Hvordan jazzen kler O’Neill

TEKST: PÅL BUSET
FOTO: ERIK BERG/DET NORSKE TEATRET

Teatertrio Steinar Nickelsen, Håvard Stubø og Erik Nylander forteller om hvordan det var å jobbe fram det de selv kaller et sømløst ekteskap mellom improvisert musikk og tekst.

Etter litt om og men kommer jeg meg inn bak scene to. Har noen sett noen musikere? Jeg så forestillinga sammen med en kompis en knapp uke før. Etter andre akt var vi lamslått, utmatta. – Hvordan kan det bli mer dramatisk? spør jeg. Tor har ikke svaret. Men det er kult, det er vi enig om. Det funker. Men funker det for godt? Kommer musikken og bruken av live video i veien for, eller forsterker det et allerede sterkt budskap? Sorga kler Elektra er basert på den eneste tragedietrilogien som har overlevd fra gode, gamle Hellas. Her er det meste, det vil si de fleste dør, og det dramatisk, her er stort sett selvmord, men også mord, ved både gift og, i O’Neills moderniserte utgave – satt til den amerikanske borgerkrigen – pistol. Så når mesteparten av rollelista har forlatt scenen via mer eller mindre bestialske utveier, er det kanskje ikke rart vi lurer på hvordan det kan bli mer enn dette. Men for mye, er det ikke, verken dramatisk, visuelt, eller musikalsk. Musikken og bruken av live video underbygger snarere enn å komme i veien. Forestill deg et bakteppe av improvisert musikk – hammondorgel, gitar og trommer – en skuespiller på en stol vendt fra deg, han eller hun snakker, ansiktet blir projisert i svart-hvitt over hele bakteppet. Ganske genialt, slett ikke tabloid. Les dette intervjuet, se deretter stykket. Førstnevnte er vel verdt pengene.

Ja, omtrent slik ser jeg for meg omrisset av en sak, ikke uten et snev av panikk, mens jeg leter etter bandmedlemmer et sted inne i Det norske teaters kreative innvolder. Jeg finner en fyr i en korridor, vi hilser. Steinar sier han, Pål sier jeg. Hyggelig, sier vi. Jeg må bare finne Håvard, sier Steinar. Noen sier Håvard er oppe i kantina. Vi kan ta det der, sier Steinar, henvendt til meg. Vi går til heisen. Heisen stopper, vi skal ikke av. Noen går på. Igjen stopper heisen, vi skal fortsatt ikke av. Endelig er vi i riktig etasje, dørene glir opp, vi går ned en korridor og inn i kantina, hvor dyr, i følge et A4-ark på døra, ikkje [er] tillete.
På tallerkenene til Håvard og Erik er det rikelig med dyr, det går i kylling, bryst med vingebein, ser det ut til. Den svømmer i en grå-gul saus – er det rosmarin jeg ser? – og kommer akkompagnert av rikelig med ris. De dytter nedpå.

Det er utmattende å svette seg gjennom tre og en halv time skuespill med pauser. Skuespillerne forsvinner av scenen en etter en, de dør eller reiser i krigen, de trenger ikke spille i pausene. I Sorga kler Elektra er det trioen som kjører det hardeste løpet. Og nå spiser de altså, i hvert fall to av medlemmene. Steinar drikker smoothie og jeg fikler med opptakeren og holder på å velte vannglasset mitt.

Nå, åssen endte dere som del av et teaterstykke?

Steinar: Det var jo på grunn av, eller egentlig takket være, regissør Eirik Stubø. Jeg vet ikke helt hvordan det starta for ham, men han hadde en ide om å ha et slags band i denne forestillingen her. Så han ringte meg og sa ville ha orgel. Det var vel utgangspunktet.
Håvard: Orgel er vel valgt, tror jeg, siden det er så kort vei mellom bryllup og begravelse. Der har du et spenn som ikke finnes i et piano. Piano er jo også flott. Det er ingen ting galt med piano. Også foregår det jo i Amerika, så det skulle vel være, i hermetegn, et amerikansk band.

Ja, men er det ikke en anakronisme å bruke et Hammondorgel i en forestilling satt til den amerikanske borgerkrigen?

Håvard: Eh, jo det kan du si. Siden jazzen ikke var oppfunnet, mener du?

Steinar: Stykket kom ut i trettien, om jeg ikke tar feil. Altså fire år før Hammondorgelet ble oppfunnet.

Håvard: Jo, men stykket i seg selv er en modernisert versjon av Orestien, en tragedietrilogi av Aiskylos opprinnelig oppført under Dionysos-festivalen i Athen 458 før Kristus.

Og da var det dårlig med Hammond?

