Du var med andre ord både daglig og nattlig leder?
Ja, det var jeg. Det har endra seg enormt – nå er det fortsatt sånn at det er 250 – 300 frivillige som driver selve festivalen, altså som tar seg av drifta under Nattjazz, men nå er vi også en liten stab som har muligheten til å drive … planlegging og gjennomføring i god tid i forkant. Så min jobb under festivalen er å rett og slett bare gi slipp, og gi ansvaret over til det frivillige apparatet. Så går jeg rundt og sparker småstein på tunet.
Hvordan er kulturpolitiske vilkår for å holde festivalen gående?
Veldig bra. Det er jo kanskje den største revolusjonen jeg har vært med på fra jeg begynte – at både kommunene og staten har forstått alvoret i den sjangerskeivheten som fantes på 80- og 90-tallet, de klassisk musikk ble prioritert. Nå er det slett ikke sånn, ulike sjangere er likestilt på en helt annen måte – selv om det er langt igjen.
Det leder meg videre til mitt kanskje mest politiske spørsmål. I forbindelse med Nattjazz og Moldejazz og andre jazzfestivaler møter vi gjerne denne sjangerdiskusjonen. Hva er jazz og hvorfor hentes det inn pop- og rockartister? I Nattjazz tilfelle for eksempel Timbuktu og Bob Hund.
I Nattjazz har vi hatt rockekonserter helt fra begynnelsen. Faktisk var Nattjazz den eneste store konsertaktøren helt fram til Bergensfest starta for tjue år sia. Nattjazz og Bergen jazzforum var liksom den store musikkleverandøren i Bergen, mer eller mindre uavhengig av sjanger.
Så Nattrytmisk musikk er egentlig mer betegnende?
Nattrytmisk musikk? Ha, ha … vi tar ikke sjangerhensyn der, bortsett fra at mesteparten av musikken vi presenterer skal være lagd sia sist festival, og hoveddelen av programmet skal være improvisert musikk.
Og mot slutten – vi kommer ikke unna det. Nattlig leder i Nattjazz, hva blir årets høydepunkt?
Musikalske høydepunkt? – det veit jeg ikke før etterpå, men jeg har blinka meg ut blant annet Ståle Storløkkens solo orgelkonsert i Korskirken.
Den tror jeg blir stor, det samme tror jeg om Arve Henriksens bestillingsverk, som også er den siste konserten i den offentlig turneserien til Rikskonsertene.
I tillegg kommer Cassandra Wilson på et veldig sjeldent besøk til Skandinavia.
Til slutt: hva gjør du når festivalen er ferdig?
Når vi har rydda ut av våre midlertidige lokaler i Vågsbunnen, så flytter jeg med hele familien til gården vår i Aurland i Sogn.
Det var ikke så langt unna. Jeg lurte på om det er slik at dere festivalsjefer, i likhet med riksmeklere, har et Trallala, en magisk dal, dere flytter ut i resten av året. Så det er ditt Trallala?
Ja, det er sant.
Lykke til og takk for praten!