Håvard: He, he. Ja det skal jeg si deg, da var det jævlig dårlig med Hammond.
Men vi er vel på en måte koret i en klassisk tragedie. Det ligger jo en slags referanse i det òg, i de greske tragediene pisker liksom koret handlinga framover. Det er vi et moderne svar på. Uten at jeg er spesielt godt bevandret innen greske tragedier. Jeg har bare sett sånne Woody Allen-versjoner.

Til Steinar: Og så plukka du ut de to andre gutta her?

Steinar: Ja, det var et enkelt valg.

Dere har spilt sammen før?

Steinar: Vel, ikke akkurat vi tre, og ikke som trio, men i andre sammensetninger, så det føles jo som om vi har spilt trio på en måte, selv om vi ikke har gjort det. Det føles veldig naturlig.

Og så har vi jo nå jobbet veldig kollektivt for å utforme alt dette her, det var ganske åpent hvordan det skulle bli. Musikken, altså. Eirik hadde jo funnet fram en del låter som han ville at vi skulle bruke. Ellers spiller vi en masse bakgrunner som liksom støtter opp under handlingen, og det har vi utvikla sammen.

Så dere har hatt ganske frie tøyler fra regissøren?

Steinar: Ja, vi har det, men han (Eirik) har også spilt en viktig rolle i prosessen, han har nesten vært som en musiker å regne, han òg. Så vi har nesten jobbet som en kvartett sammen med han.

Håvard: Målet er vel intet mindre enn å få til en slags syntese mellom teksten og den improviserte musikken, for den er jo det i stor grad, improvisert. Det er det du kan se (høre) spesielt i det vi kaller bakgrunner. Men ikke egentlig bakgrunner, for når vi først prøvde å gjøre bakgrunner, altså quote, unquote ”bakgrunner”, så datt det i bakken. Vi fant ut at vi måtte leve oss inn i det skuespillerne gjør, skape rom til dem, og improvisere fram musikken med skuespillerne. Vi er nødt til å lytte, og de er nødt til å lytte til oss. De må slippe oss inn. For i begynnelsen var det også sånn at de ikke slapp oss helt inn. De opplevde oss bare som en, eh … ikke sant, de er vant til musikk, til å ha musikk som en del av forestillingen. Det at musikken forandrer seg hele tiden, er på en måte en realitet de er vant til å forholde seg til. Det var vel det vanskeligste, og samtidig det artigste med prøveperioden, nettopp at det ramla sammen, at det krasja og vi måtte stoppe opp, si: ok, hvordan skal vi få til det her sammen?

Men, eh, hvor starta dere? Regner med at dere ikke bare stabla trioen ut på scenen og sa: kjør skuespill!

Steinar: Nja. Altså, vi jobbet jo litt med manus, men egentlig uten å …

Håvard: Men du (til Steinar) var jo der litt, med Eirik og skuespillerne?
Steinar: Ja, jeg var der litt, bare jeg, da de jobbet med manus. Men da var det egentlig ganske adskilt fra musikken, så vi kom jo ikke så veldig konkret til musikken før vi … ja åssen var det egentlig de første dagene med øving?

Håvard: Du kan si, det var vel egentlig alt på en gang, så sånn sett hoppa vi ganske rett ut i det. Det var en veldig fascinerende prosess for oss å få være med på. Å øve i så lang tid, få jobbe så lenge med materialet i forkant og gå dypt inn i det. Vi diskuterte det litt, hva ville skjedd, hvis vi med et jazzband hadde mulighet til å øve så intenst og lenge som dette? Erik sa at da ville vi endt opp som Dream Theater eller noe sånt. Ha, ha.  Det får vi for Guds skyld håpe at det ikke hadde gjort, men altså å få lov til å jobbe så mye med stoffet, er jo helt fantastisk.
Skuespillerne jobba med og utforska teksten helt fram til premieren. De jobba med regissøren og hverandre på ganske fundamentale valg. Altså sånn: Hva betyr det når du sier det her. Hva er det egentlig du prøver å formidle. Næ, skal vi se … det er kanskje at jeg har lyst til å drepe deg? Sånn var det gjennom hele prosessen, og kanskje er det litt sånn vi jobber også. Vi må tilpasse det vi gjør til orda. Ikke bare selve klangene, men fundamentale spørsmål som: hvor mye lyd kan vi lage?
Det var en ganske artig prosess å få være med på – og det krevde veldig mye arbeid.

Erik: Men det som var kult, spør du meg, er jo at det var så fritt. Å jobbe sammen om å utvikle helheten, i en stor gruppe, heller enn at vi fikk utdelt låter, og fikk beskjed om: ok, nå kjører vi. Men da hadde det vel heller ikke vært like utfordrende.

Det er vel også noe av skillet mellom deres rolle og det som foregår i en ordinær orkestergrav?

Håvard: Det har jeg aldri vært spesielt interessert i, ikke at jeg har noen motforestillinger mot det som foregår i en orkestergrav. Men jeg synes det er mye artigere, mye mer interessant sånn som vi jobber med skuespillere og regissøren.

Hvor lang var prosessen egentlig?

Steinar: Når var det dere kom inn? Én måned før.

Håvard: Fem uker, kanskje. Men da går det seks dager i uka. Når de øver som mest intenst, tar de ikke engang lørdagsfri her på bruket.
Ja, også er det jo ekstra morsomt at det gikk så bra. At all øving og jobbing endte i noe som gikk, og går, veldig, veldig bra. Stykket har fått fantastisk kritikk, og solgt over all forventning – det betyr vel at det blir ekstraforestillinger. Og det er veldig moro … når man er med på noe som går virkelig bra. I hvert fall sett i forhold til alternativet, som jeg også har vært med på.

Låtutvalg?

Håvard: Det er en blanding av eget materiale, noen standards og noen pop/rock-låter. Spiller vi ikke to standards?

Steinar: Altså de som er med i forestillingen, og det som skuespillerne synger, det er vel totalt tre standarder, og altså et par pop/rock-låter. Deep Purple blant annet, de er noen av mine gamle idoler som faktisk var grunnen til at jeg begynte å spille orgel. Det er moro å få bruke ”Child of Time.”

Håvard: ”Child of Time”, det er når mora dør i slutten av andre akt. Det fungerer godt, virkningen er veldig sterkt. Så bruker vi jo The Doors, som du sikkert hørte, med ”Riders on the Storm”.

Steinar: Ja og blant jazzstandarder har vi jo i hvert fall ”Old Country», også spiller vi ”Yesterdays”, men den er det ikke sang på.

Håvard: Altså noen jazzstandarder, fire – fem poplåter og resten er egne komposisjoner, og noen av instrumentalstrekka er også løst basert på deler av det andre låtmaterialet, så du kan vel si at det er litt glidende overganger.

Så dere har jamma dem fram, bakgrunnene?

Steinar: Ja, eller de kom jo nesten med en gang, men så har vi justert det underveis. Liksom: – her skal vi ha noe. Så har vi fylt det opp, og spilt og jobbet med hvordan vi skal gjøre det, hvor intenst det kan være, hvor tykt, hvor sterkt og så videre.

Håvard: Ja, og det har vært en veldig interessant prosess på mange måter, for det sier noe om jazzmusisering i sin allmennhet. Det var veldig lærerikt å se hvor lite som skal til for å bære en melodi, hvor lite som skal til for at musikken fortsatt går framover. Hvis folk skal kunne få med seg all teksten, og dermed henge med på handlinga, er vi nødt til å rydde i våre frekvensområder, rett og slett det klanglige, for at det skal bli plass til stemmene. Vi har vel, som jazzmusikere flest, en tendens til å spille veldig mye, så det er interessant å bli tvunget til å jobbe på en litt annerledes måte. Det er en kunst vi har fått utvikle oss innenfor.

Så dere har rett og slett lært noe? Hva?

Erik: Det som er bra, synes jeg er at vi får bruke så mye tid på å spille det samme om og om igjen. Spille låtene mange ganger, det får du ikke gjort på samme måte når du drar på en måneds turne. Så det er ganske utviklende for deg som musiker, for ditt instrument.

Håvar: For ikke å glemme bare den fysiske treningsøkta.

Steinar: Ja, tre og en halv time, vet du. Det er et ganske hardt kjør.

Erik: Etter de første par prøveforestillingene var vi jo helt kjørt. Ryggen var helt paj og svetten bare rant. Da prøvde vi jo hele dagen, også var det forestilling på kvelden. Og det ble mye venting også, bare sitte ved instrumentet uten å spille – det kan være ganske stressende.

Håvard: Det fysiske og konsentrasjonen, altså alt dette her kjenner vi jo til fra før, men jeg vet ikke, i hvert fall for meg kanskje, akkurat dette med at det må tåles, at man egentlig kan spille mye mer … det med å rydde i det klanglige, rydde plass til en stemme, og selv når det ikke er en stemme der, høres det jævlig bra. Så kanskje jeg skal jobbe mer med det i framtida.

Hvordan er det å ha en masse folk surrende rundt på scenen? Dere er vel ikke vant til at publikum vandrer rundt på scenen, eller bruker hammondorgelet som bardisk?

Håvard: Helt uproblematisk.

Erik: Det er jævlig kult, faktisk. Å sitte der midt i dialogen og handlingen.

Opplever dere at publikum ser dere på en annen måte enn på en vanlig konsert?

Håvard: Det tror jeg. Jeg ser at det alltid er noen skikkelige musikkfans i salen, de ser veldig mye på oss.

Ja, jeg sleit litt med det der. Jeg tvinge meg selv til å følge med på dialogen for å ikke falle ut. Sånn som når hammondklaviaturet ble kjørt opp på lerretet, blei jeg veldig nysgjerrig på hvordan hendene dine (Steinar sine) bevega seg.

Håvard: Det der har vi sett litt på, og vi tror vel det er sånn at de som ikke er abnormt musikkinteressert, de har ingen problemer med å få med seg skuespillet. Ingrid Olava var på en forestilling, premieren tror jeg. Hun sa det at – hun spiller piano selv – hun ble så fascinert av orgelet, med basspedalene og alt. Men det er jo en yrkesskade, du kan jo ikke lage forestilling for yrkesskadede. He, he.

Men geriatrisk avdeling, det er greit? I dag spilte dere jo for en sal full av gamlinger.

Erik: Vi spiller jo som du vet når folk komme inn, på introen. Og i dag var det två tanter som liksom hysja på oss. Tssj! Ikke spill så høyt signaliserte de.

Steinar: He, he. Sa de det til oss?

Håvard: De burde jo ha en fordel, jeg mener gamle folk hører jo så dårlig.

Erik: Hvis de ikke har høreapparat. Da tror jeg det kan bli en vel intens opplevelse.

Har dere følt dere som en del av ensemblet?

Håvard: Ja, absolutt, vi har fått en veldig varm velkomst, rett inn i ensemblet. One big happy family. Men det som vel var litt utfordrende for skuespillerne, var å slippe oss inn i spillet. Det har vi snakka mye om med skuespillerne, helt konkrete situasjoner. De må forstå og akseptere oss som mer enn bakgrunnsmusikk. Det har jeg jo nevnt tidligere. Det tok litt tid før vi greide tilpasse oss til dem og vice versa.
Og så er det regissøren som har satt sammen et ensemble av ikke tilfeldig – det er det jo aldri – utvalgte skuespillere. De er dyktige skuespillere og er samtidig flinke til å synge. Sånn sett har de en viss forståelse for musikk. De har også vært veldig interessert i og nysgjerrig på hva vi gjør.

Jeg synes det var imponerende. Jeg tenkte det potensielt kunne bli litt kleint når det gikk opp for meg at det skulle synges. Det var vel en slags musikalalarm som gikk av hos meg. Men den skepsisen døde ut fort.

Erik: Det ble jeg også imponert over, for du sa jo det til meg (nikker mot Håvard), at alle skuespillerne skulle synge, og tenkte: det blir sikkert ikke alltid like kult, men de synger jo virkelig bra.

Håvard: Det er vel det som har vært mest givende og interessant, den innøvingsperioden, forskinga, ja det som skal til for å få til dette sømløse ekteskapet mellom improvisert musikk og tekst. Få en framdrift i det og rytmikk, og her har jo regissøren nærmest også vært en dirigent. Han gjorde alt og jobba døgnet rundt fram mot premieren. Da var han virkelig gåen, han så jo ut som et lik den siste dagen. Han fikk kjørt seg, det er mye å holde styr på.

Litt nerver før premieren?

Steinar: Den siste tiden ble det veldig mange gjennomkjøringer i tillegg til to prøveforestillinger pluss generalprøve. Så jeg synes at hele det prosessen der gjorde at jeg ikke var så nervøs på premieren. Da hadde vi allerede vært gjennom det så mange ganger. Det er sjelden det er sånn i andre sammenhenger, hvor du ikke er like gått forberedt.

Håvard: Ja, det er jo noe ganske annet enn å få øve litt under lydprøven.

Hvordan er det å fungere som noe et sted mellom skuespiller og rekvisitt?

Steinar: Jeg prøver så godt jeg kan, så kan jeg kanskje få en rolle ved en senere anledning. He, he.  Jeg blir jo god til å skjenke i whisky til karakterene mens jeg spiller. Den der ikke sant – Steinar viser hvordan han skjenker fra en fiktiv flaske. – Først litt, ikke sant. Og så snu rundt på flaska, sånn, så det ikke drypper på bardisken … eller orgelet om du vil.

Hvis du ikke får noen rolle kan du jo kanskje bli bartender.

Håvard: Vi er statuer. En mellomting mellom statuer og dette omtalte klassiske, greske koret. Vi er jo ikke skuespillere, vi deltar ikke sånn sett aktivt, og det tror jeg … eller det kommer fram når jeg snakker med publikum. De tenker ikke nødvendigvis så mye over at vi er der. Og på en måte er det litt synd, jeg skulle jo – he, he – selvfølgelig ønske at det var meg de kom for å se.

Steinar: Kanskje vi skal prøve å kjøre forestillingen en gang uten skuespillerne? Kjøre gjennom det bare med oss.

Erik: Skal de bare sitte der da, publikum? Bare sitte der å se på oss sitte der i mer enn tre timer.

Steinar: Vi kan jo få suffløren til å lese opp teksten. He, he.